4.2 Salget av Kreditkassen
Budet
Budet på Kreditkassen ble offentlig kjent om morgenen den 20. september 1999. Det verdsatte Kreditkassen til om lag 24 milliarder norske kroner eller 44 kroner per aksje. Dette var ca. 30 prosent over gjeldende børskurs. Budet var fremsatt likelydende til alle bankens aksjonærer. På det aktuelle tidspunktet eide den norske staten gjennom Bankinvesteringsfondet 191 millioner aksjer tilsvarende 34,6 prosent av bankens totale aksjekapital. Budfristens utløp var den 29. oktober. Parallelt med dette ble det fra MeritaNordbankens side gjennomført et massivt kjøp av aksjer i Kreditkassen på Oslo Børs, og ved salgsslutt den 20. september hadde det svensk/finske konsernet ervervet en eierpost på 9,9 prosent av banken, en eierpost tett opp til grensen for hva som etter norsk regelverk er tillatt. MeritaNordbanken var med dette blitt Kreditkassens nest største aksjonær, etter den norske stat. Dermed ble situasjonen for hele det finansielle system i Norge snudd på hodet. Budet på Kreditkassen var åpenbart i strid med Stortingets vedtak. I forbindelse med Sentrumsregjeringens tiltredelse høsten 1997 hadde det blitt understreket ved flere anledninger at en Sentrumsregjering ikke ville gå inn for å redusere den statlige eierandelen i noen av bankene. Dette standpunktet ble støttet av et flertall av partiene på Stortinget.[49] Aldri før hadde en utenlandsk bank på en så direkte måte utfordret de eksisterende politiske retningslinjene for det statlige eierskapet i forretningsbankene.
Reaksjonene
Fra Kreditkassens side uttrykte man umiddelbart interesse for den løsningen MeritaNordbanken presenterte. Den positive responsen til oppkjøpsbudet kom både fra ledelsen og fra de ansatte. I en pressemelding utsendt fra banken klokken halv ni om morgenen den 20. september het det at: ”Den foreslåtte løsningen vil kunne være positiv for bankens kunder, for bankens ansatte og for aksjonærene i selskapet.” Litt senere på dagen avholdt MeritaNordbanken og Kreditkassens i fellesskap en pressekonferanse hvor styreformann Harald Arnkværn i Kreditkassen ga en utdypende vurdering av budet:
Kreditkassen vil som del av en nordisk bankenhet få et løft som vil være til fordel for kundene de ansatte og banken. [...] Det er fordelaktig når vi vurderer de øvrige strukturalternativene for banken (Aftenposten, 21. september 1999).
Representanter for de ansatte i Kreditkassen gikk også tidlig ut med en positiv innstilling til den løsningen MeritaNordbanken foreslo. Hovedtillitsvalgt og styremedlem i Kreditkassen, Liv Irene Haug, signaliserte støtte til budet: ”Vi ser på dette som positivt”( NTB, 20. september 1999). Samtidig uttalte også andre av de ansattes representanter en sterk skepsis til en eventuell fusjon mellom DnB og Kreditkassen:
Vi har begynt å forberede oss på å jobbe imot det. [...] Det vil nesten være det samme som å radere ut den ene banken, fordi så godt som alle kontorene overlapper hverandre land og strand rundt. Og vi har dobbelt sett av konsernfunksjoner. Så du kan nesten glatt kvitte deg med alle ansatte i K-bank, og drive videre med den ene basen (Varahovedtillitsvalgt Liv Anne Gunvaldsen i Kreditkassen, Aftenposten, 22. september 1999).
En tilsvarende skepsis til en fusjon med DnB ble også uttrykt av bankens ledelse. Det var dermed åpenbart at både styret, ledelsen og de ansatte i Kreditkassen stilte seg positive til den planen MeritaNordbanken la på bordet.
Staten, som største aksjonær i Kreditkassen, responderte både gjennom Bankinvesteringsfondet og direkte fra finansministeren. I pressemeldingen fra fondet het det at: "[...] tilbudet vil bli vurdert etter de retningslinjer regjeringen og Stortinget har trukket opp for Bankinvesteringsfondets virksomhet og for det statlige eierskap i bankene."
Ut over dette kommenterte ikke Bankinvesteringsfondet budet og den situasjonen som var oppstått. Den første offentlige uttalelse fra finansministeren kom også i en pressemelding:
Denne saken er meget vanskelig, både i forhold til konsesjonspolitikken og retningslinjene for statlig eierskap i finansinstitusjonene, sier finansminister Gudmund Restad til MeritaNordbankens bud på Kreditkassen. [...] Et flertall i Stortinget har forutsatt at staten skal eie minst en tredjedel av aksjene i de to største forretningsbankene. Staten eier i dag 34,6 prosent av aksjene i Kreditkassen. Statens Bankinvesteringsfond utøver statens eierskap. Fondet skal utøve sin virksomhet og det statlige eierskapet på selvstendig grunnlag, innenfor de rammer som er vedtatt av Regjeringen og Stortinget. Et sentralt punkt i retningslinjene er å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i de største finansinstitusjonene (Pressemelding fra Finansdepartementet: 63/99).
Dermed hadde også finansministeren uttrykt at budet ville bli behandlet i forhold til de retningslinjer som var nedfelt av Stortinget og med Bankinvesteringsfondet som forvaltningsorgan. Bankinvesteringsfondet på sin side henviste som vist tilbake til retningslinjene fra Stortinget. Samtidig er det klart i uttalelsen fra Restad at saken langt fra var avklart. Den første linjen i pressemeldingens tekst slår fast at ”[..]saken er meget vanskelig” i forhold til retningslinjene for det statlige eierskapet. Men samtidig er det jo klart at budet overhodet ikke var vanskelig sett opp mot retningslinjene i seg selv. I forhold til retningslinjene var saken svært enkel, Stortinget hadde vedtatt at Kreditkassen ikke var til salgs. Dermed ser man i reaksjonen fra finansministeren en usikkerhet i forhold til hva som faktisk var situasjonen i Stortinget. Fra Kreditkassens øvrige aksjonærmasse var det imidlertid få andre tidlige uttalelser i media.
Fra Stortinget og opposisjonen kom det den første dagen signaler i begge retninger. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stilte seg umiddelbart negative til et salg av Kreditkassen.[50] Fremskrittspartiet og Høyre uttrykte derimot en støtte til MeritaNordbankens forslag.[51] Fra Venstres side kom det etter hvert et klart standpunkt for salg av Kreditkassen.[52] Dermed var dissensen mellom regjeringspartiene påfallende. Kristelig Folkeparti ble på denne måten satt i en vanskelig posisjon og partiet uttrykte intet offentlig standpunkt. Gitt den situasjonen som oppstod var det i realiteten Arbeiderpartiet som satt med nøkkelen til stortingsflertallets oppfatning. Men Arbeiderpartiets reaksjoner var ikke entydige. De signalene som ble gitt pekte i retning av at partiet ikke ønsket å ta standpunkt til budet før regjeringen hadde presentert sitt syn for Stortinget.[53]
Flere andre aktører tok også offentlig stilling til budet de første dagene etter at det ble kjent. Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet opplyste at de ikke fant direkte konkurransemessige problemer knyttet til et oppkjøp av Kreditkassen.[54] LOs sjefsøkonom Stein Reegård stilte seg derimot negativ til budet. Fra næringslivsforeningene fikk MeritaNordbanken blant annet sterk støtte fra Prosessindustriens Landsforening som uttalte at det beste for norsk næringsliv ville være at den foreslåtte løsningen ble realisert.[55] Bankforeningen uttalte på sin side ikke støtte til noen konkret løsning, men anså det som viktig at det skulle være de private eierne som styrte strukturutviklingen innen finansnæringen.[56]
I de første dagene etter at budet ble offentliggjort pågikk altså en omfattende diskusjon i media. Samlet førte dette til et betydelig press mot myndighetene for å få en avklaring av hvordan budet skulle håndteres. Avklaringen kom fire dager etter at budet forelå, ved at Restad signaliserte at Finansdepartementet vurderte å legge saken frem for Stortinget i kredittmeldingen i oktober. Dermed hadde budet på Kreditkassen formelt sett blitt en politisk sak.
Budet som politisk sak
I perioden fra budet ble kjent og frem til kredittmeldingen var ferdig behandlet foregikk en omfattende informasjons- og lobbyaktivitet mot de sentrale politikerne på Stortinget. Stortingets beslutning var på ingen måte avklart og derfor ble mulighetene for å påvirke de ulike partienes forståelse av problemkomplekset oppfattet som betydelige. Forsøkene omfattet så godt som alle grupperinger som hadde interesser i saken og møteaktiviteten fikk stor mediedekning. Ettersom Arbeiderpartiet raskt havnet i en avgjørende posisjon, foregikk mesteparten av informasjonsvirksomheten mot dette partiets ledelse. I tillegg var det også betydelig kontakt mellom de øvrige partiene og ulike andre interessegrupper, blant annet flere store norske selskaper, interesseorganisasjoner, ansatteorganisasjoner, tillitsvalgte samt eiergrupperinger.
De mest sentrale aktørene som ønsket samtaler med ledende politikere kom imidlertid fra finansnæringen selv. Toppledelsen i DnB, Kreditkassen og MeritaNordbanken var alle i møter med sentrale politikere.[57] Fra DnBs hold hadde man åpenbart sterke interesser i hvordan saken utviklet seg. Det var klart at utfallet av budet på Kreditkassen på mange måter ville legge føringer på handlingsrommet til DnB. I et avisinnlegg argumenterte derfor bankens toppsjef Svein Aaser for at DnB og Kreditkassen måtte likebehandles.[58] De to bankene sto overfor de samme strategiske utfordringene fremover og særlig forholdene knyttet til å oppnå en nødvendig størrelse nasjonalt ble fremhevet. DnB hadde to muligheter, argumenterte Aaser. Enten måtte man realisere en norsk fusjon, og da med Kreditkassen. Hvis dette ikke lot seg gjøre ville alternativet være å åpne opp for en internasjonal partner: ”Et salg av Kreditkassen til utlandet nå kan føre til at DnB også må gå samme vei.” Aasers argumentasjon fremsto på denne måten som et rent ultimatum mot norske politikere. Enten må det åpnes opp for en nasjonal storfusjon eller så forsvinner begge bankene ut av landet, med ”[...] det som blir kjernekompetansen i morgendagens finansnæring. [...] Rekkevidden av det som nå skjer, kan være hvorvidt vi skal beholde en norsk forankret finanssektor eller ikke.”
Flere ulike løsninger på finanssektorens videre utvikling ble satt frem offentlig i den første politiske fasen. DnBs ledelse gikk tidlig inn for at regjeringen måtte sette ned et offentlig utvalg som kunne utrede situasjonen. Dette forslaget ble imidlertid raskt avfeid av et flertall av partiene på Stortinget. Fra Storebrands side ønsket man en fusjon med DnB, men denne løsningen ble kontant avvist av ledelsen i banken. DnB ønsket primært en fusjon med Kreditkassen fremfor et salg til MeritaNordbanken, men så det som mest interessant å bevare det statlige eierskapet i begge bankene. Flere aktører, deriblant Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl og Storebrand-sjefen Åge Korsvold ga uttrykk for at et salg av Kreditkassen til MeritaNordbanken var interessant, men måtte ledsages av at den norske stat kjøpte en strategisk eierpost i den nye enheten. Videre så de det som vesentlig å bygge opp en sterk nasjonal enhet gjennom en fusjon mellom Storebrand og DnB. Andre aktører, som LOs nestleder, gikk også inn for at det burde skapes en sterk norsk løsning, muligens som en ”storfusjon” mellom DnB, Kreditkassen og Storebrand.
Kredittmeldingen
Den 25. oktober 1999 sluttet finansministeren seg offentlig til Bankinvesteringsfondets anmodning om å avslå MeritaNordbankens bud.[59] Uttalelsen kom bare fire dager før regjeringen skulle presentere sitt syn i saken for Stortinget. MeritaNordbankens respons på avslaget var å forlenge budet.[60]
Den 29. oktober 1999 la regjeringen Bondevik frem kredittmeldingen for 1998 hvor det statlige eierskapet ble tatt opp til politisk behandling. I kredittmeldingen foreslo regjeringen å bevare det statlige eierskapet i både DnB og Kreditkassen. Dette var en form for status quo løsning for fremtiden i norsk finansnæring. Med henvisning til konkurransesituasjonen signaliserte regjeringen i tillegg en direkte motstand mot en fusjon mellom de to bankene. Dermed la man i realiteten opp til en politikk som vanskeliggjorde de norske bankenes muligheter for internasjonalt samarbeid og ekspansjon. Regjeringens løsning på dette problemet var å åpne for dispensasjoner fra eierbegrensningsreglene. En slik dispensasjon skulle kunne gis hvis en norsk og en utenlandsk bank ønsket å etablere et strategisk samarbeid, og skulle begrenses oppad til en eierandel på 25 prosent. I tillegg ønsket regjeringen en mer aktiv rolle som eier gjennom at staten kunne foreslå direkte styremedlemmer tilsvarende størrelsen på eierandelen.[61]
Fra MeritaNordbankens side ga man klart uttrykk for at en 25 prosents strategisk eierpost i Kreditkassen, slik regjeringen hadde foreslått ”[...] ikke var en aktuell tanke [...]” (Hans Dalborg, Aftenposten 30. oktober 1999).
Perioden etter at kredittmeldingen var offentliggjort var preget av stor spenning knyttet til hva Arbeiderpartiets standpunkt, og det pågikk omfattende politiske sonderinger mellom partiene på Stortinget.
I denne perioden oppsto også en økt internasjonal interesse for den norske statens rolle i forhold til bankvesenet. Dette ble særlig tydelig i to sammenhenger. For det første hadde en av de største finansavisene internasjonalt, Financial Times, den 3. november en artikkel hvor det ble argumentert for at det i Norge gikk ”[...] en svært grumsete grense mellom det politiske og økonomiske liv” (vår oversettelse). For det andre kunne VG meddele at Sveriges statsminister Göran Persson i forbindelse med et toppmøte i Nordisk Råd hadde diskutert MeritaNordbankens bud på Kreditkassen med sin norske kollega Kjell Magne Bondevik, og at den svenske statsministeren tydelig hadde argumentert for en nordisk løsning.[62]
Fra kredittmeldingen ble offentliggjort gikk det nærmere tre uker før Arbeiderpartiet kom til et standpunkt i forhold til hva partiet mente om den videre utviklingen i finansnæringen. Dette skjedde offisielt i et møte i sentralstyret den 15. november 1999. Tre dager før møtet hadde MeritaNordbanken igjen forlenget budet på Kreditkassen. I vedtaket i sentralstyret het det blant annet følgende:
Det må nå skapes politisk flertall for et aktivt statlig eierskap både i finansvesen og næringsliv for øvrig. Regjeringens kredittmelding gir ikke noe fremtidsrettet svar når det gjelder finansnæringen. Det å ikke gjøre noe kan lett føre til at både K-bank og DnB over tid blir solgt til utlandet. [...] Det er nå vi kan hindre at dette skjer. I stedet for å sitte passiv må regjeringen ta initiativ til å etablere en sterk norsk løsning og gi dette arbeidet høyeste prioritet. Staten må samle sine eierinteresser i denne løsningen og sitte inne med minst en tredjedel av aksjene for å sikre det nasjonale eierskapet. Eventuelt salg av statlige aksjer i K-bank må ikke skje før man har sett hva slags norsk løsning som er mulig å etablere.[63]
Innholdet i dette vedtaket sto i klar motsetning til det forslaget Regjeringen hadde gått inn for i kredittmeldingen. Arbeiderpartiet ønsket å samle statens eierinteresser i en enhet mens regjeringen ønsket en videreføring av eierskapet i både DnB og Kreditkassen. Nå var regjeringens interne uenigheter i saken kjent, og det er mulig at Arbeiderpartiet så at det forslaget som ble lagt frem for Stortinget ikke nødvendigvis hadde oppslutning i alle de tre koalisjonspartiene. Flere alternativer forelå som løsning på Arbeiderpartiets politiske vedtak. Ett av disse var en fusjon mellom Storebrand og DnB, som ble indikert som en interessant løsning fra sentrale medlemmer i Arbeiderpartiet.[64] Fra mange hold ble imidlertid Arbeiderpartiets vedtak betraktet som uklart og også direkte problematisk.[65]
Utfallet av komitébehandlingen av kredittmeldingen ble at Arbeiderpartiets vedtak i sentralstyret i store trekk ble vedtatt som en flertallsmerknad med sentrumspartiene. I merknaden het det at:
Fleirtalet går inn for at staten må medverke til å etablere ei sterk norsk løysing på finansmarknaden, slik at den nasjonale eigarskapen ikkje vert svekka."[...] Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, meiner at staten må samle sine eigarinteresser i ei eining og slik sikre den nasjonale eigarskapen gjennom å eige minst N av aksjane i denne (Innst.S. nr. 44 (1999-2000), s. 13).
I behandlingen av kredittmeldingen konkluderte altså stortingsflertallet med at man ønsket å samle eierskapet i en sterk norsk løsning, noe som gikk direkte imot hva regjeringen opprinnelig foreslo. Dermed hadde regjeringspartiene påført sin egen regjering et offentlig politisk nederlag!
Stortingets vedtak sa imidlertid ingenting om hvilken konkret løsning partiene foretrakk.[66] Snarere ble det eksplisitt understreket i forhandlingene i Stortinget at alle alternativer skulle vurderes, også en fusjon mellom DnB og Kreditkassen. Saksordfører Ranveig Frøiland uttalte følgende:
I retningslinene føreslo Regjeringa at ei samanslåing mellom DnB og Kreditkassen skulle sjåast bort frå. Etter Arbeiderpartiet si meining skal ein i retningslinene ikkje sjå bort frå bestemte strukturelle løysingar. Dette har òg sentrumspartia slutta seg til (Stortinget 7. desember 1999).
Videre het det i innstillingen at Kreditkassen ikke kunne selges før rammene for en nasjonal løsning var på plass.[67]
Dermed forelå det tre mulige alternativer for regjeringen. Enten å fusjonere DnB og Kreditkassen eller å selge en av bankene. En fusjon hadde Regjeringen utelukket allerede i kredittmeldingen, men Arbeiderpartiet og sentrumspartiene på Stortinget poengterte at alle løsninger måtte vurderes. Et salg av en av bankene innebar imidlertid at det i forkant av dette var funnet et grunnlag for å kunne etablere en sterk norsk finansløsning. Stortingets beslutning innebar således et implisitt krav om at Regjeringens valg av løsning måtte forelegges Stortinget.
Behandlingen av kredittmeldingen førte dermed til at Stortinget, med sterk innflytelse fra Arbeiderpartiet, hadde fattet et vedtak som for det første var en radikal endring av den statlige eierskapspolitikken som var ført siden 1992. For det andre hadde Sentrumsregjeringen og finansminister Gudmund Restad blitt påført et betydelig politisk nederlag. For det tredje innebar vedtaket at sakens videre behandling og utvikling igjen ble overført finansministeren med nye vedtatte retningslinjer for eierskapet. Dermed var den åpne politiske fasen av saken avsluttet.
Bankinvesteringsfondets arbeid
To dager etter at den politiske prosessen i Stortinget var avsluttet ble Bankinvesteringsfondet gitt i oppdrag av Finansministeren å utrede mulighetene for å etablere en sterk norsk finansløsning. Mandatet hadde tittelen ”Arbeid med mulige strukturelle løsninger for DnB og Kreditkassen”, og trakk med bakgrunn i innstillingens formuleringer opp vilkårene for det arbeidet Bankinvesteringsfondet skulle utføre. I mandatet het det:
Med utgangspunkt i de retningslinjer for nasjonalt og statlig eierskap som Stortinget har lagt ved behandlingen av Kredittmeldinga 1998, bes Bankinvesteringsfondet om, som ledd i forvaltningen av det statlige eierskapet, å vurdere mulige aktuelle strukturelle løsninger for Kreditkassen og DnB. Målet er å etablere en sterk finansløsning med et stabilt nasjonalt eierskap. Det er i denne sammenheng viktig å bevare de sentrale ledelsesfunksjoner (hovedkontorfunksjonen) i Norge. Stortinget legger til grunn at staten samler sine eierinteresser i en slik enhet.”[...] ”Bankinvesteringsfondet skal ta utgangspunkt i forretningsmessige kriterier og de retningslinjer Stortinget og Regjeringen har trukket opp for det nasjonale og statlige eierskapet. Bankinvesteringsfondet må vurdere de mulighetene og løsningsalternativene som synes relevante for å oppnå de målsettingene og retningslinjene Stortinget og regjeringen har trukket opp. Arbeidet skal omfatte både DnB og Kreditkassen. Det skal vurderes hva slags alternativer som kan være forretningsmessig mest gunstige, både for DnB og for Kreditkassen som institusjoner, og for staten som eier. Det må legges avgjørende vekt på å oppnå løsninger som gir grunnlag for å etablere og videreutvikle en konkurransedyktig og robust forretningsstrategi, gitt utviklingen i finansmarkedet, bl.a. når det gjelder teknologi, bransjeglidning og økt internasjonal integrasjon (Brev til Bankinvesteringsfondet fra Finansdepartementet 9. desember 1999).
Med dette mandatet fra finansministeren skiftet saken på mange måter karakter fra å være politisert til å bli byråkratisert. Det politiske system hadde avgitt en instruks og det relevante myndighetsorgan hadde påbegynt arbeidet med å følge opp denne instruksen. Den spente situasjonen som hersket i offentligheten før Arbeiderpartiet hadde fremmet sitt endelige syn, ble nå avløst av en ny situasjon hvor oppmerksomheten og presset ble flyttet mot Bankinvesteringsfondets arbeid.
Bankinvesteringsfondets mandat fra regjeringen ledet imidlertid ikke ut i noen konkrete forslag fra fondet som innebar en etablering av en ”sterk finansløsning med et stabilt nasjonalt eierskap”. Til tross for flere kritiske spørsmål fra opposisjonen angående både tempo og innholdet i de konkrete løsningsforslagene, holdt imidlertid regjeringen fast ved at Bankinvesteringsfondet var det relevante forvaltningsorgan i saken. Bankinvesteringsfondets arbeid var i tillegg preget av at det kom svært lite informasjon ut omkring det arbeidet som ble gjennomført. Dermed var det også umulig for andre enn regjeringen å ha en tilnærmet full oversikt over det faktiske arbeidet fondet utførte. I ettertid har det kommet frem at det i denne perioden aktivt ble jobbet mot en fusjon mellom Gjensidige Nor og DnB. Denne løsningen lot seg imidlertid av flere grunner ikke realisere.
Ved en konkret anledning var det direkte kontakt mellom MeritaNordbanken og Bankinvesteringsfondet. Den 21. januar 2000 ble det avholdt et møte mellom toppsjefene Hans Dalborg i MeritaNordbanken og Jan Willy Hopland i Bankinvesteringsfondet. Etter møtet sendte Bankinvesteringsfondet ut en pressemelding, hvor det nok en gang ble slått fast at Kreditkassen ikke var til salgs. Avslaget fikk tilslutning fra Finansministeren som uttrykte at: ”Finansministeren er av den oppfatning at et salg av Kreditkassen til Sverige ikke er gunstig for norsk finansnæring” (Pressemelding fra Finansdepartementet 01/00).
Til tross for den negative holdningen MeritaNordbanken ble møtt med fra norske finansmyndigheter, forlenget banken til stadighet budet. Dette ble begrunnet med at man ikke ville gi seg før Stortinget hadde endelig avgjort hvorvidt Kreditkassen skulle selges eller ikke.
I begynnelsen av februar fremmet opposisjonen, ved Arbeiderpartiets bankpolitiske talsperson Ranveig Frøiland, et spørsmål til Finansministeren i Stortinget om fremdriften i arbeidet som ble gjort. Frøiland understreket at opposisjonen ikke var fornøyd med tempoet i Bankinvesteringsfondets arbeid: ”To månader har gått sidan vedtaket vart gjort. Det er for lang tid – det går for tregt” (Stortinget, 2. februar 2000).
Fra finansministerens side ble det understreket at saken ble prioritert, men at det måtte tas hensyn til grundigheten i de vurderingene som ble gjort. Situasjonen var uansett preget av et klart press fra opposisjonen mot regjeringen om å komme frem til en konklusjon i saken.
I denne perioden ble det også fra DnBs hold gjort flere forsøk på å påvirke utfallet av den pågående prosessen. Dette skjedde mest merkbart den siste uken i februar, hvor DnB i det skjulte kjøpte seg opp til en eierandel i Kreditkassen på tett opp mot 10 prosent. Høsten 1999 hadde banken også kjøpt en betydelig eierpost i Storebrand, og satt dermed med en strategisk posisjon i to alternative, nasjonale løsningsalternativer. Eierposten i Kreditkassen ga DnB en reell negativ kontroll over selskapets muligheter til å inngå i en strukturell løsning gjennom å bli kjøpt opp. Gjennom sitt oppkjøp hadde DnB dermed i realiteten ervervet en mulighet til å blokkere MeritaNordbankens oppkjøp, gitt at staten gikk inn for å selge sine aksjer.
DnBs aksjekjøp førte til omfattende politiske reaksjoner. Fra flere hold uttrykte man sterk skepsis til at en statskontrollert bank kjøpte seg opp i en annen statskontrollert bank på et tidspunkt hvor staten som eier arbeidet med å finne en tilfredsstillende løsning for de samme bankene. Fra Finansdepartementet ble det gitt offentlig uttrykk for at man ikke kjente til oppkjøpet på forhånd. Det samme ble også fremhold fra Bankinvesteringsfondets side. Problemstillingen ble likevel tatt opp i Stortingets spørretime den 1. mars, da lederen for finanskomiteen, Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg, retorisk henvendte seg til regjeringen med spørsmål om DnBs oppkjøp var et ”[...] uttrykk for at Regjeringen ikke har noen styring med det som foregår, og i realiteten står maktesløs?” (Stortinget 1. mars 2000).
Fra statsministerens side ble imidlertid dette avkreftet, og det ble gitt uttrykk for at DnBs overraskende kjøp av aksjer i Kreditkassen ikke skulle få konsekvenser for den videre vurderingen av ulike strukturelle alternativer.
Dagen etter kom imidlertid en ny og viktig endring i Arbeiderpartiets holdning til strukturutviklingen. Hill-Marta Solberg uttalte da til NRK Dagsrevyen at Arbeiderpartiets grunnleggende holdning nå var endret, og at en fusjon mellom DnB og Kreditkassen ikke lenger var ønskelig alternativ.[68] Utspillet kom kun kort tid etter at DnBs strategiske aksjekjøp var en realitet, og det er nærliggende å forstå de to hendelsene i sammenheng.[69]
Regjeringsskifte
Den 17. mars 2000 falt Sentrumsregjeringen på den såkalte ”gasskraft-saken” og Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene. Dermed ble posisjonene skiftet om og det største og mest kritiske opposisjonspartiet overtok den formelle styringen av den videre utviklingen. Den nye finansministeren, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde tidligere i sterke ordelag uttalt seg både kritisk til et salg av Kreditkassen og samtidig interessert i en nasjonal fusjon.[70] Dermed oppstod en tydelig uenighet mellom finansfraksjonen på Stortinget og finansministeren, knyttet til spørsmålet om strukturutviklingen. Dette kom klart til uttrykk i begynnelsen av april ved at Schjøtt-Pedersen signaliserte at en fusjon mellom DnB og Kreditkassen likevel ikke var utelukket. ”Regjeringen har ikke noe forutinntatt standpunkt til hvordan bankstrukturen skal være.” (Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Aftenposten 5. april 2000).
Uttalelsen ble imidlertid imøtegått av partiets parlamentariske leder Hill-Marta Solberg: ”Arbeiderpartiet har ikke endret standpunkt. Vi sier fortsatt nei til en fusjon mellom DnB og Kreditkassen” (Hill-Marta Solberg til NTB 5. april 2000). Den interne uenigheten i Arbeiderpartiet ble dermed tydelig anskueliggjort.
Den sterke oppmerksomheten omkring saken skapte et betydelig tidsmessig press på den nye finansministeren. Mens Arbeiderpartiet i opposisjon hadde kritisert Sentrumsregjeringen for handlingslammelse og trenering, sto partiet nå selv i fare for å behandle saken tilsvarende tregt. Kritikken fra den nye opposisjonen kom relativt raskt, men finansministeren uttalte at det var ønskelig med en politisk avklaring før sommeren.[71] Dette ble gjentatt i spørretimen i Stortinget den 10. mai av statsminister Jens Stoltenberg, som på spørsmål fra Kjell Mange Bondevik poengterte behovet for en rask avklaring.[72]
I perioden etter regjeringsskiftet foregikk en betydelig kommunikasjon mellom Bankinvesteringsfondet og den nye finansministeren, rettet mot å sondere ulike mulige løsninger på saken. Et konkret alternativ, som bare delvis har blitt offentlig kjent, var knyttet til en deling av Kreditkassen mellom ulike norske finansaktører. Mye tyder på at det i så fall ville være snakk om en felles ”slakt” av Kreditkassen mellom Sparebank 1-gruppen og DnB.[73] I Stortinget reiste Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson Siv Jensen et spørsmål om dette forholdet. I spørsmålet het det at
[...] et alternativ som har kommet opp fra en del politikere i den senere tid, er en mulig slakt av Kreditkassen. Man snakker altså nå om å slakte banken, en av Norges mest lønnsomme banker, hvor staten har en betydelig eierposisjon, for på en måte å løse floken (Stortinget, 10. mai 2000).
Flere aviser spekulerte også at det ble arbeidet med en slik strategi, selv om dette ikke ble bekreftet av regjeringen.
Fra Bankinvesteringsfondets side holdt man kontakt med departementet for å orientere om arbeidet og den 19. mai ble det oversendt et brev som skriftlig oppsummerte en del premisser og utviklingstrekk fondet hadde lagt til grunn i arbeidet. Men det ble heller ikke her presentert noen konkrete alternative forslag til løsninger. Dette ble begrunnet med en manglende politisk vilje til å avvise budet på Kreditkassen. I brevet het det at budet fra MeritaNordbanken hadde skapt en ”[...] vedvarende ubalanse i prisingen av finansaksjene i Norge.”, og at en anså det som ”[...] vanskelig å komme videre med arbeidet før myndighetene med støtte i Stortinget avklarer at statens aksjer i Kreditkassen ikke vil bli solgt til MeritaNordbanken.”. [74]Bankinvesteringsfondets konklusjon i dette brevet var at arbeidet med å etablere en norsk finansløsning skulle fortsette, under forutsetning av at budet fra MeritaNordbanken ble avvist. Fondet påpekte at det ble arbeidet aktivt med konkrete løsninger, ”[...] men at det ikke er forsvarlig å av hensyn til sakens kurssensitive natur å gå nærmere inn på de konkrete forhold [...]”.[75]
Med denne foreløpige orienteringen fra Bankinvesteringsfondet tok prosessen en ny vending.
Salget av Kreditkassen
Den 22. mai ble det klart at regjeringen ville åpne opp for et salg av statens aksjer i Kreditkassen. I pressemeldingen fra Finansdepartementet ble en slik avgjørelse begrunnet med at man:
[...] konstanterer at det gjennom det arbeidet Bankinvesteringsfondet har gjennomført, ennå ikke har vist seg mulig å nå fram til en ny sterk norsk løsning (Pressemelding fra Finansdepartementet: 36/2000 ).
Samtidig som det ble åpnet opp for et salg av statens aksjepost avviste regjeringen budet fra MeritaNordbanken. Regjeringen gikk i stedet inn for et rent forretningsmessig salg i regi av Bankinvesteringsfondet. Denne beslutningen kom bare få dager etter at Bankinvesteringsfondet i sin anbefaling hadde skissert en motsatt løsning. Fire dager etter den overraskende beslutningen fremmet så regjeringen en stortingsmelding hvor rammene for det statlige eierskapet ble foreslått endret. I meldingen het det:
Departementet konstaterer at det gjennom det arbeidet Bankinvesteringsfondet har gjennomført, ennå ikke har vist seg mulig å nå fram til forslag som ville gi grunnlag for en ny, sterk norsk finansløsning. Departementet har på dette grunnlag besluttet å avslutte oppdraget til Statens Bankinvesteringsfond (St.meld. nr. 38 (1999-2000) Om statens eierskap i Kreditkassen, s.13).
Stortinget sluttet seg til meldingen og godkjente et salg av Kreditkassen. Dette oppdraget fikk Bankinvesteringfondet.[76] Mandatet for selve salget var gitt av Stortinget i innstillingen og var eksplisitt rettet inn mot at salget skulle skje på forretningsmessig grunnlag og uten ”[...] unødig opphold.”(Pressemelding fra Finansdepartementet: 47/2000). Selve salgsprosessen ble imidlertid utsatt til etter at statsbudsjettet var lagt frem, mye med hensyn til at det ikke skulle ”[...] kunne stilles spørsmål ved om staten har noen annen informasjon enn andre aktører i markedet” (Brev fra Finansdepartementet den 22. august 2000 til Statens Bankinvesteringsfond).
Det endelige salget ble gjennomført i midten av oktober 2000 i en lukket budrunde. Hvilke aktører som deltok var ikke kjent, ut over at MeritaNordbanken var en av disse. I ettertid har det kommet frem at Handelsbanken var involvert i budrunden. Resultatet av prosessen var imidlertid at MeritaNordbankens bud ble akseptert av Bankinvesteringsfondet. I pressemeldingen fra Finansdepartementet het det senere at
Statens Bankinvesteringsfonds aksept av et bindende tilbud fra MeritaNordbanken om å kjøpe statens aksjer i Kreditkassen til en kontantpris på kr. 49 pr. aksje er forelagt departementet. Ifølge fondet framstår budet som klart best med en pris og øvrige betingelser som er bedre enn de øvrige bud som har framkommet i den prosessen som har vært gjennomført (Pressemelding fra Finansdepartementet: 78/2000).
Finansministerens kommentar var knyttet til den nordiske siden ved utfallet:
Salget til MeritaNordbanken gir en samlet nordisk bankløsning. Dette gir interessante utviklingsmuligheter for Kreditkassen (Pressemelding fra Finansdepartementet: 78/2000).
Finansdepartementet hadde ingen innvendinger, og oppkjøpet ble realisert ved et likelydende bud til alle aksjonærene. Selve salgsprosessen og konsesjonsbehandlingen ble avsluttet i slutten av desember 2000.[77]
Dermed ble altså utfallet av hele prosessen at MeritaNordbanken til slutt fikk kjøpe Kreditkassen. Det er viktig å merke seg at dette utfallet av norske politiske myndigheter ble begrunnet med rent forretningsmessige argumenter. Et åpent spørsmål er imidlertid hva som ville skjedd hvis det ikke var MeritaNordbanken som presenterte det ”beste” budet. Ville norske politikere og myndigheter eksempelvis akseptert et salg til en større europeisk finansinstitusjon? Dette spørsmål må vi imidlertid la ligge. I stedet flyttes nå fokus over på den videre strukturelle utviklingen i finanssektoren i perioden etter at det ble klart at Kreditkassen skulle selges.
[49] I Sentrumsregjeringens politiske grunnlagsdokument ”Voksenåsen-erklæringen” het det at ”Det er ikke aktuelt for en sentrumsregjering å gå inn for å redusere statens eierandel i de to bankene til et lavere nivå enn en blokkerende mindretallsposisjon.” Dette standpunktet ble så eksplisitt poengtert i Sentrumsregjeringens tiltredelseserklæring, hvor det ble uttalt: ”Det er ikke aktuelt for Regjeringen å gå inn for lavere statlig eierandel enn blokkerende mindretallsposisjon.” I forbindelse med stortingsbehandlingen av Nasjonalbudsjettet for 1998 het det i innstillingen fra finanskomiteen at sentrumsfraksjonen ”[...] viser til at det i grunnlaget for ei sentrumsregjering er slått klårt fast at det ikkje er aktuelt å gå inn for å redusere staten sine eigardeler i dei to bankane til eit lågare nivå enn ein blokkerande mindretalsposisjon.” I innstillingen gikk det frem at Høyres finansfraksjon ” [...] ikke er enig i at staten på prinsipielt grunnlag bør bli sittende med minimum 33 1/3 % eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen. Tilstrekkelig nasjonalt eierskap og myndighetskontroll bør kunne sikres gjennom konsekvent behandling av 10% eierbegrensningsregel, gjennom konsesjonslovgivning og eventuelt gjenom en statlig ”golden share”- en veto-aksje mot vedtektsendringer” (B.innst. S. nr I (1997-1998). Dette standpunktet ble imidlertid ikke støttet av andre partier i komiteen. I kredittmeldingen for 1997 som ble behandlet i Stortinget i oktober 1998 ble det ikke gitt signaler om at holdningen til det statlige eierskapet var endret i forhold til tidligere. Disse ulike uttalelsene viser dermed at det forelå en flertallsoppfatning i Stortinget om å videreføre det statlige eierskapet i Kreditkassen og DnB. De viser også at Sentrumsregjeringen ved flere anledninger, som grunnlag for en samlende politikk, eksplisitt uttrykte at det statlige eierskapet skulle opprettholdes.
[50] Senterpartiets parlamentariske leder Johan J. Jacobsen uttalte til NTB 20. september at partiet var i mot å selge Kreditkassen. Til NTB 20. september 1999 uttalte SVs finanspolitiske talsmann Øystein Djupedal følgende: ”For staten er eierskapet i Kreditkassen en fornuftig pengeplassering, som sikrer hovedkontor i Norge og nasjonalt eierskap. [...] Oppkjøpet vil innebære at Kreditkassen blir en filial av en svensk bank. Hele personkundemarkedet og mesteparten av bedriftskundemarkedet vil flyttes ut av landet, og dette er noen av de viktigste satsingsområdene for bankene.[...] Kreditkassen er god butikk og tjener gode penger, og det er selvsagt derfor noen er interessert i å kjøpe den. Men staten kan gjennom sin eierandel blokkere for slike oppkjøp. Staten har ikke noe å tjene på å selge sine aksjer. [...] MeritaNordbanken har ikke et kontornett i Norge, men skal bruke Kreditkassens nett. Slik sett vil ikke et oppkjøp føre til et ras av arbeidsplasser, men dette overskygger likevel ikke SVs skepsis.”[]
51 I en pressemelding uttalte Høyres finanspolitiske talsmann Per Kristian Foss under tittelen ”Høyre positiv til MeritaNordbankens tilbud” at ”særnorske og selvpålagte retningslinjer for statlig eierskap bør ikke hindre at også norske finansinstitusjoner kan delta i en nordisk og europeisk strukturtilpasning”. Fremskrittspartiets finanspolitiske talskvinne Siv Jensen ga også umiddelbar tilslutning til budet.[]
52 Venstres landsstyre uttalte i en pressemelding den 25. september at ”[...] Regjeringen bør åpne for salg av Kreditkassen til MeritaNordbanken dersom Kreditkassens styre samt styret i Bankinvesteringsfondet går inn for dette”.[]
53 Dagens Næringsliv, 22.-24. september 1999.[]
54 Aftenposten 21. september 1999.[]
55 Per Terje Vold til Dagens Næringsliv 22. september 1999.[]
56 NTB 23. september 1999.[]
57 Jf. Dagens Næringsliv 22. september 1999; 24. september 1999, Dagbladet 30. september, NTB 1. oktober.[]
58 Svein Aaser: ”Norsk finansnærings fremtid” i Aftenposten 9. oktober 1999.[]
59 Pressemelding fra Finansdepartementet: 79/99. I pressemeldingen heter det at ”statens Bankinvesteringsfond aksepterer ikke budet. [...] Finansdepartementet viser til at de gjeldende retningslinjene stenger for oppkjøp, og slutter seg til Bankinvesteringsfondets vurderinger.”[]
60 Pressemelding MeritaNordbanken 28. oktober 1999. Budet forlenges til 12. november.[]
61 Det er et stort spørsmål i hvilken grad regjeringen faktisk forventet å få flertall for en slik løsning eller ikke. Mye kan tyde på at regjeringen allerede på det tidspunktet meldingen ble utarbeidet var klar over Arbeiderpartiets standpunkt.[]
62 VG 10. november 1999.[]
63 Det norske Arbeiderparti, uttalelse om finansnæringen fra sentralstyret den 15. november 1999. Uttalelsen ble gitt med støtte fra 17 av 18 medlemmer.[]
64 Dagbladet 17. november 1999. Personene som uttrykker dette er sentralstyremedlem Bjørnar Olsen samt en ikke navngitt sentralt plassert kilde i Arbeiderpartiet som hevder at ”Olsen ikke er alene”.[]
65 Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) gikk for eksempel kraftig i mot en eventuell fusjon mellom DnB og Kreditkassen ut i fra at en slik sammenslåing ville gi ” [...] et dårligere tilbud til våre medlemsbedrifter innen privat tjenesteytende sektor.” (NTB 17. november 1999).[]
66 Dette var på mange måter i tråd med en politisk ”norm” om at Stortinget ikke skal ta stilling til enkeltløsninger, men derimot trekke opp overordnede rammer for utviklingen. Denne ”normen” har blitt eksplisert ved mange anledninger i denne aktuelle saken gjennom ulike uttalelser. I behandlingen av Kredittmeldinga 1998 bemerker komiteen samlet at ”Stortinget si oppgåve er å trekkje opp generelle retningslinjer for strukturpolitikken og statens si rolle som eigar.” (Innst.S. nr. 44 (1999-2000), s. 12). I debatten omkring kredittmeldingen markerte også flere stortingsrepresentanter et tilsvarende syn.[]
67 ”Fleirtalet meiner at eit eventuelt sal av aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før ein har sett kva norsk løysing som kan etablerast”(Innst.S. nr. 44 (1999-2000)).[]
68 Se Dagens Næringsliv 4. mars 2000.[]
69 ”Det er utviklingen de siste dagene, der DnB har kjøpt opp 10 prosent av aksjene i Kreditkassen, som gjør at Arbeiderpartiet har landet på dette standpunktet” (Ranveig Frøiland i Dagbladet 3. mars 2000).[]
70 ”Det er riktig at jeg er imot salg av K-bank til utlandet. Jeg er også åpen for å diskutere en "stor" løsning” (Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Dagens Næringsliv 19. november 1999).[]
71 ”Gjennom, kontakt med embedsverket er fondet oppmerksom på at det er ønskelig med en rimelig rask avklaring. Selv om det ikke er satt noen tidsfrist, er det er ønskelig med en avklaring før sommeren” (Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Aftenposten 5. april 1999).[]
72 ”Vi har ikke fastsatt noen nøyaktig frist, men vår ambisjon er å få en avklaring [...] om ikke alt for lenge” (Jens Stoltenberg i Stortinget, 10. mai ).[]
73 Dette er bekreftet av flere uavhengige kilder. Jf. også Dagens Næringsliv 26. april 2003.[]
74 SBIF 2000.[]
75 SBIF 2000.[]
76 Pressemelding fra Finansdepartementet: 47/2000.[]
77 Pressemelding fra Finansdepartementet: 97/2000.