Klargjøring
Kilder til innflytelse
Det ligger en kilde til innflytelse i hvilke ressurser man rår over, i hvilken anseelse man har i andres øyne, og i hvilke posisjoner man har tilgang til.
Med ressurser tenkes på personlige egenskaper som fysiske krefter, mental styrke, kunnskaper og ferdigheter. Det dreier seg også om sosiale ressurser, om nettverk og forbindelser. En tredje type ressurser er de materielle – kontrollen over penger og eiendom. Ressursenes betydning kan være betinget av at de respekteres av andre; at de har legitimitet og anseelse.
Anseelsen kan ha ulike former og betydninger i maktsammenheng, og kan vise seg både gjennom at andre motvillig respekterer en autoritet, eller ved at de villig følger en de ser opp til eller har tillit til.
Med posisjoner tenkes på tilgangen til institusjonaliserte roller og funksjoner som det er knyttet makt til, f.eks. i politikken eller i næringslivet. Mens ressursene viser til person- eller aktørmakten, så er posisjonene knyttet til strukturmakten. I den sosiale anseelsen ligger mer indirekte maktformer, som f.eks. det å bli vurdert som innenfor eller utenfor; som en representant for det ønskverdige, eller som et symbol på svakhet.
Disse tre kildene til innflytelse er innbyrdes relatert, men er ikke identiske. Med maktposisjoner følger gjerne anseelse og ressurser og omvendt, men det er ikke alltid slik. Man kan ha en mektig posisjon, men lav anseelse. Det er også nok av eksempler på at den Vårherre gir et embede, gir han ikke alltid forstand.
Makt og innflytelse
Vi kommer ikke til å gjøre noe skarpt skille mellom makt og innflytelse og vil tildels bruke begrepene om hverandre. Makt ses likevel som et smalere begrep, og har særlig bruk i sammenhenger der maktutøvelsen er åpen og direkte som f.eks. i politikken. Med makt tenker vi da på evnen til å få sin vilje igjennom, om nødvendig tvinge den igjennom. Når viljen mangler, kan vi snakke om et potensiale for makt. Faktisk maktutøvelse forutsetter at både evnen og viljen til å bruke den er til stede.
Innflytelse blir gjerne brukt i bredere og tildels andre sammenhenger. Her inkluderes også mer indirekte former for påvirkning, f.eks. gjennom å overbevise andre, å overtale eller å bønnfalle dem. Disse andre kan ha evne (makt) til å si nei, men kan av forskjellige grunner velge (eller føle seg presset til) å gi etter. Mens makten kommer til uttrykk gjennom kontroll over ressurser eller posisjoner, så kan man ha innflytelse også via en evne til å få andre til frivillig å føye seg. Man kan dessuten ha innflytelse via sin mangel på makt (avmakt). De hjelpetrengende – især de såkalt verdig trengende – kan ha innflytelse ved å vekke sympati, medfølelse og forpliktelse om å hjelpe.
At noen ønsker å skjule sin direkte makt ved å omskrive den til det mer anonyme innflytelse kan i seg selv være en maktform og et eksempel på at begrepene tar farge av sammenhengen. Også dette gjør at vi ikke skal forsøke en grenseoppgang mellom dem, men veksle mellom makt og innflytelse slik det virker naturlig utfra sammenhengen.
Aldring og eldre
En viss avklaring av hva vi skal forstå med aldring og eldre kan også være ønskelig. Aldring er essensielt en biologisk prosess av kroppslige endringer som uvegerlig ender i døden. Av konvensjon reserveres begrepet for den andre halvdelen av livet, selv om det kan tenkes å være det samme genetiske programmet som styrer veksten i yngre år og svekkelsen deretter. Det er likevel feil å se på fysisk aldring utelukkende som nedbrytning. Både vekst- og nedbrytningsprosesser foregår hele livet, men nedbrytningen blir etterhvert dominerende (Daatland & Solem 2000).
Psykologisk aldring har et mer blandet forløp, med utviklingspotensiale livet ut for enkelte egenskaper. Med sosial aldring sikter vi til det samfunnsdefinerte livsløpet – de roller og forventninger som knyttes til ulike aldre og livsfaser. Den opplevde aldringen – hvor gammel man selv føler seg – er et fjerde forløp. Alle disse kan ha betydning for tilgangen til makt – de fysiske og mentale forutsetningene, de sosiale forventningene og den subjektive identifiseringen.
Hvem som skal regnes som «eldre» er tilsvarende uklart. Pensjonering ble det moderne samfunnets port til eldre år i samfunnsmessig forstand, men er i stigende utstrekning dissosiert fra alder og dermed stadig mindre anvendelig som kriterium. I førmoderne tid arbeidet man så lenge helsa holdt. Man ble definert som eldre i kraft av sin funksjonelle alder, dvs. når kreftene sviktet. Under den moderne velferdsstaten har man blitt eldre i samfunnsmessig forstand ved å passere pensjonsalderen (eller for husmødre ved at barna ble sjølstendige). De siste åra har pensjoneringsalderen blitt stadig lavere samtidig som helsa har blitt bedre og livet lengre. Svekkelse og skrøpelighet er forskjøvet oppover i alderen, mens inngangen til eldrerollen er forskjøvet nedover og konfronteres med forventninger som hører en annen tid og en annen alderdom til.
Aldring er et samvirke av kontinuerlige endringsprosesser, mens den kategoriske inndelingen i perioder og livsfaser er en sosial konstruksjon. Når man regnes som ung eller gammel, som «for ung» eller «for gammel», varierer med tid og sammenheng. Så også med den anseelsen som er knyttet til de ulike fasene. Stefan Zweig forteller i «Verden av i går» hvordan unge menn i hans barne- og ungdomsår i Wien på slutten av 1800-tallet la seg til en stil og klesdrakt som hørte middelaldrende og eldre år til. Men da den nye tida brøt fram, forsvant skjegget og gammelmodigheten. Da skulle man se ung ut og framstå som en som så framover, ikke bakover.
Alle biologiske organismer har en begynnelse og en slutt, en tilmålt tid, et livsløp. Men alderdommen som sosial institusjon er i hovedsak et menneskelig, og tildels et moderne, prosjekt. Det moderne mennesket blir definert som en som «har vært» lenge før dette er nødvendig av hensyn til den fysiske eller psykiske funksjonsevnen. Hvorvidt det dreier seg om en periode av otium man er blitt tildelt som takk for strevet, eller om en kald forvisning til tilskuerbenken, har vært en kontinuerlig kilde til diskusjon. Kanskje det er nettopp denne ambivalensen som først og fremst preger vårt forhold til aldring?