Aldring og innflytelse
Individuelle forutsetninger
I aldringen ligger naturligvis en svekkelse av de fysiske forutsetningene og den makt som bygger på slike egenskaper. Betydningen av fysikken varierer med sammenhengen. Idrettseliten er særlig ung på grunn av de ekstreme kravene som stilles til styrke og tempo. I de fleste andre sammenhenger kreves bare en del av ressursene man rår over, og man kan lenge kompensere svekkelse med erfaring eller økte anstrengelser. I høyere alder blir man især sårbar for tempo og stress. I den økte risikoen for sykdom ligger dessuten en tilbøyelighet til å bli mer forsiktig og tilbakeholden. Det samme gjelder sansesvekkelsen; at man ser og hører dårligere. Sansenes følsomhet svekkes riktignok allerede fra ungdomsårene av, men oftest moderat. Når og hvis sansene svekkes i en grad som gjør at man mister tilliten til dem, blir det rasjonelt å holde seg til det gamle og kjente, med skepsis overfor det nye og ukjente.
I de fleste sammenhenger vil imidlertid de fysiske forutsetningene sjelden være noen alvorlig begrensning før man har passert 70. Mange har krefter i overskudd til langt over 80. Det er ellers nok av eksempler på at fysisk svekkede personer har forvaltet stor makt til tross for sitt handicap. Men selv om fysikken i regelen har beskjeden betydning i det moderne samfunnet, representerer den like fullt en svekkelse av forutsetningene med økende alder. Man kan kompensere for denne svekkelsen innenfor visse grenser. Det man har mindre kontroll over, er hvordan ressursene vurderes av andre. Folk flest er tilbøyelige til å undervurdere eldres krefter og kompetanse (Daatland & Solem 2000). I denne undervurderingen – i denne mangelen på anseelse – ligger nok en større trussel mot innflytelse enn i aldringen som sådan.
Den psykiske aldringen har, som nevnt, et mer blandet forløp av både tap og vekst. Intelligensen holdes vedlike til høy alder forutsatt at helsa er rimelig god, men med ulik rytme for ulike former for intelligens (Seim 1997, Smith & Baltes 1999). Hukommelsen svekkes noe, især den semantiske hukommelsen under tidspress, f.eks. evnen til å hente fram navn og steder. Endringene er vanligvis moderate og uten praktisk betydning inntil temmelig høy alder. Engstelsen for svekkelse kan være en større trussel enn svekkelsen i seg selv.
Personligheten og selvbildet er robust med betydelig grad av stabilitet i voksen alder. En økt tilbøyelighet til introversjon og rigiditet har vært observert, men det er strid om dette er utslag av aldringsprosessen som sådan eller er en tilpasning til tap av ressurser. Folk flest ser ut til å ha stor plastisitet og evne til tilpasning også i eldre år, men når helse og krefter svikter, må man bruke stadig mer av ressursene for å kompensere for dette, og det blir mindre overskudd utad. Det ligger et tap av makt over seg selv i dette. En slik følelse av å miste kontroll kan internaliseres og generaliseres til en tilstand av «lært hjelpesløshet» (Seligman & Elder 1986). I denne reduserte selvtilliten ligger også en svekkelse av motivasjonen til å bruke det man måtte ha av ressurser.
Av positive endringer er utviklingen av et mer stabilt følelsesliv og egenskaper som gjerne forbindes med visdom – empati, reflektivitet og et altruistisk sinnelag (Featherman et al. 1990). I den egointegritet som Erik Erikson (1968) ser som den forløsende måltilstanden i høy alder, ligger nettopp en altruistisk holdning overfor påfølgende generasjoner, en aksept av at livet ble slik det ble og en trygghet framfor døden. Erikson har kanskje lånt noen av disse idéene fra den klassiske filosofien. Både Platon og Plutark (Minois 1989) framhevet eldres særlige forutsetninger for intellektuelle sysler og politikk etter som en var blitt fri for pasjonenes tyranni, og «har dei verste stormane attum seg», for å sitere dikteren Olav H. Hauge. At Aristoteles og andre hadde mindre godt å si om alderdommen vitner om den ambivalens som til alle tider har vært knyttet til aldring og alderdom. Visdommen er i noens øyne som vin. Den trenger modning, men kan ende som eddik.
Penger og eiendom
I samfunn der penger og eiendom akkumuleres over livsløpet, vokser den økonomiske innflytelsen med alderen, som f.eks. for det klassiske Roms pater familias, og det gamle hebraiske samfunnets patriarker (Minois 1989). Under kapitalismen følger også vanligvis en akkumulering av verdier over livsløpet, i hvertfall under økonomiske vekstperioder, men her har staten innført ordninger som sikrer overføringer over livsløpet og mellom generasjonene. Folk flest har imidlertid eid lite og hatt liten mulighet for oppsparing. Før alderspensjonen kom, måtte de fleste leve av sitt arbeid livet ut eller stole på familien, og for dem forvitret det de måtte ha av økonomisk myndighet i takt med at kreftene og arbeidsevnen svant.
Alle samfunn må lage ordninger som regulerer overføring av kompetanse, eiendom og myndighet fra den éne generasjonen til den neste. Historia er full av eksempler på at dette har vært konfliktfylt. Når godene ble ensidig samlet på de eldres hender, egget det til strid med neste generasjon. Man trengte institusjoner som kunne sørge for en overføring av ressurser og myndighet til neste generasjon i rimelig tid, mot at den eldre generasjonen ble sikret en materiell og sosial trygghet. For det norske bondesamfunnet var føderåds-institusjonen en slik ordning. I det moderne samfunnet har alderspensjonen den samme oppgaven. Pensjonen bygger på en kontrakt som i den moderne velferdsstaten ikke lenger er en avtale mellom generasjoner i familien, men mellom generasjoner (kohorter) i samfunnet. De som til enhver tid er yngre finansierer de eldre, mot at neste generasjon skal gjøre tilsvarende for dem. Ordningen forutsetter at det er tilstrekkelig tillit til systemet, og herunder en tillit til at neste kohort vil og kan oppfylle sine forpliktelser.
Alderdommen har vanligvis vært forbundet med fattigdom. Så seint som i midten av 1930-åra gikk 20 prosent av norske kommuners utgifter til fattighjelp og en betydelig del av klientene var nettopp gamle (Furre 1991). Det var velferdsstaten som gav det brede lag av folket en økonomisk trygghet i eldre år og i så måte en myndighet over sin tilværelse. I tillegg til en pensjon det gikk an å leve av, lå også en kilde til autonomi og selvrespekt i dette. Pensjonen var en rettighet, ingen almisse.
Den økonomiske utviklingen for pensjonistene som gruppe har vært såpass gunstig at den tildels har blitt brukt mot dem. Voksende formuer blant eldre har vært brukt som eksempler på at de har fått mer enn de kan bruke, og at velstanden blant eldre har gått på bekostning av yngre generasjoner. På 1980-tallet vokste fram en debatt om generasjonsrettferdighet og om grådige generasjoner «som trakk stigen opp etter seg» (Binstock 1983, Preston 1984, Thomson 1989, 1993). Debatten fikk særlig kraft i land der eldre var bedre sikret av velferdsstaten enn barn og unge, slik som i USA. Her hadde antallet barn i fattigdom økt parallelt med at fattigdommen blant eldre falt. I land med mer universelle ordninger var det ikke samme kamp om godene og dermed svakere konjunkturer for denne typen konflikter (Marshall et al. 1993).
Norske pensjonister flest rår over beskjedne midler. Mange har kunnet legge seg opp en del penger i banken til tross for lave inntekter, simpelthen fordi de har levd lenge og vært forsiktig med forbruket. Eldre menneskers samlede sparing er nok betydelig, men har ingen koordinert kraft bak seg. Det ligger nok en viss innflytelse i denne oppsparingen, fordi den kan tiltrekke seg banker som gir gunstige rentetilbud. Penger gir også en viss markedsmakt. Det har etterhvert vokst fram et marked for modne og eldre mennesker. Eldres status i markedet er i så måte styrket, men styrkingen av den personlige økonomien dreier seg først og fremst om myndighet over seg sjøl, ikke over andre. Det er dessuten fortsatt mange norske pensjonister som sliter med å få pengene til å strekke til, og i mange land er eldre mennesker fortsatt overrepresentert blant de fattige.
En rimelig god økonomi er en ressurs også i sosial og psykologisk forstand. Pensjonen har f.eks. gitt eldre mennesker muligheter for å yte økonomisk hjelp til barn og barnebarn. Overføringer fra yngre til eldre via skattene blir for en stor del kanalisert tilbake til de yngre via familieoverføringer. Dette kan ha støttet opp om familien som institusjon og kan ha styrket eldres posisjon i familien. De framstår som bidragsytere, ikke bare som mottakere (Kohli 1999, Künemund & Rein 1999).
Økonomisk makt i mer direkte forstand hører til i engere forsamlinger som forvalter store midler og eiendommer. Den økonomiske eliten har en nokså høy aldersprofil sammenliknet med den politiske og kulturelle (Christiansen et al. 2001, Gulbrandsen et al. 2002). Eldre mennesker har i denne forstand økonomisk makt, men det dreier seg om et fåtall personer og om senioritet og arv snarere enn alder. Viljen til å bruke makten blir kanskje også noe mindre – og mildere – når man blir gammel nok? Dessuten kan endringer i økonomi og teknologi komme til å tippe balansen nedover mot yngre aldersgrupper.
Sosial anseelse
Georges Minois (1989) har i sin historie om alderdommen fra antikken til renessansen oppsummert noen trekk som har betydning for hvilken anseelse alderdommen og eldre mennesker har.
Den fysiske svekkelsen gjør at eldres status er tilbøyelig til å være lav i samfunn der man er avhengig av fysisk styrke og anstrengelse for å overleve. Det skal et minstemål av overskudd og sivilisasjon til før samfunnet (klanen, stammen) tar vare på sine svake.
Erfaringsbasert kompetanse gir eldre en fordel i samfunn som bygger på tradisjonelle produksjonsformer og muntlige overføringer. De gamles erfaringer har da gyldighet, og deres hukommelse blir samfunnets historie og kilde til identitet. Framveksten av en skriftkultur og sosial endring mer generelt, svekker eldres posisjon.
I endringene av utseendet ligger en kilde til devaluering fordi de assosieres til forfall og død. Alderdommens svekkelser har nok ikke vært ettertraktet i noe samfunn, men samfunn som dyrket skjønnhet og ungdom tillegger alderdommen særlig lav verdi, slik tilfellet var i det klassiske Hellas og under den italienske renessansen. Letingen etter ungdomskilden og remedier som kan skjule alderens spor er ingen moderne oppfinnelse. Devalueringen ligger her i svekkelsen, ikke i den høye alderen som sådan. Høy alder kan tvert imot ses som et hederstegn forutsatt at man framsår som tilstrekkelig «ungdommelig».
En tradisjon med en utvidet, patriarkalsk familie favoriserer eldre. Alderdommen har i så måte stått svakere i Norden med sin lange tradisjon av kjernefamilier enn i mer sørlige og østlige kulturer (Gaunt 1983). Familietradisjonen er relatert til religion. Både jødedommen, islam og hinduisme er på sett og vis mer eldrevennelige enn kristendommen, idet de legger vekt på at man vokser i visdom og gudfryktighet gjennom gode gjerninger. I denne typen dannelsesreligioner kan eldre mennesker framstå som levende bevis for en god livsførsel. Belønningen for å respektere sine foreldre er f.eks. i det gamle testamentets fjerde bud at man «skal få leve lenge i landet». Kristendommen var derimot et opprør mot det gamle. Man frelses ved sin tro, ikke ved modning og gode gjerninger. Man burde tvert imot bli som barn igjen for å vinne Guds kjærlighet og respekt (Hedin 1999).
Et sjette trekk er at en økonomi som bygger på akkumulering over livsløpet favoriserer de eldre. Men dette er et tveegget sverd, for i verdi- og maktsamlingen hos eldre ligger en kilde til motvilje og konflikt fra yngre generasjoners side. Gerontokratiet brygger dermed på sin egen undergang. Et sjuende forhold er at sosial endring vil svekke eldres posisjon, mens stabilitet og tradisjonsstyring styrker den. La oss til slutt nevne at anseelsen også kan svinge i takt med vekten eldre har i befolkningen. Også dette kan slå flere veier. Når antallet øker, reduseres gjerne verdien. På den annen side kan det nettopp i det store antallet ligge en styrke, f.eks. ved å tiltrekke seg oppmerksomheten fra politikere som vil tekkes en stor velgergruppe.
Cowgill & Holmes (1972) har oppsummert mye av dette i sin teori om aldring og modernisering, der de konkluderer at eldres anseelse og innflytelse i hovedsak er en funksjon av hvilken nytte de har for samfunnet. Denne nytten svekkes i samfunn der gamle ferdigheter og tradisjoner raskt foreldes av framtidsorientering og ny teknologi. Maskinen ble en ledende metafor under moderniteten, især under industrialismen. Individets produktive evne ble et kriterium for status og verdi. Var man ikke produktiv, ble man sett som unyttig. Alderdommen var som rust, og skraphaugen ventet. Eldre mennesker ble på sett og vis ytterligere stigmatisert av velferdsstaten. De ble riktignok sikret en økonomisk og sosial trygghet via pensjoner og tjenester, men de ble derved også definert som et sosialt problem og en samfunnsmessig byrde. Gevinsten ved den sosiale tryggheten ble dermed balansert av et tap av anseelse og status som individ og borger.
Posisjoner
Med posisjoner tenkes på roller og funksjoner som det er knyttet makt og innflytelse til. Det dreier seg dermed om ettertraktede posisjoner som det er konkurranse om, og om såkalt lukkede systemer med regulert adgang (Sørensen 1986). Tilgangen er i regelen avhengig av at en posisjon blir ledig, enten via en utvidelse av arenaen eller ved at noen trekker seg ut. Det blir lett strid og konkurranse om slike posisjoner, der alderen kan være både et fortrinn og en ulempe.
Ser vi bort fra arvede og tildelte posisjoner tar det gjerne noen år å arbeide seg inn i en maktposisjon. I følge eliteundersøkelsene når de fleste toppen et sted mellom 45 og 60 år (Christensen et al. 2001, Gulbrandsen et al. 2002). Gjennomsnittsalderen for elitene er ca. 55 år. Medieeliten er forholdsvis ung (ca. 45 år). Politikerne faller i mellomskiktet (ca. 50 år). Alderen for eiere og styreledere i næringslivet er gjerne noe høyere (ca. 60 år). Bak disse gjennomsnittene ligger ulike aldersprofiler. Den politiske eliten har forholdsvis mange unge (under 40 år), men ytterst få eldre (70 år eller over). Kunstnereliten er derimot spredd over hele aldersspekteret.
Fra historia kjenner vi samfunn og organisasjoner der det krevdes høy alder for å få tilgang til viktige posisjoner. De fleste greske bystatene hadde «eldreråd» av varierende slag. Særlig sterkt sto rådet i Sparta (Gerusia) med sin forsamling av geronter (gamle menn). De ble rekruttert blant menn over vernepliktig alder, som i krigerstaten Sparta var hele 60 år. Det tilsvarende rådet i Athen (Areopagos) hadde en mer rådgivende rolle, kanskje også med funksjoner som i det moderne samfunn tillegges Høyesterett. I begge bystatene dreiet det seg om eldre menn av høy byrd. For Spartas del trolig gamle krigshelter. Styringsformen vekslet over tid, og eldrerådene mistet etterhvert mye av sin posisjon i følge Minois (1989).
Den gamle hebraiske kulturen var enda mer utpreget gerontokratisk. Kanskje er dette noe av bakgrunnen for de ekstreme aldre som ble tilskrevet patriarker som Adam (930 år), Metusalem (969 år) og Noa (950 år). At de eldres posisjon også her ble svekket over tid kan kanskje avleses i de mer moderate aldre til høvdinger som Moses (120 år), Abraham (175 år) og Isak (180 år). Også i det antikke Rom kunne det være sterke innslag av eldre mennesker i maktposisjoner. En av de vanligste betegnelsene for nasjonalforsamlinger er hentet nettopp fra det romerske rådet av eldre – senatet (fra senil = gammel).
I det moderne samfunnet er det få, om noen, attraktive posisjoner som det gis tilgang til fordi man har blitt eldre. Spørsmålet er nå blitt om – og når – alderen blir en diskvalifikasjon, det vil si om man kan beholde posisjoner til tross for høy alder. Det moderne samfunnet har nedre aldersgrenser for adgangen til sivile rettigheter som å stemme og å kjøre bil. Disse er begrunnet i et krav til modenhet og kompetanse. Andre nedre aldersgrenser er til for å beskytte de unge, som f.eks. den kriminelle lavalderen og minstealderen for kjøp av alkohol og tobakk. De øvre aldersgrensene er primært knyttet til arbeidslivet. Hvorvidt man da vinner retten til en pensjon eller taper adgangen til et arbeid, varierer med alder og preferanser. Det har blitt stadig vanligere å pensjoneres i førtid. Når den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen faller nedover mot 60 år, ja i noen yrker enda lavere, blir det mer tvetydig om det dreier seg om en rett til å ta fri eller om et tap av rett til arbeid. Den stadig tidligere pensjoneringen kan også tolkes som et uttrykk for at man blir utdatert fra en stadig yngre alder, noe som kan bidra ytterligere til å svekke eldres anseelse og adgang til maktposisjoner.
Det var i mange år øvre aldersgrenser for å sitte i offentlige råd og utvalg som fulgte aldersgrensa i arbeidslivet. Denne diskrimineringen ble fjernet etter påtrykk fra Pensjonistforbundet og Statens eldreråd midt på 1980-tallet. I USA har man også fjernet øvre aldersgrenser i arbeidslivet etter påtrykk fra eldreorganisasjoner og pressgrupper. Det virker likevel som om stadig flere organisasjoner og institusjoner ser seg tjent med å stå fram med et ungt ansikt i politikken, i næringslivet og framfor alt i mediene. Kanskje er det fortsatt en viss nimbus knyttet til høyere alder i enkelte sammenhenger. Et spor av alder (og visdom) kler en dommer, en pave og en konge, og i nasjonale kriser hender det at vi påkaller oss politikere med moralsk integrert og med synbare spor av erfaring.
Det er få, om noen, formelle aldersgrenser i politiske institusjoner, men samtidig ytterst få med politiske verv som har passert pensjonsalderen. Dette kan tyde på at det i tilbaketrekkingen fra arbeidet ligger forventninger om at man bør gjøre det samme i politikken. La oss se nærmere nettopp på sammenhengen mellom aldring og politikk. Betyr alder mye eller lite for politisk identitet og innflytelse? Skiller eldre seg fra yngre i politiske preferanser og atferd?