4.4 Forbrukerorganer
Forbrukerorganene kan betraktes på to måter, enten som interesseorganer eller som instrumenter for å få markeder til å fungere.
Forbrukerrådet er et generelt interesseorgan, men skal også medvirke til at markedet fungerer bedre. Det har dels sammenheng med at det er mange flere kjøpere enn selgere. Selgerne har også sine interesser knyttet til enkeltprodukter. I hvert enkelt marked er derfor antallet etterspørrere langt større enn antallet tilbydere. Det betyr mer makt til tilbyderne i form av muligheter for samarbeid eller samhandling av typen etteraping.
Som interesseorgan har Forbrukerrådet fått igjennom lovgivning som gir forbrukerne rettigheter. Eksempler er preseptoriske rettigheter i kjøpslovgivingen og bestemmelser om standardkontrakter.[110] Forbrukerrådet har også vært høringsorgan for mange av de endringene som drøftes i denne rapporten. I tillegg driver Forbrukerrådet en viss opplysningsvirksomhet som riktignok trolig bare har marginal virkning på transaksjonskostnadene.
Mange av rettighetene kom i 1970-åra. I 1980-åra fikk Forbrukerrådet redusert sine ressurser og selv om gjennomslagene har øket noe i de senere år, står ikke ressursene i forhold til motparten. Ser en alle bransjeorganisasjonene sammen, har de vesentlig mer resurser enn Forbrukerrådet. I tillegg kan enkeltbedrifter ha flere personer i ledelse og markedsføringsavdelinger enn antallet ansatte i Forbrukerrådet. Det er også vanskelig for Forbrukerrådet å få status, eventuelt som part, i saker som er viktige for mange forbrukere (se begge vedleggene).
Forbrukerombudet inngår i rettsvesenet og skal håndheve lovbestemmelser for at markedet skal fungere bedre. Både kravene til markedsføringen og kravene til standardkontrakter senker transaksjonskostnadene ved at kjøp krever mindre innsats fra forbrukerne. Nye utredninger og forslag ser ut til å ville tillegge Forbrukerombudet flere oppgaver, men det høyst uklart om hvorvidt og i såfall i hvor stor grad det skal tilføres ressurser. (Se begge vedleggene.)
Forbrukertvistutvalget og klagenemnder for en del bransjer er ikke egentlige forbrukerorganer, men bidrar til reduksjon i transaksjonskostnadene ved enklere tvistebehandling.
Forholdet mellom øket konkurranse og behovet for forbrukerbeskyttelse kan sees på to måter som ikke utelukker hverandre. Et synspunkt er at øket konkurranse gir mindre grunnlag for at forbrukere rammes urimelig. En annen tenkemåte er at øket markedsstyring og redusert folkevalgt styring krever mer innsats på forbrukersiden i markedene. Det at det ikke har kommet en vesentlig økning i ressurser til forbrukerorganene tyder på at de ulike regjeringene siden 1990 ikke har ønsket å styrke forbrukersiden.
[110] Preseptoriske regler er her regler som ikke kan fravikes til forbrukernes skade. Det vil si at forbrukerne ikke behøver å lese alle avtaler nøye fordi en god del rettigheter er sikret i alle tilfelle. Selgerne kan også begrense sitt arbeid med avtalene fordi lovbestemmelsene er gode nok. Bestemmelsene om standardkontrakter gir Forbrukerombudet anledning til å gripe inn mot urimelige standardkontrakter. Det er nå forhandlet med mange bransjer om avbalanserte kontrakter.