5.1 Salget av Kreditkassen
Hovedtrekkene i den empiriske analysen
Den foreliggende analysen tar utgangspunkt i fem avgrensede del-prosesser. Vi beskriver disse kort før vi går inn i en mer detaljert fremstilling.
Det første og åpenbart helt avgjørende forhold vi peker på, er det faktum at MeritaNordbanken faktisk valgte å legge inn et bud på Kreditkassen. Vi har ingen indikasjoner på at det statlige eierskapet ville blitt tatt opp til politisk behandling hvis det ikke hadde vært for den situasjonen budet skapte. Det spørsmålet vi dermed må besvare er hvorfor MeritaNordbanken valgte å legge inn et bud. Deretter ser vi at det andre avgjørende elementet var at budet ble et politisk og ikke et administrativt anliggende. Sentralt her er å forstå hvorfor det politiske system fra første dag satte saken på den politiske dagsorden og ikke avviste budet i henhold til det gjeldende stortingsvedtaket. Det tredje momentet vi ser som avgjørende er skiftet i Arbeiderpartiets politikk, hvor partiet etter hvert vedtok å gå inn for å samle statens eierskap i én sterk enhet. Vedtaket la avgjørende føringer på Stortingets behandling og den videre prosessen, og et avgjørende spørsmål er derfor hvorfor Arbeiderpartiet politiske linje ble endret. Det fjerde faktoren vi legger vekt på er at arbeidet med å etablere en sterk norsk enhet ikke førte frem. Prosessen drøyde ut og en politisk og administrativ samling omkring en konkret løsning uteble. Dermed blir det sentrale spørsmålet hvorfor Stortingets vedtak ikke ble realisert. Denne problemstillingen leder direkte over i det som er det femte og siste momentet i analysen. Etter å ha overtatt regjeringsmakten, og etter en lengre periode med sonderinger, valgte Arbeiderpartiet å åpne opp for et salg av Kreditkassen, uten at en konkret sterk nasjonal enhet hadde blitt avklart eller etablert. Igjen blir det avgjørende spørsmålet å forklare hvorfor en slik beslutning ble fattet. Stortinget hadde eksplisitt vedtatt at et salg av statens aksjer ikke kunne skje før man hadde sett hva slags norsk løsning som kunne etableres.
Hvorfor la MeritaNordbanken inn budet på Kreditkassen og hvilken effekt fikk dette?
Den første avgjørende faktoren i et forsøk på å forklare utfallet av denne prosessen er å forstå hvorfor MeritaNordbanken la inn et bud. Det oppsiktsvekkende med denne strategien var at Stortinget hadde vedtatt at staten skulle sitte på en langsiktig eierpost i både DnB og Kreditkassen. Hvis ikke det hadde foreligget et bud på Kreditkassen ville heller ikke Stortingets retningslinjer for det statlige eierskapet blitt tatt opp til vurdering på det tidspunktet det ble gjort. Vi har ikke funnet noen indikasjoner på at en slik debatt var under oppseiling i politiske kretser. Sentrumsregjeringens meget tydelige signaliseringer av at eierskapet i bankene ikke skulle endres støtter opp under dette.[99] Til tross for dette valgte altså MeritaNordbanken å legge inn et bud. Hva kan forklare en slik strategi?
MeritaNordbankens forretningsstrategi. Budet på Kreditkassen kan betraktes som et naturlig ledd i MeritaNordbankens forretningsstrategi. Selskapet, som var et resultat av en likeverdig fusjon mellom svenske Nordbanken og finske Merita i 1997, hadde en uttalt strategi om å etablere seg som et ledende nordisk finanskonsern. Man hadde over lengre tid uttrykt et ønske om innpass i det norske finansmarkedet, og dermed arbeidet også bankens ledelse kontinuerlig med analyser av slike muligheter.[100] En norsk ekspansjon kunne enten realiseres gjennom etablering av et eget datterselskap i Norge, eller gjennom oppkjøp eller fusjon med en allerede etablert norsk bank.[101] Av disse to alternativene vurderte man det siste som det avgjort mest interessante, og flere løsninger ble foreslått og vurdert. Vinteren 1998-1999 pågikk en vesentlig kontakt mellom MeritaNordbankens ledelse og tilsvarende ledelse i potensielle kandidater i det norske markedet. Et viktig premiss var imidlertid at en sammenslutning skulle være vennligsinnet.[102] Dette gjorde et oppkjøpsraid til en uaktuell strategi. Budet på Kreditkassen var slik sett begrunnet i MeritaNordbankens forretningsmessige, nordiske visjon.
Negativ respons fra DnB. En annen hovedgrunn til at MeritaNordbanken valgte å legge inn et bud på Kreditkassen var at bankens bestrebelser på å skape enighet med DnB ikke hadde ført frem. En løsning med DnB var MeritaNordbankens primære interesse. Det er flere årsaker til at dette primære alternativet ikke førte frem.
Det er åpenbart at en løsning med DnB politisk sett var langt mer problematisk enn en løsning med Kreditkassen. DnB var den største av de to bankene, og etter at det ble fremlagt planer for en fusjon mellom DnB og Postbanken i mars 1999, økte betydningen av dette ytterligere. En eventuell fusjon med den helstatlige Postbanken ville også medføre en betydelig økning av den statlige eierandelen i DnB. Dette ville åpenbart gjøre det vanskeligere å lykkes med en overtakelse fra MeritaNordbankens side. I tillegg var de signalene som ble gitt fra DnBs hold ikke positive. Bankens ledelse fremholdt de statlige retningslinjene som innebar at ved en eventuell internasjonal løsning måtte hovedkontorfunksjoner forbli i Norge. Dermed var svaret i realiteten at DnB ikke var til salgs, og at en eventuell fusjon ville måtte gjennomføres med en vedvarende norsk kontroll. Et siste moment som kan ha vært av betydning, er at toppledelsen i de to bankene ikke utviklet en felles situasjonsforståelse. På det personlige planet fant man heller ikke tonen.[103] Dermed måtte MeritaNordbanken slå fra seg det som ble ansett å være den industrielt sett mest lønnsomme løsningen, og heller konsentrerer seg om det sekundære alternativet Kreditkassen.
Situasjonen i og responsen fra Kreditkassen. Den generelle situasjonen i Norge på denne tiden var på mange måter svært spent i forhold til finansforetakenes strukturutvikling både nasjonalt og internasjonalt. Man så en økende grad av internasjonal konsolidering, preget av store fusjoner og oppkjøp. Denne utviklingen hadde i liten grad funnet sted i Norge, og de to fortløpende fusjonshavariene med ”Christiania” og ”Postkassa”, samt utsalget av Fokus Bank, hadde plassert de gjenværende norske finansinstitusjonene i en situasjon hvor presset om at ”noe måtte skje” var sterkt. I denne perioden ble det ført samtaler og sonderinger mellom svært mange selskaper. Flere internasjonale aktører viste også interesse for de norske statseide bankene, deriblant MeritaNordbanken. I denne situasjonen fremstod Kreditkassen som en bank med en mye større ”åpenhet” mot å gjøre strukturelle endringer enn hva som var tilfelle for DnB. Som en følge av de mange fusjonshavariene var Kreditkassen kommet ”i spill”. I disse prosessene hadde Kreditkassen uttrykt et klart ønske om å gjøre strukturelle endringer. Samtidig hadde statens nedsalg i banken foregått uten store hindringer, og prosessen rundt Christiania fusjonen hadde også vist at staten kunne være villig til å redusere sitt eierskap til under de vedtatte 33 prosent. DnB på sin side hadde i den samme periode gjennomført omfattende strukturendringer, nærmere bestemt det vellykkede oppkjøpet av Vital. Man mislyktes så med å få politisk godkjenning for et oppkjøp av BN-bank. Dette strukturelle trekket var imidlertid mer å betrakte som ledd i en utvidelse av en allerede fastlagt vekststrategi, og markerte ikke noe presserende behov fra DnB sin side om at omfattende endringer i bankens struktur var nødvendig eller nært forestående. Av ulike grunner hadde det statlige nedsalget i banken gått lang tregere enn tilfellet var med Kreditkassen. Planene om en fusjon med Postbanken innebar også en ytterligere styrking av det statlige eierengasjementet i banken. DnB var dermed i en stabil og avklart vekst. Situasjonen i Kreditkassen var langt mer usikker.
Signalene fra Kreditkassens ledelse var derfor svært annerledes enn de hadde vært fra DnB. Stortingets retningslinjer ble ikke sett på som et absolutt hinder for en felles løsning, og flere ulike alternative strategier ble vurdert for å overkomme dette ”problemet”.[104] Det ble derfor raskt igangsatt omfattende samtaler mellom de to selskapenes øverste ledelse.
Rykter og spekulasjoner i Kreditkassen-aksjen, kan ha bidratt til at MeritaNordbanken reagerte, både for å få noe til å skje, men også for å posisjonere seg i den videre utviklingen.[105] Den spenningen som hadde bygget seg opp omkring Kreditkassens videre utvikling kan altså ha ført til en situasjon hvor alle bare ventet på at noe skulle skje. Budet fra MeritaNordbanken utløste på mange måter denne spenningen og gjorde problemstillingen offentlig.
Stortingets svekkede autoritet. En ytterligere faktor som trolig var av betydning for MeritaNordbankens bud, var de historiske erfaringer man hadde om at retningslinjene Stortinget tidligere hadde trukket opp for bankstrukturen, ikke nødvendigvis var absolutte og ufravikelige. Strukturelle endringer i finanssektoren hadde like ofte foregått på tvers av, som i tråd med retningslinjene. For eksempel så man at staten i forbindelse med den planlagte ”Christiania-fusjonen” gikk inn for en løsning hvor det statlige eierskapet ble redusert til under en tredjedel. Dette til tross for at vedtatt politikk var å beholde en statlig eierandel på minimum 33 prosent. Dermed var det klart at konkrete planer ville bli vurdert når disse forelå, selv om disse gikk imot de vedtatte retningslinjene.
Prosessen rundt salget av Saga var også et forhold som tilsa at Stortingets retningslinjer ikke var av absolutt karakter.[106] MeritaNordbankens norske advokat, Carl Erik Krefting, hadde også håndtert Sagas interesser, og opplevd i praksis at hva Stortinget hadde vedtatt ikke nødvendigvis var utslagsgivende for utfallet av en sak.
Politiske signaler. Forhandlingene mellom Kreditkassens og MeritaNordbankens toppledelse foregikk over et lengre tidsrom. I tillegg til de aktuelle representantene fra bankene selv, involverte man økonomiske og juridiske rådgivere. Ut over de deltakende aktørene ble ikke planene offentliggjort eller kommunisert til andre før en anså dette som nødvendig. Dermed ble det gjort få direkte kontakter mellom representanter fra MeritaNordbanken og norske politikere. Det er likevel klart at noen indirekte signaler kan ha forekommet, og at MeritaNordbanken fikk signaler fra politisk hold som indikerte at et salg av Kreditkassen ikke var en umulighet. Disse signalene var imidlertid på ingen måte entydige. I forbindelse med nedsalget av Kreditkassen i mars 1999 var det direkte kontakt mellom MeritaNordbanken og Bankinvesteringsfondet for å lufte mulighetene for en strukturløsning med en av de norske bankene. Fra fondets side ble det da gitt klart uttrykk for at Stortingets retningslinjer hindret en slik løsning. I perioden frem mot den dagen da budet forelå foregikk imidlertid en mer omfattende politisk sondering og informering. En antagelse er derfor at MeritaNordbankens bud også var ledsaget av at det ble gitt indikasjoner på at ideen ikke var utenkelig politisk sett.[107]
Oppsummeringsvis ser vi altså at det første avgjørende momentet for at denne prosessen skulle komme i gang var at et konkret bud på Kreditkassen ble en realitet. Årsakene til at dette budet faktisk ble fremmet ligger i en kombinasjon av flere forhold. Den aktuelle situasjonen i Kreditkassen, MeritaNordbankens nordiske strategi og de realitetsvurderingene som ble gjort av mulighetene for å lykkes med et slikt prosjekt vis a vis norske myndigheter fremstår som sentrale faktorer.
Hvorfor ble budet et politisk og ikke et administrativt anliggende?
Over har vi drøftet hvorfor budet fra MeritaNordbanken faktisk ble fremmet. Det synes klart at dette budet i seg selv ikke var tilstrekkelig til å generere en reell politisk revurdering av retningslinjene. Den politiske karakter saken fikk må således kunne henledes til andre forhold.[108] Budet fikk en politisk dimensjon fra første dag. Dette var trolig helt avgjørende for at et salg i det hele tatt skulle kunne være mulig. Hvis Stortinget og regjeringen samlet og tydelig hadde uttrykt at budet fra MeritaNordbanken skulle avvises, ville dette mest sannsynlig ha ført til at budet ble trukket. Vi kan imidlertid de facto konstatere at budet ble en politisk sak. Av denne grunn blir det helt avgjørende å få et grep om de faktorene som kan forklare at saken i så stor grad ble politisert.
Fravær av en ideologisk begrunnelse for eierskapet. Fra vårt ståsted synes den viktigste grunnen til at budet fra MeritaNordbanken ble politisert å ligge i dette politikkområdets generelt ad hoc pregede historie. Som vi har vært inne på tidligere, har de aller fleste vesentlige endringer i myndighetenes strukturpolitikk fremkommet som et resultat av at konkrete, markedsinitierte hendelser har presset frem politiske revurderinger. Denne ad hoc pregede politiske mentaliteten har preget statens involvering i finanssektorens strukturutvikling i mange tiår.[109] At politikerne faktisk velger å forholde seg til konkrete hendelser som bryter med strukturpolitiske retningslinjer de selv har vedtatt, har dermed mer vært normen enn unntaket innenfor dette feltet. Av denne grunn fremstår det ikke så overraskende at også et bud på en av de to statseide bankene ble vurdert politisk. Det faktum at selve det statlige eierskapet, som her kom under direkte press, var et resultat av en ikke-villet utvikling i forbindelse med bankkrisen, forsterker dette momentet. Som politikkområde var eierskapets fremvekst ikke et resultat av bevisste politiske strategier basert på en politisk overbevisning om at et statlig eierskap var den mest hensiktsmessige løsning for å sikre sektorens videre utvikling. Derimot var eierskapet basert på en forståelse om at det var det mest hensiktsmessige i den konkrete situasjonen. Dermed ser vi at det ikke forelå en etablert og lett begrunnbar ideologisk tanke bak det statlige eierskapet, slik man har hatt det i andre sektorer.[110] Den eneste klare ideologiske forankringen man kan spore innenfor dette feltet er snarere knyttet til de markedsorienterte partienes vektlegging av behovet for en redusert statlig inngripen i private selskaper og markedet generelt. Dette er en ideologisk overbevisning knyttet til et markedsliberalistisk tenkesett som i denne konkrete saken i stor grad talte for at den løsningen som ble foretrukket av bankene selv skulle godkjennes. Dette forklarer også holdningen til partier som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Strukturpolitikken innenfor finanssektoren har imidlertid i stor grad blitt utformet av de andre partiene på Stortinget, og det kan synes som om disse partienes mangel på en feltspesifikk operative politisk ideologi muliggjorde en utpreget ad hoc tilnærming til den foreslåtte strukturelle endringen. Den pragmatiske holdningen til eierskapet, som videre var støttet på en lang tradisjon for saksspesifikk styring av denne sektorens strukturelle utvikling, kan således tjene som en forklaring på at en revurdering av den eksisterende politikken legitimt kunne finne sted.
Latent tvil om det statlige eierskapets hensiktsmessighet. Samtidig med selve eierskapets mangel på en overordnet politisk-ideologisk forankring, er et annet vesentlig moment knyttet til hvordan det statlige eierskapet faktisk fungerte. I perioden da budet ble fremsatt, må det kunne sies å ha eksisterte en gryende skepsis knyttet til eierskapets hensiktsmessighet som et virkemiddel for å realisere de politiske målsetningene som lå til grunn. Fra politisk hold så man hvordan større fusjonsforsøk ikke ledet frem, til tross for politisk godkjenning og støtte. Samtidig var det en klar tendens internasjonalt til en omfattende konsolidering og internasjonalisering. Store banker kjøpte seg opp både nasjonalt og over grensene. Denne tendensen var også ledsaget av sterke tendenser mot deregulering, særlig da knyttet til de EØS- og EU-forpliktelsene som gradvis gjorde seg gjeldende også i den norske politiske virkelighet. Sist, men ikke minst, er det viktig å sette disse utviklingstrekk i sammenheng med de signalene som ble gitt nasjonalt fra sentrale aktører innen norsk samfunnsliv. Et særlig sterkt signal i så måte kom fra sentralbanksjef Svein Gjedrem som i sin årstale den 18. februar 1999 blant annet hevdet at det statlige eierskapet utgjorde en strukturell svakhet i det norske finanssystemet.[111] Det er også indikasjoner som peker i retning av at sentrale embetsmenn i Finansdepartementet ikke oppfattet det statlige eierskapet som en hensiktsmessig og faglig forankret strategi.
Til tross for alle disse faktorene, som indikerer en gryende politisk tvil knyttet til det statlige eierskapet, var det altså ingen ting som talte for at en fra politisk hold vurderte å gjøre endringer. Dette kan på den ene siden skyldes at den faktiske bevisstheten omkring disse spørsmål ikke var særlig stor. I et slikt perspektiv er det da politikernes manglende kunnskaper som forklarer at eierskapet ikke ble vurdert noe nærmere. En annen måte å betrakte dette fenomenet på, er å se den som et resultat av at politikerne ikke ønsket å ta problemstillingen opp til politisk debatt. Omkostningene og de politiske konsekvensene kan ha blitt vurdert som så store at det ikke ville være verdt det. En slik forklaring vil kunne støttes av at begge de aktuelle regjeringsblokkene var preget av en splittelse i synet på det statlige eierskapet, slik vi har sett i selve saksfremstillingen. Dermed ville det å sette saken på den politiske dagsorden etter eget initiativ innebære en betydelig politisk risiko. En forklaring av politiseringen av budet ligger dermed i at det i realiteten aktualiserte en latent usikkerhet knyttet til det statlige eierskapets politiske hensiktsmessighet. Når budet var en realitet kunne dette problemet rett og slett ikke lenger overses.
Retningslinjenes statiske karakter. Et ytterligere forhold er at de statlige retningslinjene for eierskapet var utformet og vedtatt under et bestemt sett av betingelser, og slik sett i liten grad var tilpasset eventuelle omfattende endringer. Retningslinjene hadde med andre ord en statisk karakter. Når sektoren så faktisk opplevde omfattende endringer, kan det ha skapt en opplevelse av at de institusjonelle føringene ikke korresponderte med den endrede virkeligheten. Opplevelsen av et slikt manglende samsvar mellom retningslinjene på den ene siden og det feltet de regulerte på den andre, forklarer hvorfor det ble ansett som politisk nødvendig å realitetsvurdere det statlige eierskapet.
Mangel på enhetlige politiske preferanser. Omfattende politiske uenigheter om det statlige eierskapet kan videre ha presset frem en politisk behandling. Tradisjonelt har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vært de sterkeste tilhengerne av et politisk og aktivt statlig eierskap, mens Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet har vært tilhengere av en reprivatisering. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har vært preget av uenighet internt vedrørende disse spørsmål. [112] Slik fremstår altså både Arbeiderpartiet og sentrum som regjeringsalternativer hvor dette spørsmålet ville kunne være problematisk. Politiske splittelser mellom partier, og potensielt også internt i regjeringen, kan åpenbart ha hatt betydning for denne sakens politisering. For det første ville regjeringen, med et umiddelbart avslag, kunne bli utsatt for sterk kritikk fra Stortinget. Det er mye som taler for at regjeringen ikke stod i fare for å miste tilliten i Stortinget dersom de hadde fattet et vedtak uten å konferere med Stortinget først.[113] Slik sett var en politisk behandling ikke påtrengende. Mer avgjørende var det da at det også eksisterte en klar uenighet innad blant regjeringspartiene vedrørende behandlingen av saken. At budet ble et politisk anliggende kan dermed også tilbakeføres til det enkle faktum at spørsmålet om statens eierskap i forretningsbankene aldri har dannet grunnlag for en bred konsensus mellom de politiske partiene. Videre er det klart at MeritaNordbankens bud også splittet den sittende regjering, en splittelse som tvang frem en bred politisk debatt.
Sterkt mediedrevet press. De fire foregående faktorene har vært av det vi kan kalle en politikkintern karakter. Som et tillegg til disse momentene er det imidlertid også viktig å se hvordan budet fra første stund ble gjenstand for en omfattende mediedekning, og videre hvordan dette forhold i sin tur virket til å sette saken på den politiske dagsorden. De fleste riksavisene samt fjernsynsnyhetene hadde daglige nyhetsoppslag i en tidlig fase. De politiske konfliktene budet utløste forsterket ytterligere oppmerksomhet fra media. Medias rolle kan således ha vært svært betydningsfull ved at den daglig minnet politikerne på at dette var en sak som var uløst, konfliktfylt og problematisk.
Alt i alt ser vi altså at det er en rekke ulike faktorer som samlet sett førte til at budet ble en del av den politiske dagsorden. Politiseringen skyldes en kombinasjon av de statlige retningslinjenes statiske karakter, opplevde og reelle problemer i den eksisterende situasjonen, tidligere tiders praksis, konfliktfylte politiske preferanser og press fra omverdenen.
Hvorfor endret Arbeiderpartiet den politiske kursen partiet hadde gått inn for tidligere?
Den 15. november 1999 vedtok sentralstyret i Arbeiderpartiet en uttalelse om den videre strukturutviklingen i finansnæringen. Vedtaket markerte en klar dreining i Arbeiderpartiets politikk for det statlige bankeierskapet. Mens man før hadde gått inn for et mer eller mindre passivt statlig eierskap i de to største forretningsbankene, ble det nå vedtatt at staten måtte gå inn for et mer aktivt eierskap og samle dette i én sterk nasjonal finansenhet. Denne uttalelsen ble så i neste omgang nærmest ordrett vedtatt som flertallets beslutning ved Stortingets behandling av kredittmeldingen. Den politiske kursendring vi her var vitne til i Arbeiderpartiet, var på denne måten helt avgjørende. Spørsmålet blir dermed hva som fikk Arbeiderpartiet til å endre den politiske kursen partiet hadde gått inn for tidligere.
Styringspessimisme. En generell forklaring på den kursendring vi her var vitne til kan være at Arbeiderpartiet generelt sett hadde beveget seg fra å være et styringsoptimistisk til å bli et styringspessimistisk parti. En slik forklaring finner støtte i nyere forskning som nettopp har pekt på hvordan Arbeiderpartiet i løpet av kort tid har beveget seg bort fra tradisjonelle statsorienterte styringsidealer og over mot en mer markedsorientert privatiseringstankegang.[114] Denne vending i hele den næringspolitiske profilen kan i sin tur tenkes å ha virket til å redusere partiets tro på statens evne til å styre finanssektorens strukturutvikling, og slik kan vendingen også betraktes som en viktig årsak til at sentrale krefter i Arbeiderpartiet valgte å omgjøre den politikk som man før hadde vedtatt vedrørende statens eierengasjement i forretningsbankene.
En slik vinkling undergraver imidlertid det faktum at Arbeiderpartiets sentralstyrevedtak i realiteten uttrykte en vel så styringsoptimistisk som en styringspessimistisk holdning. Blant annet gjøres det i vedtaket klart at en ser et fornyet behov for et: ”aktivt statlig eierskap både i finansvesen og næringsliv for øvrig.” Videre heter det at: ”Det å ikke gjøre noe kan lett føre til at både K-bank og DnB over tid blir solgt til utlandet.” Styringstankegangen videreføres ytterligere med en optimistisk formulering om at ”[...] Det er nå vi kan hindre at dette skjer. I stedet for å sitte passiv må regjeringen ta initiativ til å etablere en sterk norsk løsning [..].”[115]
Ut fra disse sitatene kan det vanskelig sluttes at partiet preges av noen gjennomgående styringspessimisme. Partiets åpning mot en reduksjon av omfanget av det statlige eierskapet kan rett nok betraktes som et styringspessimistisk trekk, men dette vedtak ledsages her av en klar og utvetydig markering av et behov for en sterkere og mer aktiv utøvelse av det gjenværende eierskapet, altså en klar og eksplisitt styringsoptimisme. Den posisjonen som ble endelig vedtatt med et overveiende flertall av sentralstyrerepresentantene indikerer klart at en styringsorientert politisk profil kunne aksepteres i hele partiet. Som vi skal peke på under er det selvsagt mulig å tolke uttalelsen som en del av partiets opposisjonspolitikk, og således forstås hovedsakelig som en kritikk av regjeringen. Men det er viktig å holde fast ved det faktum at Arbeiderpartiets viktigste organ for programtolkninger her i klar tale argumenterte for en mer aktiv og styrende stat i finanssektoren.
Dermed er det også klart at en forklaring som tar utgangspunkt i en ensidig styringspessimistisk tendens i Arbeiderpartiet, i mindre grad kan forklare hovedlinjene i partiets vedtak om å endre det statlige eierskapets utforming. Det vedtaket som ble fattet må snarere betraktes ut i fra et sett mer spesifiserte årsaker knyttet blant annet til partiets posisjon i Stortinget, samt et aktivt og vellykket påvirkningsarbeid fra et bredt sett av næringslivsaktører.
Arbeiderpartiet i opposisjon. Det synes rimelig å anta at Arbeiderpartiets situasjon som et opposisjonsparti hadde innvirkning på den beslutningen som ble fattet. Flere forhold taler for dette. Som opposisjonsparti vil det alltid eksistere klare ønsker om å markere avstand til regjeringen og til å kritisere denne. Slik vil de fleste større politiske saker preges av at de kan brukes som virkemiddel i en kontinuerlig pågående politiske maktkamp. Arbeiderpartiet var da også svært aktive i sin kritikk av regjeringen i denne perioden, og det vedtak som ble fattet av sentralstyret inneholdt også en eksplisitt kritikk av regjeringen. Det kan likefullt virke noe urimelig å tilskrive en såpass omfattende omlegging av partiets politikk til det ene faktum at man ønsket å kritisere regjeringen. Det er andre sider ved opposisjonstilværelsen som synes noe viktigere i så måte.
Opposisjonspartiene har verken en egen statsråd som kan ta ansvaret for å fremsette partienes syn på saken, eller et faglig embetsverk som en kan støtte seg på. Dette gjør at det er partiapparatet som må ta løpende stilling til konkrete saker, og faglige råd må i stor grad baseres på informasjon fra aktører utenfor det offentlige byråkrati. Selv om opposisjonspartier kan få informasjon fra departementet ved å stille skriftlige spørsmål, er situasjonen radikalt annerledes enn for et parti i posisjon. Dermed må en forvente at både behovet og åpenheten for eksterne informasjonskilder blir større når man er i opposisjon. Dette hadde åpenbart betydning for Arbeiderpartiet. Vi har omfattende dokumentasjon på at sentrale politikere aktivt inviterte forskjellige aktører for å bli informert. Dermed er en sentral forklaring knyttet til forskjeller i hvordan partiene produserer politikk når de er i posisjon til forskjell fra i opposisjon. I Arbeiderpartiet ble budet på Kreditkassen håndtert av fraksjonen i finanskomiteen og partiledelsen som her måtte søke informasjon på ulike arenaer. Arbeiderpartiet ble i den forbindelse utsatt for informasjons- og påvirkningsstrategier fra et bredt sett av aktører.
Vellykkede påvirkningsstrategier. En nærliggende forklaring på Arbeiderpartiets vedtak om å redusere omfanget av det statlige eierskapet mener vi således kan spores i vellykkede påvirkningsstrategier rettet mot partiets sentrale representanter.[116] Partiets politiske kurs kan med andre ord sies å ha blitt endret som følge av at sentrale skikkelser i partiet ble overbevist om at en slik kursendring var den mest hensiktsmessige. Vi vet fra våre intervjuer at MeritaNordbanken med sikkerhet hadde klart definerte informasjonsstrategier rettet mot hver enkelt av de personene i Arbeiderpartiets øvre sjikt man anså som mulige og viktige å påvirke. Et tegn på at disse strategier rent faktisk var suksessfulle, ut over det endelige standpunktet som sådan, kan gjenfinnes i den argumentasjon sentrale arbeiderpartipolitikere førte i Stortinget. Ranveig Frøiland uttalte for eksempel i forhandlingene omkring kredittmeldingen følgende om utviklingen:
Det er særlig etter 1997 at bankane har fokusert på Norden som heimemarknad. [...] Inntil no har ingen av dei norske bankane definert Norden som sin heimemarknad. [...] Det er eit godt alternativ at internasjonal utvikling går gjennom nordiske løysingar (Stortinget, 7. desember 1999).
Her ser vi hvordan den argumentasjonen som blir ført nærmest direkte korresponderer med den argumentasjon som selskapene selv lenge hadde lagt vekt på. Særlig visjonen om en felles nordisk løsning ser ut til å ha fått gjennomslag, og dette kan ha vært avgjørende for Arbeiderpartiets endelige omformulering av partiets bankpolitiske standpunkt.[117]
Det er også kjent at representanter for ansatte-organisasjonen hadde flere møter med sentralt plasserte politikere i Arbeiderpartiet. Det synes klart at deres positive holdning var av sentral betydning for den endelige revurderingen partiet foretok.
Sterke eksterne miljøers oppfatning. Det synes videre klart at sentrale eksterne aktører evnet å forsterke det press om salg som kom fra de involverte selskapene selv. Vi har tidligere referert sentralbankssjefens årstale. Denne var et uvanlig klart signal til det politiske miljø om å endre kursen på den vedtatte bankpolitikken. Det synes videre også som om andre aktører kan ha virket som sentrale pådrivere for en omformulering av Arbeiderpartiets politikk på området. Her kan både brede koalisjoner og viktige personer ha spilt en rolle. Den brede oppslutningen som eksisterte i næringslivet i forhold til MeritaNordbankens nordiske plan, kan ha skapt et forøket press mot politikerne om å gjøre noe med den statlige strukturpolitikken.[118] Like viktig som denne brede næringslivsfront synes det imidlertid å være at enkeltpersoner i næringslivet med sterke bånd til Arbeiderpartiet også støttet en omlegging av eierskapspolitikken. En sentral brikke i så måte synes å være Jens P. Heyerdahl, som var i flere møter med sentrale Arbeiderpartipolitikere i denne perioden. Heyerdahl uttrykte klart at han så en nordisk løsning som interessant.[119] En annen gruppering som også tok til orde for et salg av Kreditkassen var det private analysefirmaet ECON. I et avisinnlegg argumenterte flere partnere for dette.[120] MeritaNordbanken anvendte også dette firmaet på et senere tidspunkt for å utarbeide en analyse av behovet for nordiske bankløsninger i norsk næringsliv.[121]
Det ble altså gjennomført omfattende forsøk på å påvirke Arbeiderpartiets politikk. Påvirkningen ble særlig rettet mot partiets ledelse og mot finansfraksjonen, og det synes klart at det påvirkningsarbeid som foregikk aktualiserte en gryende forståelse, særlig hos partiets sentrale finanspolitikere, om at et løst begrunnet statseierskap i bankene ikke med nødvendighet var det mest hensiktsmessige for å realisere de politiske målsettingene knyttet til strukturpolitikken. Det ble således presset frem et opplevd behov for en nytenking. Sentralstyrets vedtak må sees på denne bakgrunn.
Kompromissvedtak. Den karakter av kompromiss som sentralstyrets vedtak uttrykte må betraktes som et avgjørende element i bestrebelsene på å få hele partiet med på den markerte dreining som lå i å gi opp statens eierskap i en av forretningsbankene. Ved hjelp av dette klare kompromisset mellom markeds- og statsorienterte krefter i partiet, evnet man å appellere til hele spekteret i partiet. Slik kunne Arbeiderpartiet fremstå samlet om den nye strategien. Det kan muligens også ha vært av betydning at man ikke fant det hensiktsmessig å skape noen dissens i partiet på bakgrunn av denne saken. Generelt fremstår finans- og bankpolitiske spørsmål som relativt lite viktige i den daglige kampen om velgere. Å la en slik sak danne utgangspunktet for interne stridigheter, synes således lite hensiktsmessig. På denne måten kunne et vedtak som var argumentert frem av en liten gruppe i partiet, lettere bli godkjent i partiet som helhet.
Arbeiderpartiets standpunktskifte var helt avgjørende for at det i kredittmeldingen ble skapt en åpning videre i saken. Som vi har vist er det flere mulig forklaringer på den endring Arbeiderpartiet her foretok. Vi har særlig pekt på partiets posisjon som opposisjonsparti og på eksistensen av et betydelig press fra næringslivet mot å skape endringer. Disse faktorer ledet i første omgang til at ledelsen og finansfraksjonen endret mening, og gjennom et kompromissvedtak evnet man så å samle støtte også i partiet som helhet for at en samling av statens eierskap i en bank var den mest hensiktsmessige løsningen.
Hvorfor evnet man ikke å etablere ”ei sterk norsk eining på finansmarknaden”?
Den fjerde avgjørende del-prosessen vi vektlegger i denne analysen er knyttet til de problemene som oppstod i arbeidet med å omgjøre Stortingets politiske vedtak i kredittmeldingen til konkrete og realiserbare løsninger. Vi har sett hvordan budet på Kreditkassen skapte en politisk revurdering som førte til en vesentlig endring i Stortingets eierskapspolitiske oppfatning. Nye retningslinjer ble vedtatt og regjeringen ble forventet å effektuere de vedtak som ble fattet. Særlig sentralt her stod vedtaket om at det skulle etableres ”[...] ei sterk norsk eining på finansmarknaden”, og at et eventuelt ”[...] sal av aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før ein har sett kva norsk løysing som kan etablerast” (Innst. S. nr. 44 (1999-2000), s. 13).
Arbeidet med å effektuere disse vedtakene ble umiddelbart overført fra Finansdepartementet til Bankinvesteringsfondet, som det naturlige forvaltningsorgan. Som vi har sett ble imidlertid ingen av premissene i Stortingets vedtak realisert. Dette er avgjørende, for om staten, gjennom Bankinvesteringsfondet, hadde evnet å finne et grunnlag for å skape en sterk norsk enhet, så ville prosessens form og utfall med stor sannsynlighet blitt annerledes. Det er på det rene at det faktum at Kreditkassen til slutt ble solgt til MeritaNordanken, må forstås i nær sammenheng med de problemene staten opplevde med å etablere en nasjonal enhet. Spørsmålet som dermed må besvares er hvorfor politikerne ikke evnet å realisere visjonen om en sterk norsk finansløsning. Som forklaring skal vi igjen peke på et bredt sett av faktorer.
Fravær av mulige alternativer. Det kanskje viktigste element i en slik forklaring er knyttet til hva som faktisk eksisterte av mulige alternative løsninger på det politiske vedtaket som var fattet. Stortingets vedtak var fokusert på behovet for én sterk nasjonal enhet. Når Bankinvesteringsfondets arbeid ble initiert forelå det imidlertid kun et begrenset antall faktiske muligheter som kunne realisere dette politiske ønsket. I og med det vedtaket som var fattet, forelå heller ikke lenger muligheten for en status quo løsning hvor budet ble tilsidesatt. De reelle alternativene som faktisk ville kunne være med på å skape en sterkere nasjonal enhet, måtte derfor innebære at man slo sammen noen av de norske enhetene. Stortinget hadde imidlertid ikke lagt føringer på hvilke av de to statskontrollerte selskapene som eventuelt skulle inngå en slik løsning. Det ser ut til å ha foreligget tre mulige hovedalternativer.
Det første alternativet var en fusjon mellom DnB og Kreditkassen. Dette var en løsning som lenge var blitt vurdert politisk. Løsning fremstod imidlertid som problematisk ut fra flere forhold. I et konkurransepolitisk perspektiv hadde en slik løsning åpenbare negative konsekvenser. Ved å slå sammen Norges to klart største banker ville resultatet bli en betydelig redusert konkurranse og økt markedsmakt for de to bankene. Løsningen hadde også en problematisk distriktspolitisk side, ved at en fusjon mellom disse to bankene ville ha som konsekvens en betydelig nedleggelse av filialnettet. Dette ville ramme både distriktsarbeidsplasser og i realiteten også svært mange kvinnearbeidsplasser. I et økonomisk perspektiv ville en fusjon mellom DnB og Kreditkassen i realiteten også kunne føre til en reduksjon i den samlede markedsandelen for de norske bankene. Ettersom norske bedriftskunder ser ut til å foretrekke en situasjon der de kan velge mellom to konkurrerende bankmiljøer, ville en fusjon mellom Kreditkassen og DnB kunne føre til at kunder som tidligere hadde spilt på begge bankene, valgte å flytte ett engasjement til en utenlandsk aktør. I et rent bedriftsorganisatorisk perspektiv innebar en slik løsning også betydelige utfordringer. Ledelsen i de to bankene ser ikke ut til å ha hatt noen ”god tone” og konflikter knyttet til hvem som skulle bekle de ulike ledelsesfunksjonene ville bli betydelige.[122] Likeså ble det blant annet fra de Kreditkassen-ansattes side uttrykt en klar forståelse av at de to bankene hadde to vidt forskjellige bedriftskulturer og at dette ville kunne skape store omstillingsproblemer ved en eventuell fusjon.
Det andre mulige alternativet var å satse videre på å realisere DnB som den sterke norske enheten. Dette kunne skje ved at ulike grep ble foretatt for å styrke DnBs posisjon, men uten at det kom til en fusjon med Kreditkassen. Det var dette alternativet som til slutt ble utfallet, men uten at det ble iverksatt vesentlige, reelle forsøk på å styrke banken.
En konkret mulighet som i så måte ville være aktuell, var å finne en løsning mellom DnB og Storebrand. Man hadde tidligere funnet gode argumenter for en lignende løsning i arbeidet med den mislykkede ”Christiania-fusjonen”. Igjen ser vi imidlertid at en slik løsning ville ha flere problematiske konsekvenser både på det konkurransepolitiske og på det bedriftsorganisatoriske plan. Konkurransemessig ville en slik enhet få et stort problem på livs- og pensjonsforsikringssiden. DnB kontrollerte som kjent Vital og en fusjon med Storebrands forsikringsvirksomhet ville gi en samlet markedsandel for den fusjonerte løsningen på omlag 50 prosent. Dette var en problemstilling både Konkurranse- og Kredittilsynet gikk offentlig ut med. Fra Storebrands hold, der ønsket om en sammenslåing med DnB var sterkest, signaliserte man imidlertid at denne problemstillingen kunne håndteres på en tilfredsstillende måte. Et annet problematisk forhold var imidlertid også her knyttet til de mer bedriftsorganisatoriske sidene. Ledelsen i Storebrand og DnB hadde begge en svært høy profil og en enighet omkring fordeling av kontroll og ledelsesfunksjoner mellom de sentrale personene i de to selskapene ville nødvendigvis bli komplisert. Fra Storebrands side hadde det blitt uttrykt klare ønsker om å få bekle både styreleder og konsernsjefsstillingen i et eventuelt fusjonert selskap. Storebrands tette bånd til Orkla, gjennom Jens P. Heyerdahl og Åge Korsvolds relasjon, skapte også problemer. Heyerdahls motvilje mot ledelsen i DnB etter oppsigelsen av tidligere konsernsjef Finn A. Hvistendahl og ansettelsen av Svein Aaser, tilsa at en av Storebrands største aksjonærer ikke ville kunne akseptere at sentrale ledelsesfunksjoner ble bekledd av DnBs ledelse. I tillegg aktualiserte denne løsningen en klar aksjonærstrategisk problemstilling. Staten hadde ikke eiermessig kontroll med begge selskapene, og en fusjon med DnB ville bety at Storebrand måtte godta en betydelig statlig eierandel. Dette hadde av sentrale aksjonærer blitt brukt som argument mot Christiania-løsningen og må derfor også forventes å ha hatt en kompliserende betydning for en eventuell DnB-Storebrand løsning.
En annen løsning som ville plassere DnB i sentrum for en sterk nasjonal enhet, var en sammenslåing med Gjensidige Nor. Dette var et alternativ som det aktivt ble jobbet med, men uten at planene ble offentlig kjent. Alternativet var på mange måter et av de mest reelle, selv om det innebar en lovendring knyttet til sparebankenes adgang til å omdannes til aksjeselskap. Alternativet falt imidlertid bort omkring februar 2000. Bortsett fra noen løse bemerkninger om at dette hadde å gjøre med forholdene i Gjensidige Nor på den tiden, har det ikke vært mulig å få klarhet i hvorfor dette alternativet ikke lot seg realisere.
En siste mulighet som ble vurdert med DnB i sentrum var en deling av Kreditkassen mellom Sparebank1-gruppen og DnB. Gjennom en slik operasjon ville flere av hovedinnvendingene mot en fusjon som involverte de to største bankene, falle bort. Denne konstellasjonen ble heller ikke offentlig presentert, men flere aviser med såkalt ”sikre kilder” spekulerte i hvorvidt finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Bankinvesteringsfondets Jan Willy Hopland jobbet i denne retningen.[123] Flere av våre informanter har også uavhengig antydet at det ble arbeidet med en slik løsning.
Det tredje hovedalternativet ville være å satse videre på Kreditkassen og å selge DnB til en aktuell kandidat. Lite taler imidlertid på at dette var et realistisk alternativ. Statens eierandel var definitivt størst i DnB. Etter fusjonen med Postbanken var statens andel av aksjene over 60 prosent. DnB var dessuten den klart største banken av de to, og sånn sett et mer åpenbart utgangspunkt for den sterke norske løsningen som skulle etableres. Generelt var også Kreditkassen en bank som i langt større grad enn DnB var opplevd å være ”i spill”. DnB var i en stabil situasjon uten presserende behov for radikale strukturelle omstillinger.
Dermed ser vi at flere av de alternativene som så ut til å foreligge, alle innebar så store og komplekse problemer at de etter hvert fremstod som mer og mer urealistiske. En av hovedårsakene til at man politisk sett ikke evnet å skape en sterk norsk finansløsning i henhold til Stortingets vedtak, må derfor knyttes direkte til fraværet av industrielt og organisatorisk realiserbare alternativer, som samtidig var politisk akseptable.
Budet som strukturell hindring. Vår andre hovedforklaring på at en ikke evnet å etablere en finansløsning i henhold til Stortingets vedtak, er knyttet til hvordan budet på Kreditkassen fungerte som et strukturelt hinder. En direkte følge av MeritaNordbankens bud var at kursen på Kreditkassen økte betraktelig, og slik virket til at det ble skapt: ”[...] en vedvarende ubalanse i prisingen av norske finansaksjer.”[124]
Effekten av kursoppgangen var at den relative verdifastsettelsen av Kreditkassen vis a vis en aktuell fusjonspartner som for eksempel DnB ble betydelig forrykket. I en slik sammenslutning ville verdien av Kreditkassen sett i forhold til de underliggende verdiene i selskapet være betydelig høyere enn for DnBs del. Dette skyldes at verdsettingen av finansforetak i stor grad blir påvirket av hvorvidt aksjemarkedet tror på det enkelte foretaks muligheter for å delta i eventuelle oppkjøp.[125] Et selskap som er ”i spill” er en potensiell fortjenestemulighet for finansielle investorer. Den kraftige verdistigningen i Kreditkassen kom som et resultat av markedets spekulasjoner og tro på at banken kunne bli kjøpt opp. Dermed hadde budet den effekten at markedsverdien gjorde en fusjon med et annet norsk finansforetak nærmest uaktuelt. I tilfellet DnB ville aksjonærene her måtte akseptere at Kreditkassens aksjonærer fikk en større del av det nye selskapet enn de faktiske underliggende verdiene i banken tilsa.[126]
Dette forholdet var en åpenbar hindring i det arbeidet som foregikk, og Bankinvesteringsfondet forsøkte flere ganger å få norske myndigheter til å avslå MeritaNordbankens tilbud. På denne måten ville man få kursen ned på et balansert og normalt nivå. Dette skjedde imidlertid ikke og MeritaNordbankens stadige forlengelser av budet forsterket problemene med å finne alternative løsninger for Kreditkassen.
Organisatoriske problemer. Den siste forklaringen vi vil peke på er relatert mer direkte til den organiseringen av det arbeidet som skulle lede frem til en sterk norsk finansenhet. Betrakter vi den styringskjeden som var etablert mellom Stortinget via regjeringen og Finansdepartementet, til Bankinvesteringsfondet og de statseide selskapene, ser vi at denne på mange viktige måter var lite tilfredsstillende organisert. De ulike ledd eller organer i denne kjeden var ikke koplet sammen på en hensiktsmessig måte. På den ene siden fremstod de enkelte delene med en høy grad av selvstendighet og autonomi. På den andre siden var denne autonomien reelt sett, begrenset i den forstand at fondet var pålagt å forelegge alle sentrale vedtak for Finansdepartementet og dermed i realiteten også for Stortinget. Denne organisatoriske løsning skapte et bredt sett av problemer knyttet både til selve den praktiske gjennomføringen av arbeidet og til muligheten for faktisk å realisere de endelige målsettingene.
Som følge av den svake koplingen mellom enhetene var muligheten for å gjennomføre kontinuerlig kontroll, og slik få til et effektivt samarbeid mellom de ulike delene som var involvert i prosessen, begrenset. Det daglige arbeidet som Bankinvesteringsfondet gjennomførte kunne for eksempel i liten utstrekning utsettes for kontroll fra Stortinget. Dette førte til problemer med integrasjon og koordinering av den aktiviteten som faktisk foregikk. Dermed var Bankinvesteringsfondets arbeid preget av at de ulike institusjonene i styringskjeden mellom Stortinget og de statlig eide bankene ikke var organisert slik at det eksisterte en klar kontrollstruktur. Styringskjeden skapte en betydelig og gjensidig informasjonsasymmetri mellom Bankinvesteringsfondet og regjeringen og mellom Bankinvesteringsfondet og Stortinget. Bankinvesteringsfondet visste ikke Stortingets konkrete holdning til enkeltløsninger, mens politikerne ikke kjente til det faktiske innholdet i fondets arbeider. Dermed oppstod også en situasjon hvor Stortinget som det målformulerende organ opptrådte svært ukoordinert i forhold til Bankinvesteringsfondet som det utøvende organ. Relasjonen mellom Bankinvesteringsfondet og de to bankene, og mellom Stortinget og regjeringen var slik preget av et betydelig informasjons-, kontroll- og koordineringsproblem som følge av at elementene i kjeden ikke var koplet sammen på en adekvat måte.[127] Dette skapte problemer med samordning av aktivitetene, et problem som i sin tur kan sies å ha hemmet det arbeidet med strukturelle løsninger som var igangsatt.
En ytterligere følge av denne organisering var at det ble skapt et uhensiktsmessig stort rom for de ulike aktørene i styringskjeden til å opptre med og forfølge egne preferanser og agendaer. Dette ledet videre til en undergraving av det politiske systems evne til å produsere et ønsket utfall. Et nærliggende eksempel på dette er DnBs aksjekjøp i Kreditkassen i slutten av februar 2000. Her var situasjonen at en statskontrollert bank kjøpte seg strategisk opp i en annen statskontrollert bank parallelt med at staten arbeidet med å utrede den videre kursen for det statlige eierskapet. Dette kan åpenbart ha virket til å skape uro i den prosessen som foregikk. Mye tyder på at DnBs aksjekjøp var den direkte foranledningen til at Arbeiderpartiet valgte å gå i mot en løsning som innebar at man slo sammen DnB og Kreditkassen. Slik kan kjøpet altså ha virket til å redusere de faktisk realiserbare alternativene som forelå. Et annet eksempel, som riktignok er noe vanskeligere å underbygge empirisk, er det element av delvise motarbeidelser av Stortingets preferanser som foregikk i Bankinvesteringsfondet.[128] På grunn av den delvise fristillingen mellom Bankinvesteringsfondet og politikerne eksisterte det et betydelig rom for fondet til å arbeide i retning av løsninger som fondet selv oppfattet som mest hensiktsmessig. En slik form for maktkamp mellom fondet og politikernes ønsker kan åpenbart ha skapt vanskeligheter med å etablere løsninger man var i stand til å enes om. Et siste eksempel på dette forhold kan knyttes til at opposisjonen på Stortinget delvis motarbeidet Bankinvesteringsfondets forsøk på å få MeritaNordbanken til å trekke budet på Kreditkassen. Det er åpenbart at det ville vært klart fordelaktig for det arbeidet som skulle utføres om budet ble trukket. Da ville kursen på Kreditkassen mest sannsynlig normaliseres og den intense oppmerksomheten omkring temaet reduseres. Av denne grunn ble det fra Bankinvesteringsfondets side argumentert for viktigheten av at Stortinget med tydelighet avviste budet slik at dette ble trukket. Ved flere anledninger ble det imidlertid uttalt klar støtte til budet fra flere sentrale politikere.[129] Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne, Hill-Marta Solberg uttalte eksempelvis følgende:
Om Bankinvesteringsfondets nei skulle gjelde for lengre tid, utelukker man mulige løsninger for fremtidig bankstruktur. Dette er i strid med Stortingets forutsetninger for den utredning om bank- og finansspørsmål som Bankinvesteringsfondet nå utfører.[130]
Poenget her er at opposisjonen på denne måten reduserte regjeringens og Bankinvesteringsfondets faktiske muligheter for å finne frem til konkrete løsningsforslag.
En påfallende uklarhet knyttet til mandatet for Bankinvesteringsfondets arbeid fremstår som et tredje problem. Ut fra mandatets utforming er det langt fra klart på hvilken måte en fra politisk hold så for seg det arbeidet Bankinvesteringsfondet skulle gjennomføre. I hvor stor grad skulle arbeidet være en vurdering og utredning og i hvor stor grad skulle det være et direkte arbeid med konkrete løsninger? Gitt de koplinger som eksisterte mellom systemets ulike elementer, var det oppdrag som ble gitt på mange måter svært komplisert. Å utrede noe uten å ha en løpende kontakt med de aktørene som ble utredet ville gjort det nesten umulig å realisere oppdraget, det vil si å:
[...] oppnå løsninger som gir grunnlag for å etablere og videreutvikle en konkurransedyktig og robust forretningsstrategi [...] (Brev til Bankinvesteringsfondet fra Finansdepartementet 9. desember 1999).
Hvordan skulle Bankinvesteringsfondet, uavhengig av finansaktørene selv, kunne presentere en løsning som sikret denne målsettingen? En svært avgjørende faktor for å kunne lykkes i å skape nye strukturelle løsninger i finanssektoren ligger nettopp i å utvikle en felles forståelse hos de involverte selskapene for hva som er en god og adekvat løsning. Det uavklarte spørsmålet forble imidlertid hvor langt Bankinvesteringsfondet faktisk kunne gå i dette arbeidet. Hadde man fra politisk hold lagt opp til at fondet skulle utrede, eller skulle det også gå inn i konkrete forhandlinger/sonderinger? Fondets mulighet til å realitetsvurdere den politiske siden ved en konkret løsning var også innskrenket, ved at informasjonsasymmetrien reduserte fondets kunnskap om de politiske preferansene. Dermed var oppdragets uklarhet også ledsaget av en begrenset forhandlingsautonomi fordi den egentlige eier var Stortinget og ikke det forhandlende organ – Bankinvesteringsfondet.
Et siste problem er også knyttet til selve mandatet. Hvordan hadde man tenkt seg at Bankinvesteringsfondet skulle presentere de løsninger man kom frem til for Stortinget? De alternativene som eventuelt skulle rapporteres til regjeringen og Stortinget ville med nødvendighet være av børssensitiv karakter. Dette innebar at det ikke ville være mulig å offentlig drøfte innholdet i de alternativene som eventuelt ble foreslått, uten at grunnlaget da umiddelbart ble endret. Hvis det ble offentlig kjent at Bankinvesteringsfondet gikk inn for en konkret løsning ville det fundament som denne løsningen var tuftet på umiddelbart bli gjenstand for store aksjespekulasjoner. Dermed ville ikke de forutsetningene som var lagt til grunn i selve løsningen lenger være gyldige. Det var sånn sett ikke mulig for Bankinvesteringsfondet å på en adekvat måte få informert Stortinget om det eventuelle utfallet av arbeidet. Det fremstår i det hele som en ikke realiserbar oppgave å drive et aktivt strategiarbeid mellom børsnoterte selskaper når den endelige beslutningen om utfallet skal avgjøres av Stortinget. Dette forhold bringer oss da igjen tilbake til vårt organisatoriske utgangspunkt. Vi ser nettopp hvordan autoritetsstrukturen som var bakt inn i den organisatoriske utformingen dette ”arbeid” skulle utføres innefor, i realiteten umuliggjorde dets ferdigstillelse.
Dette siste problem avrunder da drøftingen av hvordan den statlige organiseringen av det arbeid som skulle utføres med å etablere en sterk norsk finansløsning, virket til å vanskeliggjøre dette arbeidet. Avsnittet som helhet har vist hvordan dette forhold, i samspill med de begrensede valgmulighetene man etter hvert hadde og videre selve budets hindrende funksjon, virket til at det politiske vedtak som var fattet til sist likevel ikke kunne realiseres. Analysen peker således frem mot den endelige politiske avklaringen av denne saken.
Hvorfor valgte regjeringen Stoltenberg å selge Kreditkassen?
Den siste, avgjørende del-prosessen er knyttet til at regjeringen Stoltenberg den 22. mai 2000 valgte å gå inn for et salg av Kreditkassen. Rådet som ble gitt fra Bankinvesteringsfondet hadde vært at budet fra MeritaNordbanken måtte avvises, og at arbeidet med å etablere en sterk norsk finansenhet måtte videreføres. Regjeringen valgte i stedet å selge Kreditkassen. Dette skjedde til tross for at det opprinnelige vedtaket om at man måtte avklare de nasjonale løsningene før et salg var aktuelt, ikke var realisert. Det som er særlig interessant med dette momentet er at det nettopp var Arbeiderpartiet, som hadde vært hovedarkitekten bak det opprinnelige vedtaket, som, etter å ha kommet tilbake i regjeringsposisjon, sørget for at vedtaket likevel ikke ble realisert. Regjeringens avgjørelse var således både særdeles påfallende og helt avgjørende. Hvordan kan den forklares?
Fravær av akseptable alternativer. Den beslutningen som til slutt ble fattet var selvfølgelig sterkt preget av det faktum at ingen alternative løsninger hadde vist seg politisk gjennomførbare. Som vi har beskrevet over, jobbet man på flere hold med ulike mulige løsninger uten å lykkes. I en slik situasjon, hvor omfanget av konkrete handlingsvalg var sterkt begrenset, er det grunn til å tro at den løsningen som man visste hadde en stor oppslutning og som var ukomplisert å realisere, etter hvert ble opplevd som den eneste utvei. Men dette er ikke en tilstrekkelig forklaring. Regjeringen kunne også valgt å følge Bankinvesteringsfondets råd om å fortsette arbeidet med andre løsninger. Beslutningen om å selge Kreditkassen må derfor gis ytterligere forklaringer.
Selvpålagt politisk press. Et vesentlig moment er knyttet til det omfattende presset som ble etablert for å få en avklaring i saken. Både internt i det politiske miljøet og eksternt fra ulike aktører var det en oppfatning om at regjeringen måtte fatte en beslutning før vårsesjonen i Stortinget var over. Denne forståelsen skapte et vedvarende press mot begge de to regjeringene som hadde ansvaret for saken, og presset ble ytterligere forsterket av at de samme regjeringene selv stadig annonserte at saken hadde prioritet og at en avklaring ikke skulle drøye lenger en nødvendig. Problemet var imidlertid at Bankinvesteringsfondet aldri presenterte noen konkrete løsningsforslag for regjeringen. Som vi så ble det i Bankinvesteringsfondet oppfattet som avgjørende for deres mulighet til å lykkes at budet ble avvist. Det presset norske politikere selv hadde lagt på saken vanskeliggjorde imidlertid en slik avvisning. For det første ville en slik avvisning stride mot det vedtaket som var blitt fattet i innstillingen til kredittmeldingen. Vedtaket innebar nettopp at eierskapet skulle samles i en enhet, og det lå således implisitt at en status quo løsning ikke var et alternativ. Dette umuliggjorde i realiteten en utgang der man ville ende opp med å avvise budet og la Bankinvesteringsfondet arbeide videre. For Stoltenberg-regjeringen ville en avvisende og avventende løsning være særlig problematisk rett og slett fordi dette ville gjøre at man umiddelbart kunne bli rammet av den kritikk partiet selv hadde fremsatt i opposisjon. Det er således liten grunn til å tro at regjeringen ville kunne akseptere den avventende løsningen Bankinvesteringsfondet ønsket, ettersom de i opposisjon hadde rettet skarp kritikk mot Sentrumsregjeringen for at den ikke evnet å komme til en rask avklaring. Både tidligere vedtak, uttalelser og kritiske bemerkninger virket da til å skape et selvpålagt press mot regjeringen om å fatte en beslutning. Slik ligger mye av forklaringen på at Bankinvesteringsfondets forslag ikke kunne aksepteres, rett og slett i at Arbeiderpartiet opplevde å være fanget av sine tidligere handlinger.
Press fra opposisjonen. Mye kan også tyde på at Arbeiderpartiet i de siste dagene før salgsbeslutningen ble fattet, ble utsatt for et betydelig press fra opposisjonen om å selge. Finansminister Schjøtt-Pedersen representerte en fløy i partiet som ønsket å beholde Kreditkassen på norske hender men ble på mange måter tvunget til å gå inn for et salg. Flere uavhengige kilder har gitt uttrykk for at det helt opp til bare timer før selve offentliggjøringen av den endelige beslutningen, ble forhandlet med opposisjonen om andre alternativer. Det kan være nærliggende å se vedtaket om å selge Kreditkassen som et resultat av at den forrige regjeringen nærmest tvang Arbeiderpartiet til å gjøre dette – eller som en informant har uttalt det – ”noen ville takke for sist”. Partiene i den tidligere sentrumsregjeringen var fristilt fra å opptre enhetlig, og særlig Venstre og KrF kunne derfor enklere legge press på den nye regjeringen om å gå inn for et salg.
Konflikter i Arbeiderpartiet. Et siste sentralt moment kan tilbakeføre til forskyvninger i maktforholdene i Arbeiderpartiets ledende sjikt. Vedtaket kan delvis forstås som et resultat av at bestemte krefter i partiet fikk gjennomslag for et standpunkt som var kontroversielt innad, men som, etter en maktforskyvning i partiet, ble etablert som flertallets posisjon. Vedtaket i sentralstyret den 15. november ble fattet mens Thorbjørn Jagland fortsatt var den ubestridte leder av partiet. Beslutningen om å selge Kreditkassen var trolig mer et resultat av at kretsen rundt Jens Stoltenberg gradvis hadde fått større innflytelse. Dette er imidlertid en påstand som er vanskelig å etterprøve. Det faktum at Jagland, som selv hadde markert en klar styringsambisjon høsten 1999, i mai leder et parti som i regjering valgte å gå inn for et salg av Kreditkassen, peker i retning av at maktfordelingen i partiet var endret. Mye taler også for at flere at sentrale politikere i finansfraksjonen på Stortinget i denne fasen sto i konflikt med partiets egen finansminister. Det er således en klar mulighet for at endringene i partiets standpunkter kan tilskrives utfallet av den maktkampen som foregikk mellom de forskjellige aktørene i partiet.
Stoltenberg- regjeringens endelige beslutning om å gå inn for et salg ble utløst som en kombinasjon av flere forhold. Særlig avgjørende er det faktum at mange av de tidligere politiske beslutningene og uttalelsene hadde skapt et betydelig press for en avklaring. Dette press var særlig sterkt på Arbeiderpartiet, som i opposisjon både hadde initiert det stående vedtaket, og kritisert regjeringen for å ikke komme med en avklaring. Gitt dette presset, i kombinasjon med et opplevd fravær av eksisterende realistiske alternativer, valgte et Arbeiderparti preget av en klar intern konflikt, og et sterkt press fra opposisjonen, den mest nærliggende og enkle løsningen, nettopp et salg av Kreditkassen. Dette partiinterne vedtaket stod i opposisjon både til tidligere tiders ambisjoner og til Bankinvesteringsfondets anbefaling, men medførte umiddelbart til at det ble etablert et flertall på Stortinget for salg. Statens nær ti år lange eierskap i Kreditkassen var slik kommet til en avslutning.
Oppsummering: Salget av Kreditkassen i et maktperspektiv
Salget av Kreditkassen kan forklares som en kombinasjon av privat makt og statlig avmakt.
MeritaNordbankens makt var tuftet på tre hovedmekanismer. For det første fungerte budet som en ”brekkstang” inn i et latent politisk problemkompleks og virket til å katalysere en prosess som ellers ikke ville ha startet. Budet skapte en redefinisjon av situasjonen og tvang de andre aktørene til å forholde seg til dette. Denne formen for makt var mulig fordi den situasjonen som faktisk forelå var preget av en rekke utematiserte og latente spenninger. Etablerte kunnskaper og oppfatninger om det statlige eierskapet hensiktsmessighet var under press og grunnleggende spenninger mellom nasjonale målsettinger og forretningsmessige idealer ble aktualisert.
For det andre var budet ledsaget av et omfattende påvirkningsarbeid, rettet mot både politisk og private aktører. Gjennom etableringer av interessefellesskap og koalisjoner evnet MeritaNorbanken å forsterke dette påvirkningsarbeidet ytterligere. Sonderinger mot relevante politiske aktører og direkte kontakter for å informere muliggjorde etableringen av en bestemt forståelse av de strategiske ideene MeritaNordbanken hadde, slik at disse fikk gjennomslag hos relevante beslutningstakere. Eksempelvis så vi hvordan den nordiske visjonen på mange måter slo gjennom.
For det tredje var MeritaNorbankens makt tuftet på deres evne og vilje til å opprettholde den spente situasjonen gjennom stadige forlengelser av budet. Dette begrenset de faktiske handlingsalternativene for de andre aktørene samtidig som det opprettholdt presset mot de politiske beslutningstakerne.
At MeritaNordbankens taktikk faktisk lykkes, må imidlertid også forstås i sammenheng med en parallell statlig styringsavmakt. Betydelig politisk uenighet, splittede regjeringer og et lite styringsdyktig Storting, skapte situasjoner hvor politisk maktutøvelse på mikroplan medførte en generell kollektiv styringsavmakt på makroplan. Som politisk sak ble budet på Kreditkassen raskt brukt som et middel i en generell politisk maktkamp der opposisjonen så klare muligheter til å kritisere regjeringen og slik vinne politiske poenger. Det overordnede resultatet av disse maktkampene på mikroplan var imidlertid at statens evne til å styre denne saken i en klar retning, ble svært begrenset.
Et ytterligere problem var knyttet til selve organiseringen av det statlige eierskapet. Dette ledet til betydelige vanskeligheter, både med å koordinere politiske målsettinger og med effektueringen av disse. Uklare kontroll- og autoritetsrutiner mellom Storting og ansvarlig forvaltningsorgan, samt uklare styringsprinsipper for forholdet mellom politiske og forretningsmessige idealer, skapte en betydelig styringsavmakt som hemmet de statlige aktørene fra å handle strategisk ut i fra sine målsettinger. Stortingets vedtak om at et salg av Kreditkassen ikke kunne skje før en sterk norsk enhet var etablert og det faktum at banken ble solgt uten at en slik enhet var i nærheten av å realiseres, viser klart frem den styringsavmakten Stortinget som helhet her var utsatt for.
Det faktum at en utenlandsk bank gjennom et bud kunne sette i gang en politisk prosess i Stortinget som igjen førte til en grunnleggende endring av hva som var gjeldene norsk strukturpolitikk, er i seg selv et sterkt uttrykk for den innflytelsen MeritaNordbanken her hadde. Det er samtidig viktig å peke på MeritaNordbankens begrensede innflytelse i flere av denne sakens faser. Eksempelvis er det klart at det vedtaket som Stortinget fattet i forbindelse med Kredittmeldinga 1998, ikke var i tråd med MeritaNordbankens primære ønsker. Som vi så ledet behandlingen av denne meldingen ut i et vedtak om at man skulle etablere en sterk nasjonal enhet. MeritaNordbankens gjennomslagskraft var dermed ikke avgjørende for det konkrete innholdet i politikernes beslutning, men var av en mer overordnet karakter, relatert til den faktiske revurderingen som ble gjort. Videre er det klart at det endelige vedtaket om å selge Kreditkassen, samtidig innebar at budet fra MeritaNordbanken ble avvist. At det likevel til slutt var MeritaNordbankens som kjøpte Kreditkassen, var således ikke et direkte resultat av deres offensive strategi overfor norske politikere, men skyldtes snarere deres finansielle handlingskapasitet knyttet til å legge inn det beste budet både strategisk og økonomisk.
Salget av Kreditkassen må forstås som et resultat av hvordan MeritaNordbanken, gjennom påvirkning av situasjonsdefinisjoner, overbevisning, kontroll over rammebetingelsene og evne til å fremtvinge politiske beslutningssituasjoner, katalyserte en politisk drevet avmektighet hvor det endelige utfall tvang seg frem til tross for intense forsøk på å unngå dette. Salget av Kreditkassen kan på denne måten betraktes som et resultat av at norske politikere ikke evnet å finne et reelt alternativ.
[99] Jf. uttalelsene fra Sentrumsregjeringen, referert i kapittel 4.[]
100 For eksempel Hans Dalborgs uttalelser i Aftenposten, 22. januar 1999; Dagens Næringsliv, 27. mars 1999; 26. april 1999 hvor det underliggende budskapet er at MeritaNordbanken har en strategisk interesse i fusjon og/eller oppkjøp av et norsk finanskonsern.[]
101 Dette er to distinkte strategier for ”foreign direct investment” (Bjorvatn 2001).[]
102 Jf. Hans Dahlborg til Dagens Næringsliv, 24. februar 1999: ”Vi er vel forberedt på å gå sammen med en tredje part i Norge, men vi vil ha vennlige sammenslutninger, og det fører til avventede posisjon. Men finnes det en mulighet i 1999, er vi beredt.”[]
103 Bekreftet i flere uavhengige intervjuer.[]
104 Det ble blant annet vurdert et aksjebytte hvor statens eierandel i Kreditkassen ville bli erstattet med en eierandel i det nye konsernet. Politiske signaler førte imidlertid til at denne strategien frafalt.[]
105 Sommeren 1999 verserte eksplisitte spekulasjoner om et mulig bud fra MeritaNordbanken på Kreditkassen (se blant annet Aftenposten 22. mai; 30. august og 2. september). Ubekreftede opplysninger indikerer også at DnB vurderte å legge inn et bud på Kreditkassen. Rykter om at et slikt bud kunne være forestående, kan ha fremskyndet MeritaNordbankens eget bud.[]
106 For eksempel: ”Vi visste hva statens offisielle holdning var, men politikken kunne bli endret, slik det skjedde i oljepolitikken i fjor.” Tom Ruud, Nettavisen, 22. mai 2000.[]
107 En sentralt plassert informant har bekreftet at det ble tatt kontakter ”til sjefen” og at MeritaNordbanken etter dette ”ikke fant grunn til stanse prosessen”.[]
108 Som et sammenlikningsgrunnlag kan vi tenke oss at et stort internasjonalt oljeselskap hadde lagt inn et bud på Statoil. Hva ville skjedd i en slik situasjon? Det er ikke åpenbart at Stortinget ville gått inn i en reell dialog omkring et slikt forslag. En umiddelbar statlig avvisning ville trolig vært mer sannsynlig, grunnet i de sterkte tradisjoner som eksisterer for et sterkt statlig engasjement i oljesektoren, oljeselskapenes driftsmessige soliditet og dessuten politikernes tillit til egne politiske strategier i denne sektoren.[]
109 Jf. Knutsen og Ecklund (2000).[]
110 Jf. Engelstad (1999d) som viser hvordan det statlige eierskapet i forretningsbankene ikke hadde en klar begrunnelse.[]
111 Sentralbanksjefens årstale inneholdt følgende vurdering av det statlige eierskapet: ”Det statlige bankeierskapet utgjør etter mitt skjønn en strukturell svakhet i det norske finanssystemet.
Det er en risiko for at eieroppgaven ikke blir skjøttet aktivt nok. Mangel på kontroll fra aktive eiere kan gi for stor innflytelse til styre og administrasjon i disse bankene. Det kan i det lange løp føre til dårligere drift og lavere lønnsomhet. Private eiere med mindre kapitalinnsats kan også få uforholdsmessig stor innflytelse i ly av en passiv statlig eier. Det hersker stor partipolitisk uenighet om det statlige bankeierskapet. Dette kan være en ulempe når søknader om fusjoner og andre strukturtiltak skal avgjøres. Når det er et lønnsomt grunnlag for vekst som krever kapitalutvidelser, må de statseide bankene stille følgende spørsmål: Vil det være mulig å få politisk tilslutning? De kan ikke nøye seg med å spørre: Vil investorer finne dette lønnsomt?” (Gjedrem 1999).[]
112 Dette temaet er mer utførlig behandlet i Ekberg og Vatnaland (2001c).[]
113 Vurderingen er delvis basert på utsagn fra en den gang sentralt plassert opposisjonspolitiker som hevdet at dersom en slik situasjon hadde oppstått, ville sentrumsregjeringen ”fått kritikk, men ikke noe mer alvorlig enn det tror jeg”.[]
114 Jf. Grønlie (2001) som blant annet skriver følgende: ”I løpet av relativt få år har det i sentrale politiske miljøer [...] foregått en klar holdningsendring – fra styringstro og styringsvilje, mot styringspessimisme, hos mange direkte styringsfiendtlighet. [...] Viktigst er holdningsendringen i Arbeiderpartiet, hvor styringstro og –vilje på få år har veket plassen for styringspessimisme. Det er Arbeiderpartiets retningsskifte som er utviklingens avgjørende trek.” (s. 326, utheving i orginal).
[115] Det norske Arbeiderparti, uttalelse om finansnæringen fra sentralstyret den 15. november 1999.
[116] Blant annet Hill-Marta Solberg, Ranveig Frøiland og Jens Stoltenberg.[]
117 Flere næringslivsaktører uttalte i Dagens Næringsliv 1. oktober 1999 at en stor norsk bank er lite interessant, mens en nordisk bank i langt større grad vil dekke deres behov for finansielle tjenester.[]
118 Jf. Dagens Næringsliv, 21. oktober 1999 som gir en beskrivelse av et lukket hageselskap for en engere krets næringslivsaktører hvor MeritaNordbankens ledelse var tilstede.[]
119 Samtidig er det klart at heller ikke Heyerdahl fikk fult politisk gjennomslag for sine ideer. Han ønsket eksempelvis i tillegg å slå sammen Storebrand og DnB, og han ønsket at staten skulle ha en strategisk eierpost i et fusjonert MeritaNordbanken/Kreditkassen. Av ulike grunner ble imidlertid ingen av disse forslagene realisert.[]
120 Jf. Dagens Næringsliv, 29. oktober 1999. Tittelen på innlegget var ”Selg Kreditkassen”.[]
121 Jf. ECON (2000). ECONs standpunkt er interessant fordi det eksisterer en kjent relasjon mellom sentrale arbeiderpartipolitikere og ledelsen i dette selskapet. Poenget er at slike relasjoner kan få betydning i situasjoner hvor beslutningstakere er usikre og personer man ”stoler på” presenterer eksplisitte standpunkter.[]
122 Flere forhold taler for at det eksisterte spenninger mellom personer i toppledelsene i de to selskapene. Gerhard Heiberg, som var styreformann i DnB frem til desember 1999, hadde tidligere, som styreformann i Aker, sagt opp administrerende direktør Tom Ruud. Ruud gikk deretter i 1997 inn i stillingen som administrerende direktør i Kreditkassen, og selv om Heiberg hadde gått av som styreleder i DnB i desember 1999 er det grunn til å tro at relasjonen mellom de to bankene fortsatt var relativt anstrengt.[]
123 Jf. Dagens Næringsliv, 16. mai 2000.[]
124 Brev fra Statens Bankivnesteringfond til regjeringen 19. mai 2000.[]
125 Jf. Selvig-utvalget (NOU 2002: 3).[]
126 Den relative kursforskjellen mellom DnB og Kreditkassen ville også kunne skape åpenbare problemer for staten hvis den gikk inn for en fusjon. I en slik løsning ville Kreditkassens aksjonærer få den største gevinsten på bekostning av DnBs. Dette ville i realiteten tilsi at et sett private aksjonærer i Kreditkassen kunne realisere en betydelig fortjeneste hovedfinansiert av den norske staten gjennom dennes store eierpost i DnB.[]
127 Årsaken til at et slikt kontrollproblem skapte vanskeligheter kan avklares ytterligere om vi betrakter relasjonene mellom aktørene i det statlige system som prinsipal-agent relasjoner (Petersen 1993). Vi kan da eksempelvis se hvordan Stortinget som prinsipalen utformet en politisk ambisjon som regjeringen og Bankinvesteringsfondet skulle iverksette. Disse agentenes handlinger og intensjoner var imidlertid skjulte for Stortinget, som ikke kunne kontrollere og styre arbeidet. Prinsipal-agent forklaringen fokuserer dermed på at selve arbeidsfordelingen mellom Storting, regjering og fond var organisert slik at det oppstod et betydelig informasjonsproblem. Videre var det heller ikke etablert en reell incentivmekanisme som kunne sikre en preferanselikhet mellom fondet og Stortinget. Et salg av Kreditkassen innebar i realiteten at fondets makt og kontroll ble redusert. Dette ville igjen kunne skape grobunn for en diskusjon omkring fondets beretigelse (slik det faktisk også ble, jf. Fremskrittspartiets fraksjonsmerknader i forbindelse med behandlingen av meldingen om salget av Kreditkassen.) Dermed vil en prinispal-agent forklaring være tuftet nettopp på et uløst agentproblem, ved at koplingen mellom del-systemene ikke var tilstrekkelig integrert.[]
128 To uttalelser fra sentrale stortingspolitikere kan fungere som en delvis rettferdiggjøring av en slik påstand: ”Egentlig er det bare forholdet mellom to banker som skal utredes. Og jeg kjenner ingen - unntatt DnB og direktør Hopland i Bankinvesteringsfondet - som går inn for å slå sammen DnB og K-bank.” Per-Kristian Foss til Dagens Næringsliv, 1. mars 2000. Og: ”Hvis det er slik at Statens Bankinvesteringsfond nå haler ut saken, med fusjon DnB /K-Bank som eneste mål for øyet, blir dette en sak av betydelig politiske dimensjoner.” Terje Johansen til Aftenposten, 21. januar 2000.[]
129 I Dagens Næringsliv den 26. januar 2000 beskrives dette for eksempel slik: ”Bankinvesteringsfondets avvisning av MeritaNordbankens bud på Kreditkassen gjelder bare ut denne måneden. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om å tolke fondets nei til det svenske budet til bare å gjelde budet på 44 kroner per aksje med frist 31. januar.”[]
130 Dagens Næringsliv, 26. januar.