2.8 Grunnrente
Maktutredningen har utgitt en rapport om grunnrente (Østerud 2002) som jeg nedenfor kaller grunnrenterapporten. Jeg skal bruke noe av det som behandles der som eksempler til å diskutere konkurranse og grunnrente.
Konkurransedirektøren har uttalt at han ikke ser problemer med grunnrente i forhold til markeder.[30] Han har delvis rett. Grunnrente innebærer økende marginalkostnader, og tilpasning med pris lik marginalkostnad byr ikke på problemer. Flere av innleggene i rapporten viser imidlertid klart at det er problemer med deler av det som vanligvis forbindes med effektive markeder. Spesielt gjelder det fri etableringsrett, men også fri tilpasning av kvantum vil ofte gi større produksjon enn det som er samfunnsmessig optimalt (se for eksempel Moene 2002: 6-7).
Figur 3 Grunnrente i jordbruket
(Illustrasjon mangler)
Jordbruk er den klassiske bakgrunnen for grunnrenteteorien (se figur 3). Det forutsettes at det er et marked for å drive jordbruk og at alle som driver jordbruk får samme belønning. Et eventuelt overskudd går til jordeier i form av grunnrente. Man vil også alltid bruke de beste jordbruksarealene målt ved produksjon i forhold til innsats. I figur 3 er alle jordstykker sortert etter produksjon i forhold til innsats. Med en bestemt etterspørsel blir lønnen til de som faktisk driver jordbruket bestemt ut fra det dårligste jordstykket som må tas i bruk for å dekke etterspørselen. Om befolkningen og dermed etterspørselen øker, vil man ta i bruk dårligere jord og belønningen til de som driver jordbruket vil gå ned. Grunnrenten til eierne vil derimot øke.[31]
I mange tilfelle er forholdene vesentlig mer kompliserte. For eksempel kan de samme områdene gi grunnlag for ulike former for innhøstning som konkurrerer. Det gjelder antakelig forholdet mellom kongekrabber og annen høsting fra kysten i Finnmark. Olaussen og Skonhoft (2002) angir en jaktverdi for elg til 240 millioner kroner årlig, men til dette hører 20 – 40 millioner kroner i årlige skogskader. De gir også en analyse av høstingen i dette skjæringspunktet.
|
Boks J: Byer og grunnrente
|
|
I grunnrenterapporten er kapittelet om byer skrevet av arkitekten Peter Butenschøn. Han beskriver ved hjelp av eksempler hvordan eiendom brukes strategisk i byutvikling.
|
|
Det er imidlertid mulig å se på byer og grunnrente mer generelt. Ut fra byenes funksjon kan vi skille mellom to nesten like former for grunnrente.
|
|
|
|
Begge inntektsformene stammer, som i jordbruket, fra at øket behov for areal betyr at man må ta i bruk arealer som er relativt dårligere. Det bedre arealet får da større verdi.
|
|
Forskjellen mellom de to inntektsformene er at punkt 1, transport, er hovedsakelig menneskeskapt mens punkt 2, arealegenskaper, er mer naturskapt.[32] Mulighetene for å skape slike verdier ved grunnlagsinvesteringer og regulering er et viktig maktelement. Det finnes mange eksempler på at formuer er skapt ved offentlige grunnlagsinvesteringer og/eller reguleringer. Jamfør blant annet eksemplet fra Tokyo i punkt 1.4.3. og den engelske kongefamiliens eiendommer i London. I Oslo er det klart at SAS tjente godt på å få regulert et høyhus på tomten som nå rommer Radisson SAS hotellet. Noen av de store handlesentrene utenfor bykjernen i større byer har også gitt store omfordelinger mellom ulike eiergrupper.
|
|
Med de unntakene som nevnes av Butenschøn, for eksempel ”uselgelig offentlig eiendom”, gitte grunnlagsinvesteringer og reguleringer, virker markedet for byeiendommer relativt godt. Det er riktignok store transaksjonskostnader, problemer med informasjon og en treghet i markedet knyttet til bygningsmassen. Problemene oppstår i stor grad ved nye grunnlagsinvesteringer og reguleringer.
|
|
En generell markedsløsning for grunnlagsinvesteringer og regulering er imidlertid vanskelig. Det går an å lage anbudskonkurranse for lokale prosjekter, men det gir også lett indirekte virkninger i forhold til nærliggende eiendommer slik at konkurransen ikke blir samfunnsmessig effektiv.
|
|
Hovedproblemet i forhold til effektivitet, men også i forhold til demokrati, er mulighetene for rent-seeking (se boks C). En reduksjon i belønningen for rent-seeking kan derfor bidra til mer effektivitet. Anbudskonkurranser trekker inn mest mulig av grunnrenten om eiendommene eies av det offentlige. Det er også en fordel om området det gjelder er klart avgrenset og ikke har store indirekte virkninger.
|
|
Den grunnrenten som kommer av generell byvekst er imidlertid vanskelig å inndra. Skattlegging er et naturlig virkemiddel i den sammenheng. Vanligvis regner man med at skattlegging gir tap i mikroøkonomisk effektivitet, men i dette tilfellet kan det faktisk fungere positivt. I alle tilfelle er eiendom et godt skatteobjekt. I Norge har vi imidlertid relativt liten skatt på eiendommer i forhold til andre land. I tillegg har flere av forslagene til endringer i eiendomsbeskatningen vært basert på ren teknisk verdivurdering som ikke fanger opp grunnrente.
|
|
Det er ikke noe opplagt svar på hvorfor vi har denne situasjonen i Norge. Vi har i Norge i mange sammenhenger, for eksempel veiutbygging, sett et ”desentralt” flertall som nettopp ville tjene på relativt mer skattlegging av grunnrenten i de større byene. En av de som fremmet forslag med en teknisk verdivurdering, Lundteigen, representerer i tillegg Senterpartiet med velgeroppslutning i hovedsak utenfor byene. Man skal ikke utelukke at svaret her ligger i det som er nevnt under punkt 1.5.1; det vil si at sammenhengene ikke er kjent.[33]
|
31 Det motsatte vil skje om befolkningen går ned. I forbindelse med Svartedauden i Norge er det ting som tyder på at vanlige bønder fikk det bedre. For Kirken og klostrene, som eide mye av jorden, var det derimot en også en økonomisk katastrofe. Den økonomiske analysen trenger forøvrig noen flere forutsetninger, blant annet at produksjonskapasiteten vedlikeholdes.[]