Avrunding
I svekkelsen av de personlige ressursene i høy alder ligger en svekkelse av forutsetningene for makt over seg selv og andre. Det moderne samfunnet har kompensert for dette ved å gi en trygghet til eldre år, men på bekostning av sosial anseelse og innflytelse. Det har vokst fram en tredje alder mellom arbeidet og den fjerde alderens problemer og behov, men vi har foreløpig ikke klart å tilpasse våre sosiale institusjoner til det nye livsløpet og den nye befolkningsbalansen.
Resultatet er marginalisering i eldre år og framveksten av alderssegregerte arenaer. Arbeidslivet snevres inn fra begge sider av aldersspekteret. Det samme gjelder kanskje også for politikken. Eldre mennesker er riktignok aktive i valg og som medlemmer av politiske partier, men de har ytterst lav representasjon i styrende organer. Denne marginaliseringen resulterer i politiske institusjoner med en snever aldersrepresentasjon. Egen-organiseringen har dermed blitt den fremste arenaen for politisk engasjement i eldre år, ja for sosial forankring generelt utenfor familiekretsen. I dette ligger en fare for ytterligere segregering mellom aldersgruppene.
Det moderne samfunnet mangler arenaer der man kan møtes på tvers av aldre og generasjoner. Arenaer og samværsformer som kan styrke integrasjonen mellom aldersgruppene, som kan bidra til en følelse av kontinuitet over livsløpet, og som kan sørge for sammenhenger mellom før, nå og framover (Hagestad 1998). Denne typen kontinuiteter kan være en nødvendig personlig og samfunnsmessig ballast i en tid med rask sosial endring og strid om knappe goder.
Alderen er ikke nødvendigvis en kvalifikasjon i seg selv, men trenger heller ikke være en diskvalifikasjon. Politikken lekker i begge ender av livsløpet. Skal demokratiet være inkluderende, kan det bli nødvendig å finne nye former for deltakelse som er bedre tilpasset eldres – og yngres – forventninger og forutsetninger. I dagens strukturelle ubalanse ligger ikke bare en demokratisk svakhet, men en uhyre sløsing med menneskelige ressurser.