7.4 Statlig styringsavmakt i finanssektoren – et demokratisk problem?
Det bildet vi har tegnet av statens rolle i forbindelse med strukturendringer i finanssektoren er relativt komplekst og spenningsfylt. Vi skal derfor kort oppsummere hovedpunktene.
Innledningsvis drøftet vi sammenhengen mellom demokratiske idealer og statlig styring. Poenget var at demokrati forutsetter en viss grad av offentlig styring. Dermed fremstår også statlige forsøk på å styre som ikke lykkes som et demokratisk problem. Styringsavmakt er per definisjon kjennetegnet av styringsambisjoner som ikke lar seg realisere. I finanssektoren så vi videre at staten over tid og frem til dagens situasjon mener seg å ha hatt en legitim og demokratisk rett til å aktivt påvirke strukturutviklingen i sektoren. Denne opplevde legitimitet har avstedkommet klare ambisjoner og et bredt sett av virkemidler for å realisere disse. Imidlertid viser det seg å være lite samsvar mellom de ambisjonene staten har uttrykt, og den faktiske styringsevnen staten over tid har utvist, særlig med tanke på overordnet makrostyring. Gjentatte ganger har utviklingstrekk som fra statlig hold har vært forsøkt motarbeidet blitt en realitet. Tapet av Kreditkassen og problemene med å etablere DnB som en sterk norsk finansenhet illustrerer dette i dagens situasjon. Vi har dermed funnet grunnlag for å påpeke en betydelig statlig styringsavmakt og således også et implisitt fravær av demokratisk kontroll. Viktige utviklingstrekk innen den norske finanssektor drives frem ikke på grunn av, men snarere til tross for politiske forsøk på overordnet styring. Disse problemene har vi tilbakeført til generelle fragmenteringstrekk ved det statlige styringsapparatet, knyttet til mindretallsparlamentarismen og uhensiktsmessige organisatoriske løsninger. Vi fremhevet også at feltet er blitt preget av en ”markedsinitiert responspolitikk”. Videre har vi drøftet potensielle rollekonflikter, statlige oppfatninger av forretningsmessighet og underliggende latente spenninger i den spesifikke norske ”demokratiske kapitalisme” som forklaringer på at en slik styringsavmakt oppstår. Vår konklusjon peker i retning av at flere og parallelle årsaker kan forklare at staten ikke evner å styre i henhold til de ambisjonene som har blitt offentlig uttrykt.
Det spørsmålet som dermed reiser seg er i hvilken grad den styringsavmakten vi her har identifisert representerer et demokratisk problem. Vi tenker ikke å gå inn i en lenger debatt rundt disse forhold, men nøyer oss med å slå fast det følgende.
I Makt- og Demokratiutredningens politisk vedtatte mandat heter det at:
Viktige forutsetninger for det representative demokratiet er [...] at det [...] eksisterer funksjonsdyktige styringsorganer som er representative, har legitimitet og autoritet (Østerud m. fl. 1999: 144).
I et slikt perspektiv synes det klart at statens problemer med å realisere egne styringsambisjoner for finanssektorens strukturutvikling representerer en grunnleggende utfordring for det norske folkestyret generelt, og for dette systemets funksjonsdyktighet, legitimitet og autoritet mer spesielt.