3.1 Jordbruk
Norsk jordbrukspolitikk har hatt en utforming som avviker sterkt fra den teoretiske modellen for grunnrente (se 2.8). Det gis mer støtte til de områdene der avkastningen er dårligst. Grunnrenten blir derfor redusert, mens inntektene for jordbrukerne blir jevnere fordelt. Se figur 4 for en antydning av hvordan dette er gjort. Kostnadene til innsatsfaktorer er redusert og betalingen for produktene er øket.
Bakgrunnen for norsk jordbrukspolitikk er problemer med konkurranseevnen. Fysiske forhold gjør at store deler av den lille delen av landet som regnes som dyrkbar egentlig skulle ha negativ grunnrente. Man har en større produksjon enn et fritt marked ville gi. Dette er gjort av hensyn til inntektsfordelingen, men også av hensyn til distriktene og forsyningssikkerhet. En del av støtten er beskyttelse mot import, resten er støtte og markedsregulering. Reglene er i stor grad geografiske og knyttet til dårligere dyrkningsforhold (se figur 4). Det er derfor figur 4 viser korrigerte linjer for innsatsfaktorer og produktpriser.
Inngrepene i markedet har i stor grad vært knyttet til bøndenes jordbruksorganisasjoner og samvirkeforetak. Det gjennomføres årlige forhandlinger om en jordbruksavtale. Forhandlingssystemet er ikke blitt enklere av at man har forsøkt å få til noe konkurranse.
Et område der en har forsøkt å få til mer konkurranse er melkeprodukter. De viktigste tiltakene støter imidlertid på problemer både i forhold til virkemåten som beskrevet i figur 4 og til organiseringen av støtteordningene.
- Omsettelige kvoter for melkeproduksjon gjør at støtten til melkeproduksjon ikke vil bli så treffsikker geografisk og de krumme linjene i figur 4 blir mindre krumme og mer parallelle med innsats og produksjon.
- Måten støtten til melkeproduksjonen har vært gjennomført på har gitt bøndenes samvirkebedrift, Tine, en meget sterk markedsposisjon. Sammen med noe stordriftsfordeler gjør dette at det er meget vanskelig å få konkurrenter til å drive lønnsomt.
Ønsker man vesentlig konkurranse på jordbruksområdet må antakelig hele støttesystemet legges om. Det kan gjøres ved å gi støtte til jordbruksenhetene direkte og ikke via produkter og innsatsfaktorer. Denne støtten kunne gis en geografisk vridning, men det er ikke sikkert det er nødvendig om støtten samtidig gis som kronebeløp pr bruk som holdes i hevd. Dette ville også antakelig være lettere å gjennomføre i forhold til WTO og koste mindre fordi en del av støtten nå i praksis går til omsetningsledd og organisasjoner.