4.4 Kampen om Storebrand
Sonderinger og suspensjon
Vinteren og våren 2001 foregikk omfattende sonderinger i Storebrand for å finne frem til aktuelle samarbeidspartnere, og man hadde blant annet løpende prosesser med både DnB og Sampo. Fra DnBs side så man nå en fusjon som mer interessant enn man hadde gjort på høsten. DnBs aksjekurs var kraftig forbedret og bytteforholdet mellom dem og Storebrand var blitt mer jevnbyrdig. Dessuten hadde Storebrand nå en operativ ledelse på plass. Samtalene mellom Storebrand og DnB foregikk nesten helt frem til budet fra Sampo ble offentliggjort.
Storebrand-aksjen ble suspendert på Oslo Børs fredag 18. mai. Suspensjonen utløste en strøm av spekulasjoner rundt hva som skulle skje med selskapet. Både en løsning med DnB og med finske Sampo ble antydet.[83]
DnB var klar over at suspensjonen ikke var forårsaket av dem, og ryktene om at noe var i ferd med å skje i Storebrand, uten at man selv var involvert, utløste derfor en intens helg med jobbing fra deres siden. Søndag den 20. mai, kvelden før Sampos bud ble offentliggjort, sendte DnB et brev til styret i Storebrand med en invitasjon til fusjonssamtaler. Deler av brevets innhold ble referert i en pressemelding som DnB sendt ut samme kveld. Her het det blant annet at:
[...] diskusjoner gjennom de siste årene har vist at de to selskapene har stor grad av enighet om strategiske spørsmål og også om hvordan et sammenslått selskap vil kunne se ut organisatorisk [...] Fusjonen vil være en god forretningsmessig løsning til beste for kundene og aksjonærene i de to selskapene (Pressemelding fra DnB 20. mai 2001).
Også politikerne kom raskt på banen da ryktene om nye, omfattende strukturendringer begynte å svirre i offentligheten. Konfrontert med muligheten for at Storebrand kunne bli solgt til utlandet, uttrykte finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen allerede kvelden før Sampos bud forelå at: ”Det er av vital norsk interesse at Storebrand blir et norsk selskap, eiet og drevet fra Norge” (NRK Kveldsnytt 20. mai 2001).
Budet og reaksjonene
Mandag 21. mai la Sampo inn et oppkjøpsbud på Storebrand. Budet priset Storebrand til 21,8 milliarder, noe som var omlag 31 prosent over den gjennomsnittlige sluttkursen for Storebrand den siste måneden. Den fusjonsinvitasjon som hadde kommet fra DnB kvelden før priset Storebrand til 17.5 milliarder, og var altså finansielt sett et langt svakere tilbud. Flertallet i Storebrands styre, samt de ansatte, anbefalte budet fra Sampo. I en pressemelding fra selskapet het det:
Storebrand har på bakgrunn av tidligere kontakt, fremforhandlet et forslag fra Sampos side.[...] Styret er av den oppfatning at den foreslåtte løsning med Sampo, [...] er strategisk sterk og bygger på Storebrand-organisasjonens kompetanse og selskapets vekststrategi i sparemarkedet.[...] Styret vurderer den foreslåtte løsningen med Sampo som attraktiv for Storebrands aksjonærer, og anbefaler denne. Ansatte-representantene har, ut fra en helhetlig vurdering av konsekvensene for de ansatte, gitt sin tilslutning til anbefalingen (Pressemelding fra Storebrand, 21. mai 2001).
Politikerne ble informert om budet samme dag. Deres reaksjon var sammenfallende skeptisk, og de ønsket stort sett alle en norsk løsning rundt DnB. Finansministeren gjentok at det er "å fortrekke at selskapet forblir på norske hender" (Dagbladet 22. mai 2001). Statsministeren støtte opp om finansministeren, og hevdet at han hadde "uttalt seg riktig og klokt".[84]
Det samme mente næringskomiteens leder, Senterpartiets Morten Lund, som var klar i sin oppfatning:
Jeg ønsker å bevare Storebrand som et norsk selskap i fremtiden. Det er også en storeier i norsk næringsliv og ikke minst derfor er det viktig å beholde eierskaper på norske hender (NTB 21. mai 2001).
Han fikk også støtte fra KrF sin parlamentariske leder, som tidlig uttalte at "det er nok en klar oppfatning her i huset [Stortinget] at man ønsker en norsk løsning slik at vi kan få en sterk norsk finansinstitusjon" (Dagens Næringsliv, 25. mai 2001). Høyres Per Kristian Foss, som ved flere anledninger uttalte at han og hans parti foretrakk en norsk løsning for Storebrand,[85] oppsummerte det generelle politiske stemningen til budet på en treffende måte: ”Jeg vil ikke gi finansministeren noe råd, men han vet hvor han har Stortinget”(Aftenposten, 22. mai 2001).
Det eneste partiet som åpent støttet et Sampo-oppkjøp var Fremskrittspartiet, men deres holdning kom først klart til uttrykk noe senere i prosessen.[86]
Også representanter for ulike offentlige instanser kom med reaksjoner på budet. Det spørsmål som særlig ble tatt opp på dette tidspunkt var knyttet til de reelle mulighetene for å få til en DnB/Storebrand løsning. En slik løsning hadde lenge blitt sett på som vanskelig ettersom DnB hadde en stor livs- og pensjonsforsikringsenhet gjennom Vital. En eventuell sammenslåing med Storebrand ville gi svært høye markedsandeler på dette området. Kredittilsynets sjef Bjørn Skogstad Aamo, som senest høsten 2000 hadde uttrykt skepsis til en løsning mellom Storebrand og DnB, kom tidlig på banen. Han hadde imidlertid nå sett det nødvendig å revurdere sitt standpunkt. Offentlig uttalte han blant annet at:
Situasjonen har forandret seg endel. [...] Det er grunn til å tro at konkurransen i dette markedet [markedet for tjenestepensjon] vil øke og motforestillingene vil være noe mindre enn de har vært (Aftenposten 21. mai 2001).
Dette standpunktet ble bare i begrenset grad støttet av aktører i andre offentlige instanser. Konkurransetilsynet, ved seksjonssjef Lise Sandsbråten, hevdet blant annet at de i utgangspunktet var like skeptiske til en DnB/Storebrand fusjon nå som de hadde vært før.[87] Også Forbrukerrådet var kritisk til Skogstad Aamos vurdering av den endrede markedssituasjonen.[88]
Kampen om aksjonærenes støtte
Budet fra Sampo utløste en omfattende offentlig debatt. For Storebrand og Sampo var det nå om å gjøre å skaffe seg mest mulig støtte fra aksjonærene. Det sentrale for ledelsen og administrasjonen i de to selskapene var å overbevise aksjonærene om at man her hadde lagt frem en løsning som både var finansielt god og industrielt riktig. Storebrands strategi var særlig begrenset til nettopp dette. Man skulle fokusere på å få frem hva denne løsningen man nå hadde gått inn for innebar finansielt og industrielt for Storebrand som selskap. Det ble derfor opprettet kontakt med flere av de største aksjonærene og informert om planene.
Det industrielle og økonomiske fokus måtte imidlertid justeres som følge av de politiske reaksjonene. Den politiske bekymring var knyttet opp mot frykten for tap av nasjonal kontroll med nok en sentral finansinstitusjon, og det ble da en tilleggsoppgave for de to selskapene å arbeide for å få frem hvilke følger løsningen ville få for den nasjonale kontrollen. Det ble viktig å understreke at de nasjonale følgene av et oppkjøp, for Storebrand som selskap, ville være små; Storebrands kapitalforvaltning skulle fortsatt være lokalisert i Norge, på styre- og ledelsessiden hadde man kommet til en løsning som minnet mer om en fusjon enn et oppkjøp, og nær alle eventuelle kutt i antall stillinger ville hovedsaklig komme i Finland og ikke i Norge.[89] I forkant av et møte med finansministeren bekreftet Storebrands informasjonsdirektør Egil Thompson dette fokus: ”Ikke minst er det viktig å få frem at den norske virksomheten i stor grad skal videreføres i Norge, og at vi får tilført virksomhet fra Finland.”(Aftenposten 27. mai 2001). Mye av arbeidet med å informere om de nasjonale følgene av transaksjonen falt på Sampos konsernsjef, Björn Wahlroos. Informasjonsarbeidet ble særlig rettet mot Finansdepartementet og Kredittilsynet, og utad mot mediene. Presset mot det politiske system synes imidlertid å ha vært langt mindre omfattende her enn i MeritaNordbanken-saken.
Lite tyder på at den informasjonen som ble gitt hadde noe nevneverdig innflytelse på de offentlige beslutningstakeres holdning i saken. Finansministeren uttalte blant annet etter et møte at: ”Sampo har lagt frem sine visjoner for oss, og de ansatte i Storebrand har presentert sitt syn, men det er vi kjent med fra før” (Aftenposten, 31.mai 2001).
De konsenstillitsvalgte i Storebrand var også svært aktive i informasjonsarbeidet.[90] Deres støtte til Sampo, og tilsvarende negative holdning til DnBs fusjonsinvitasjon, ble tidlig klarlagt.[91]
Fra politisk hold var ønsket om å stanse Sampo klart og entydig formulert. Utfordringen bestod dermed i å finne virkemidler som kunne sikre denne interessen. En rekke oppfinnsomme forslag ble fremmet. Finansminister Schjøtt-Pedersen antydet tidlig at han stolte på at Folketrygdfondet, som satt med rundt ni prosent av aksjene i Storebrand, ville ta de politiske signalene og stemme nei til en finsk løsning for Storebrand:
Det er betydelig usikkerhet om 90 prosent av aksjonærene vil godta denne avtalen. Folketrygdfondet har rundt ni prosent, og jeg regner med at fondet har merket seg de politiske signalene.[...] Folketrygdfondet har anledning til å tenke langsiktig. Dessuten er styret i Folketrygdfondet sammensatt av folk som representerer forskjellige partier (Aftenposten 22. mai 2001).
En slik holdning ble også fremmet at SVs Øystein Djupedal som mente at
[Folketrygdfondet] med sine 9,9 prosent av aksjene i Storebrand kan [...] være den viktigste brikken for å stoppe det finske oppkjøpet. Selv om vi som politikere ikke kan instruere fondet, håper jeg de får så sterke signaler at de blokkerer for Sampo (Dagbladet 22. mai 2001).
Det viste seg imidlertid tidlig vanskelig å få gjennomslag for dette forslaget. Uttalelsene ble raskt tolket som en instruksjon av fondet, og ble derfor oppfattet å være utenfor regjeringens myndighetsområde. Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime onsdag den 30. mai. Det ble her fokusert på at man under arbeidet med å lage retningslinjer for Folketrygdfondet hadde vært opptatt av at fondet ikke skulle brukes til redningsoperasjoner, og at det ikke skulle være politisk styring av enkeltinvesteringer. Det ble påpekt at finansministeren selv hadde vært med på dette arbeidet. Finansministeren dementerte raskt at hans uttalelser var ment som en instruks. Han understrekte at en instruks av Folketrygdfondet lå utenfor regjeringens handlingsrom: ”Regjeringen har aldri på noe tidspunkt eller i noen enkeltsak gitt uttrykk for at den har noe ønske eller noen mulighet for å instruere Folketrygdfondet” (Stortinget, 30. mai 2001). Samtidig forble det imidlertid uklart hva slags egentlig relasjon man kunne påregne mellom de politiske representanter og Folketrygdfondet. For etter å ha dementert påstander om at det var mulig å gi noen instruks, konkluderte Schjøtt-Pedersen at:
[...] man må forvente at Folketrygdfondet i likhet med alle andre aksjonærer har merket seg de samstemmige synspunktene som er kommet fram fra partier i Stortinget." [...] det er jo ikke slik at man skal legge avgjørende vekt på det [politikerne sier] selv om man merker seg det, men det er et moment som man selvsagt forutsetter at man tar med i betraktningen (Stortinget, 30. mai 2001).
Slik fikk det egentlige forholdet mellom politikeren og Folketrygdfondet aldri noen fullstendig avklaring.
Det ble også arbeidet med et forslag om å la Statens Bankinvesteringsfond kjøpe aksjer i Storebrand. I den forbindelse ble det i de skjulte sirkulert et utkast til en proposisjon mellom regjeringen og sentrale opposisjonspolitikere der tanken var at mandatet for fondet skulle endres. Dette ville være nødvendig for å at fondet skulle kunne investere direkte i andre selskaper. Forslaget fikk imidlertid ikke støtte og ble derfor aldri fremmet.[92] En tredje strategi som ble antydet var en kapitaltilførsel til DnB slik at banken kunne øke verdien av bytteforholdet med Storebrand.[93] Dette alternativet fikk heller ikke den nødvendige støtten.
De politiske myndighetenes handlingsrom ble etter dette oppfattet som svært begrenset. Finansministeren ville verken spekulere i muligheten for å oppkapitalisere DnB, eller kommentere andre alternative grep som kunne tas for å sikre en norsk løsning. Det eneste handlingsalternativet man så ut til å stå igjen med var å avvente situasjonen. Utfallet måtte i første omgang overlates til de ulike selskapene og deres aksjonærer. Som finansministeren selv etter hvert uttalte det: ”Jeg tror jeg avventer det som her skjer. Nå er det aksjonærene som skal ta standpunkt” (Aftenposten 31. mai 2001).
En aktør som ikke ville overlate beslutningen til andre var DnB. Mens politikerne mer eller mindre hadde resignert, argumenterte DnBs ledelse aktivt for at det både industrielt og strategisk var riktig å fusjonere Storebrand og DnB. Dette budskapet ble kommunisert på bred front mot Storebrands aksjonærer. Oppmerksomheten ble særlig rettet mot Folketrygdfondet og Orkla. Videre ble det sendt ut et omfattende informasjonsskriv til alle Storebrands 38.000 aksjonærer der visjonene for en Storebrand/DnB løsning ble skissert. DnBs konsernsjef, Svein Aaser, drev videre en svært aktiv kampanje både i media og ved diverse offentlige tilstelninger der han argumenterte for bankens syn og planer.[94]
Det ble imidlertid etter hvert klart at DnB ikke ville få den nødvendige støtten fra Storebrands aksjonærer. Selv om man søkte innflytelse til det siste,[95] hadde politikernes uttalelser satt Folketrygdfondet i en posisjon der en støtte til DnB vanskelig kunne påregnes. Hva Orkla ville gjøre forble usikkert lenge, men den store finansielle forskjellen mellom Sampos bud og DnBs fusjonsinvitasjon, gjorde at sjansen for at også Orkla ville ja til Sampos bud var overhengende. Orklas avgjørelse ble offentliggjort den 5. juli:
Et samlet Orkla-styres grunnholdning er at norsk næringsliv, og dermed også Orkla, vil være best tjent med at det finnes noen store og sterke finansinstitusjoner med hovedkontor og privatdominert kjerneeierskap i Norge. En sammenslåing av DnB og Storebrand vil være ett av få mulige alternativ for en slik enhet. [...]Samtidig konstaterer Orkla-styret at DnB kun har gitt en verdiindikasjon for fusjonsforhandlinger med Storebrand, og ikke et fast tilbud. Styrets flertall mener at denne indikasjon ligger langt under verdien av Sampos tilbud, og derfor ikke er konkurransedyktig. [...] I den foreliggende situasjon har Orklas styre besluttet å gi en betinget aksept av Sampos tilbud (Pressemelding fra Orkla, 5. juli 2001).
Også Folketrygdfondet endte til slutt opp med en betinget aksept til Sampos bud.[96] Vedtaket ble offentliggjort gjennom en pressemelding dagen etter Orklas beslutning:
Et flertall på 6 i Folketrygdfondets styre [...] har funnet å ville si ja til Sampos tilbud under forutsetning av at det innen 15. august 2001 gis tilstrekkelige garantier for at selskapet langsiktig opprettholder et kapitalforvaltningsmiljø i Norge på minst samme reelle nivå som i dag. [...] Folketrygdfondets aksept er betinget av at det ikke fremkommer vesentlige nye forhold før akseptfristen løper ut den 10.07.01, og av at Sampo innen 15. august 2001 har fått 90 % aksept eller har fått nødvendige tillatelser fra norske myndigheter til å eie under 90 prosent i Storebrand (Pressemelding fra Folketrygdfondet, 6. juli 2001).
Som en sikkerhet mot disse akseptene, hadde imidlertid DnB god tid i forveien startet et omfattende kjøp av aksjer i Storebrand. Den 25. juni ble det kjent at DnB hadde kjøpt seg opp til en eierandel på 9.74 prosent i Storebrand. Denne eierandelen ble gradvis forøket opp mot ti prosent frem til budfristens utløp den 10. juli. Med en slik eierandel kunne DnB på bakgrunn av bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven selv blokkere Sampos oppkjøpsforsøk.
Konsesjonssøknaden og den juridiske dragkampen
Da tilbudsperioden ble avsluttet 10. juli hadde Sampo fått aksept fra 83,5 prosent av Storebrand-aksjonærene. Etter eierbegrensingsreglenes hovedbestemmelse var altså dette ikke nok til å kunne overta selskapet. Den manglende aksjonærstøtten, som DnB alene hadde forårsaket, gjorde at konsesjonsmyndighetene nå hadde en langt større mulighet til å si nei til Sampo. Dette skyldtes at et eventuelt ja til konsesjon nå, i utgangspunktet måtte følge av at det ble gitt dispensasjon fra lovverkets hovedregel. At en slik dispensasjon kunne gis, ble imidlertid raskt avvist av flere politikere. Høyres Per Kristian Foss slo fast at: ”Ut fra norsk praksis, og norsk lovgivning, er det rimelig klart at svaret blir nei” (Dagens Næringsliv, 12. juli 2001). Det samme synspunktet ble hevdet av alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet. Lovverket var øyensynlig klart, og det var nå opp til Kredittilsynet, og dernest Finansdepartementet, å se til at dette lovverket ble fulgt opp.[97]
Til tross for den manglende aksjonærstøtten, valgte Sampo likevel å søke om konsesjon. Deres norske advokater hevdet at oppkjøpet ikke ble rammet av kravet om 90 prosent aksept, gjennom å vise til en unntaksbestemmelse om at utenlandske finansinstitusjoner som etablerer seg med datterselskap kan unntas fra dette kravet. Man pekte på at Finansdepartementet selv, i et brev til EFTAs kontrollorgan, ESA av 22. mars 2001, hadde argumentert for at denne unntaksregelen åpnet for at utenlandske finansinstitusjoner kunne eie mellom 50 og 100 prosent av en norsk finansinstitusjon. Sampos argumentasjon var altså at man i utgangspunktet ikke trengte noen dispensasjon fra hovedregelen. Det er viktig å få med seg at Sampos ikke søkte om konsesjon ut i fra en dispensasjon fra den generelle eierbegrensningsregelen, men derimot med utgangspunkt i selve unntaksbestemmelsen. I tillegg ble EØS-avtalens bestemmelser trukket frem i søknaden. Dersom man fikk avslag på konsesjonssøknaden, ville EØS- lovginingen trekkes inn, og eventuelt presse frem en ny runde basert på disse bestemmelsene. Slik kjørte Sampos advokater et tosidig løp, hvor man dels argumenterte for at nasjonal lovgivning åpnet for at Sampo måtte gis konsesjon, og dels hevdet at dersom det nasjonale lovverk likevel ikke skulle bli tolket til Sampos fordel, var EØS-regelverket så klart på dette punkt at et nei til Sampo ikke kunne forsvares.
Samme dag som konsesjonssøknaden ble levert inn, kom Kredittilsynets sjef, Bjørn Skogstad Aamo, med sine først reaksjoner på søknaden. Han uttalte da blant annet at siden Sampo ikke hadde oppnådd en akseptgrad på nitti prosent, ville det i utgangspunktet bli vanskelig for dem å få innvilget søknaden fordi ”[...] det normale kravet i Norge er 90 prosent oppslutning, og Stortinget har forutsatt at man skal være restriktiv når det gjelder unntak fra denne regelen” (Nettavisen, 11. juli 2001).
Konsesjonssøknaden skapte et omfattende rabalder i norsk presse og den iverksatte en omfattende juridisk tautrekking mellom Sampos advokater, konsesjonsmyndighetene og representanter for ESA. Unntaksbestemmelsene som Sampos advokater hadde trukket frem, var sannsynligvis ikke kjent for politikerne. Den tidlige avvisning av muligheten for å gi Sampo konsesjon, ble hos dem nå i noen grad snudd mot en usikkerhet om hva slags lovverk som faktisk var det gjeldende. Flere politikere ba nå Finansdepartementet om å komme med en rask avklaring. En slik avklaring kom imidlertid aldri. Man henviste i stedet til Kredittilsynets behandling.
Kredittilsynet hevdet at den unntaksregel Sampos advokater søkte konsesjon på grunnlag av, ikke kunne komme til anvendelse. Tilsynets argument var at søknaden ikke tilfredsstilte bestemmelsene i den spesiallovgivningen søknaden var tuftet på. Regelen om datterselskaper var i følge Kredittilsynets advokater knyttet tett opp mot spesifiserte spesiallovgivninger, og i dette tilfellet måtte derfor tilleggsbestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven inkluderes i den juridiske vurderingen. I følge disse bestemmelsene var det en forutsetning for at Storebrand skulle kunne inngå som datterselskap av et utenlandsk finanskonsern, at de resterende aksjonærene i Storebrand var finansinstitusjoner. Denne innvending mente Sampos advokater ikke var relevant, ettersom Storebrand ASA måtte regnes som et holdingselskap og ikke et forsikringsselskap. Spesiallovgivningen, som de mente ikke gjaldt for holdingselskaper, kunne derfor ikke komme inn som et tilleggsmoment. ESA på sin side hevdet at alle unntakene som nå ble trukket frem stod i klar strid med EØS-avtalen. Dette aksepterte ikke Finansdepartementet, ettersom disse unntakene i følge dem var gjort kjent for ESA for lenge siden.
Sampos forsøk på å benytte et unntak i eierreglene for å vinne frem, ble altså avvist av Kredittilsynet. Fra å være en kamp om å oppnå nitti prosent aksjonærstøtte, ble det nå en juridisk tautrekking knyttet til hvorvidt Storebrand skulle regnes som et holdingselskap eller et forsikringsselskap. Var Storebrand juridisk sett å regne som et forsikringsselskap, slik Kredittilsynet hevdet, ville særskilte regler i forsikringsvirksomhetsloven komme til anvendelse. På basis av disse kunne konsesjon ikke innvilges. Var det et holdingsselskap med en særskilt rettslig stilling, slik Sampos advokater hevdet, ville unntaket i forsikringsvirksomhetsloven ikke komme til anvendelse, og konsesjon til å erverve mer enn 50 prosent av aksjene ville kunne godtas. Aktørenes uenighet og stadige fremlegg av argumenter og motargumenter skapte en omfattende uklarhet knyttet til hva som var den riktige forståelsen av sakens rettslige stilling. Pressens behandling av saken forsterket følelsen av at man her stod i en både uventet og uklar situasjon.
Kredittilsynets styre behandlet Sampos søknad den 23. august. I det over 40 sider lange tilrådingsbrevet som ble sendt til Finansdepartementet dagen etter anbefaler Kredittilsynet: ”[...] at søknaden fra Sampo OYJ om tillatelse til å erverve mer enn 50 prosent av aksjene i Storebrand ASA avslås.”[98]
Kredittilsynet avgjørelse forsterket dermed DnBs blokkeringsstrategi. Denne strategien var nettopp avhengig av at det juridiske lovverk knyttet til eierskap og konsesjonsvilkår ble tolket på en slik måte at en ti prosents eierandel var nok til å stanse et oppkjøp. Kredittilsynets tilråding var en viktig ”støtte” til DnBs strategi i så måte. Kredittilsynets tilråding var imidlertid kun å regne som en midlertidig anbefaling. Den endelige avgjørelsen skulle fattes i Finansdepartementet.
Sakens avslutning
I påvente av Finansdepartementets behandling av konsesjonssøknaden, og i håp om å nå over 90 prosents aksept, forlenget Sampo budet to ganger, først til 10. august, og deretter til 28. september. Håpet var at man kunne få akseptgraden over 90 prosent. Så lenge DnB sa nei til salg, var dette i praksis umulig. Det var derfor maktpåliggende at man fikk en rask konsesjonsbehandling som endte ut i et positivt resultat. Sampos advokater ba eksplisitt om dette, både i konsesjonssøknaden og i et presiseringsbrev datert 1. august 2001.
I Kredittilsynet så man ut til å ta Sampos oppfordring alvorlig. Selv om det ikke kom noen avklaring innen den frist Sampos advokater hadde krevd, ble saken behandlet raskt. Finansministeren på sin side så ut til å være mindre villig til å fremskynde behandlingen. Et stortingsvalg stod for døren og at en avklaring kunne forventes før dette ble raskt avvist. I en uttalelse til Aftenposten viste Schjøtt-Pedersen til at tiden mellom tilsynets tilråding og valgtidspunktet ville være for liten: ”Det vil jo være snakk om to uker, så det har jeg vanskelig for å se at er sannsynlig i en så stor sak” (Aftenposten 1. august 2001). Da Sampos andre budfrist gikk ut den 28. september, altså omlag to og en halv måned etter at konsesjonssøknaden var levert inn, var saken fortsatt uavklart.
I denne perioden var resultatutviklingen i Storebrand svært negativ. I september sank aksjekursen dramatisk, og da den andre budfristen gikk ut var verdien på Storebrand sunket med omlag 3,9 milliarder kroner sammenlignet med verdien på selskapet da Sampos bud ble utarbeidet og annonsert. I tillegg var markedsutviklingen generelt også svært negativ i denne perioden. Særlig gjaldt dette for forsikringsaksjer.
Disse markedsmessige elementer skulle vise seg å utgjøre et siste avgjørende moment i Sampos beslutning om å oppgi forsøket på å kjøpe Storebrand. Kort tid etter den siste budfristens utløp, annonserte konsernsjef Björn Wahlroos at Sampo trakk budet. I en pressemelding fra selskapet datert 1. oktober het det:
The Board of Directors has today decided not to extend the offer period and not to complete the Storebrand transaction on account of the drawn-out process, changes in the value of the acquisition object and in the market situation. [...] a completion of the transaction at the original offer price was no longer financially justifiable for Sampo's shareholders.
Sampos retrett betydde i praksis at både norske politikere og DnB hadde klart å realisere flere av sine uttalte interesser. Storebrand var bevart på norske hender, samtidig som DnB unngikk en Sampo/Storebrand konstellasjon.
[83] Jf. eksempelvis Aftenposten Nettutgave, 18. mai 2001; NTB 20. mai 2001.[]
84 Jf. Dagens Næringsliv 5. juli 2001.[]
85 NTB, 21. mai 2001; Dagbladet, 22. mai 2001; Aftenposten, 22. mai 2001; Dagens Næringsliv 25. mai 2001.[]
86 Eksempelvis uttalte partiets finanspolitiske talskvinne, Siv Jensen, til Nettavisen den 11. juli at: ”Vi er veldig positive til at Sampo kjøper opp Storebrand, men jeg tror Sampo får en tøff kamp med å overbevise regjeringen.[]
87 Aftenposten 21. mai 2001.[]
88 Aftenposten 21. mai 2001.[]
89 Jf. eksempelvis NTB 21. mai 2001; Aftenposten 21. mai 2001.[]
90 De besøkte både Finansdepartementet (jf. bl.a. Aftenposten 31. mai 2001) og Kredittilsynet, og de deltok aktivt i mediedebatten (jf. eks. Dagens Næringsliv 22. juni 2001; 4. juli 2001).[]
91 Jf. blant annet: "Ansattes representanter i Storebrands styre: Ønsker Sampo velkommen - DnB er ikke et alternativ", Pressemelding 3. juli 2001.[]
92 At en slik sonderingsprosess foregikk er bekreftet av flere uavhengige kilder, men det har ikke vært mulig å få tak i eventuelle dokumenter. Jf. også VG 1. juli 2003.[]
93 Strategien ble offentlig foreslått av SVs Øystein Djupedal i Stortinget: ”Er det fra finansministerens side aktuelt å gjøre ulike grep, eventuelt å oppkapitalisere DnB, for å sørge for at det blir en norsk løsning, [...]?” (Stortinget, 30. mai 2001).[]
94 Jf. eksempelvis Dagens Næringsliv, 12. juni 2001; Foredrag NHH, 31. mai 2001.[]
95 Senest dagen før Folketrygdfondet endelig skulle behandle budet fra Sampo, sendte Svein Aaser brev til alle styremedlemmene i fondet for å gi et siste innspill om hva som var deres ønsker i forhold til Storebrand (Dagens Næringsliv, 12. juli 2001).[]
96 Disse betingelsene innebar kort fortalt at Sampo innen en oppgitt frist (først 15 august, senere forlenget til 21 september), enten måtte ha klart å skaffe seg 90 prosents aksept for sitt bud, eller fått de nødvendige tillatelser fra myndigheten til å eie mindre enn 90 prosent i Storebrand. Om de ikke lyktes med dette ville aksjonærene som hadde gitt betinget aksept igjen stå fritt til å revurdere sitt syn.[]
97 Foss fikk blant annet støtte fra sin partifelle Ansgar Gabrielsen, som i Aftenposten den 11. juli slo fast at ”Det skal være særlige grunner for en dispensasjon, og i denne situasjonen er det ikke lett å finne så gode argumenter for en slik”. Mest entusiastisk i sin negative holdning til en konsesjonsgodkjenning var vel SVs Øystein Djupedal, som samme dag uttalte til NTB at: ”Å nå skulle endre reglene for hvor stor aksjeprosent Sampo må ha for å kunne kjøpe Storebrand, blir det samme som å fjerne offsideregelen midt i en fotballkamp. Slikt gjør man bare ikke”.[]
98 ”Sampo OYJ – Søknad om tillatelse til å erverve mer enn 50 prosent av aksjene i Storebrand ASA”, Innstilling fra Kredittilsynet til Finansdepartementet, 24. august 2001, s. 41.