4.3 DnB som en sterk nasjonal finansenhet – et intermesso
Politiske styringsambisjoner
Vedtaket om å selge Kreditkassen markerte et vendepunkt i strukturpolitikken på to måter. For det første gav man opp den ambisjon man hadde hatt siden "bankkrisemeldingen"[78] om å opprettholde det statlige eierskapet i to banker. For det andre utvidet man ambisjonene for det gjenværende eierskapet. Målet for eierskapet hadde tidligere vært begrenset til å sikre et langsiktig og stabilt nasjonalt eierskap i de to største forretningsbankene. Dette ble gjort ved å holde på en blokkerende andel aksjer i disse bankene. Statens ambisjon for sin eierskapsutøvelse var slik sett grunnleggende passiv. Denne ambisjon ble nå utvidet. Man skulle gå fra å være passivt blokkerende til å bli aktivt byggende. Denne revitalisering hadde sitt utspring i Arbeiderpartiet, men ble som vi så langt på vei inkorporert som en statlig styringsambisjon i innstillingen til kredittmeldingen for 1998. Ambisjonen ble gjentatt og konkretisert i debatten rundt stortingsmeldingen om statens eierskap i Kreditkassen. I meldingen het det for det første at: ”Departementet ønsker å konsentrere det statlige eierskapet i en nasjonal enhet, bygget rundt DnB” (St.meld. nr. 38 (1999-2000) Om statens eierskap i Kreditkassen, s. 1). Videre i innstillingen til meldingen understreker flertallet at "[...] målet om ei sterk norsk finansløysing ligg fast”, og at "[...] staten må medverka til å skipa ei sterk norsk løysing på finansmarknaden" (Innst.S. nr. 245 (1999-2000), s. 3). Ambisjonene følges opp og gjentas i Stortinget. Saksordfører Valgjerd Svarstad Haugland presiserer da igjen at en sterk nasjonal enhet "[...] skal byggast kring DnB og Postbanken" (Stortinget, 16. juni 2000).
Det kan med bakgrunn i dette være liten tvil om at statens ambisjoner for eierskapet nå var endret. Representanter for flertallet i Stortinget uttalte gang på gang at man nå aktivt skulle bygge en sterk norsk finansløsning rundt DnB. At en faktisk politisk styringsambisjon for strukturutviklingen på finansmarkedet forelå, synes derfor klart.[79]
Politisk aktivitet
Til tross for tydelige vedtak ble svært lite gjort fra politikernes side for å realisere sin nye ambisjon for finansnæringen. Hva det egentlig betydde at man skulle medvirke til å bygge en sterk norsk finansløsning rundt DnB, ble egentlig aldri avklart. I debatten om "Kreditkassemeldingen" hadde Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson, Siv Jensen, etterlyst et klarere svar på "[...] hvordan staten skal forvalte eierskapet sitt, nettopp for å ivareta DnBs interesser" (Stortinget, 16. juni 2000).
Spørsmålet forble imidlertid uavklart. Kredittmeldingen for 1999, som kom et halvt år senere, er et illustrerende eksempel. Her finnes svært lite konkret om statens planer for hvordan DnB skal bli en sterk nasjonal enhet. [80] Innstillingen til meldingen fremviser også et totalt fravær av debatt på disse områdene. [81] I forhandlingene om meldingen den 19. desember 2000 uttalte Høyres Per Kristian Foss tørt at det eneste som har skjedd med Den norske Bank siden de nye ambisjonene for banken ble lansert, er at "[...] navnet fortsatt er Den norske Bank".
Regjeringens langtidsprogram for perioden 2002-2005, som ble fremlagt for Stortinget på våren året etter, mangler også klare strategier for utøvelsen av statens gjenværende bankeierskap.[82] Det er her viet mye plass til å argumentere for viktigheten av nasjonalt eierskap og et sterkt finansvesen, men lite konkret blir sagt om hvordan man fra statens side skal kunne sikre dette.
I det hele har flertallets enighet om en utvidet styringsambisjon, aldri blitt ledsaget av noen gjennomarbeidet diskusjon rundt hvordan denne styringsambisjon skal kunne realiseres. Disse problemstillinger har i stor grad forblitt utematisert og konkrete spørsmål knyttet til hvordan staten skal kunne være en aktivt medvirkende aktør i etableringen av en sterk norsk finansinstitusjon, er følgelig blitt stående ubesvart.
Privat aktivitet
I perioden etter Stortingets vedtak om en ny bankstruktur, ble altså få konkrete og aktive grep gjort fra politikernes side. Høsten 2001 kom et privat initiativ fra Storebrand-aksjonæren Stein Erik Hagen. Han mente det nå var på tide å se nærmere på mulighetene for en sammenslåing av DnB og Storebrand. Det var ikke første gang et slikt forslag kom på bordet. Helt siden forsøkene på å få til en løsning mellom Storebrand og Kreditkassen endelig måtte oppgis våren 1998, har det versert spekulasjoner rundt en mulig sammenslåing mellom DnB og Storebrand. Disse spekulasjoner har imidlertid av ulike grunner aldri ført ut i reelle sammenslåingsforsøk.
Forslaget fra Hagen skapte en del spekulasjoner i media, men ble ikke fulgt opp av selskapene selv. I en uttalelse til NTB hevdet imidlertid DnBs konsernsjef at det ikke var ”[...] grunnlag for fusjon mellom DnB og Storebrand for øyeblikket.” (NTB, 2. november 2000). Storebrand, som hadde ivret for en løsning med DnB året før, var også noe mer avventende. Selskapet var blant annet preget av interne problemer. Konsernsjefen var satt under etterforskning, og det var ikke avklart hvem som skulle overta ledelsen av selskapet.
Forslaget fra Hagen ble heller ikke fulgt opp politisk. Finansministeren nøyde seg med å slå fast at: ”Forslaget høres interessant ut, men jeg verken kan eller vil ta stilling til det nå” (NTB 16. september 2001).
Storebrand fikk etter hvert en viss orden på de interne problemene, og vinteren 2001 kom en del spekulasjoner i gang om den strukturelle situasjonen for konsernet. Før DnB fikk summet seg, og mer eller mindre bak ryggen på både dem og norske politikere, forhandlet Storebrand frem en avtale med finske Sampo.
[78] St.meld. nr. 39 (1993-94) Bankkrisen og utviklingen av den norske banknæringen.[]
79 Dette bekreftes igjen av flere presseuttalelser høsten etter disse vedtak. Blant annet uttalte finansministeren til Dagens Næringslivs nettutgave den 15. september 1999 at: ”Regjeringen har gjort det klart at vi ønsker å bygge en sterk norsk løsning rundt DnB.” To dager senere gjentas budskapet i en uttalelse til Aftenposten: ”I den proposisjonen vi la frem for Stortinget i vår, sa vi at det var viktig å ha et sterkt nasjonalt eierskap og at det skulle bygges opp rundt DnB. Det står fast.” Finanskomiteens leder Dag Terje Andersen fremsatte lignende bekreftende synspunkter i en uttalelse til NTB den 16. september 1999: ”Situasjonen rundt DnB bør avgjøres raskt slik at byggingen av en sterk norsk finansenhet kan starte”.[]
80 St.meld. nr. 5 (2000-2001): Kredittmeldinga 1999.[]
81 Innst. S. nr. 97 (2000-2001).[]
82 St.meld. nr 30 (2000-2001): Langtidsprogrammet 2002-2005.