Politisk potensiale
Dette bringer oss over i det tredje temaet: Ligger det i det forlengede livet og den aldrende befolkningen et potensiale for politisk mobilisering og innflytelse? Er det grunnlag for politisk mobilisering blant pensjonister? Vil aldringen av befolkningen kunne føre til en endring av det politiske landskapet?
I noen tider og samfunn har utvalgte eldre, som nevnt, spilt en viktig politisk rolle, men da for å forvalte fellesinteresser, ikke egeninteresser. Eldrerådene i antikken skiller seg dermed fundamentalt fra dagens pensjonistorganisasjoner og eldreråd. La oss først se på forutsetningene for en politisk mobilisering blant eldre for almennytten, og dernest se nærmere på egennytte og egenorganisering.
Mobilisering for fellesinteresser
Forutsetningene for at eldre kunne spille en politisk rolle burde på enkelte måter være bedre enn noensinne. Det er flere eldre mennesker nå enn noensinne tidligere, og aldri har så mange av dem hatt helse, utdannelse og erfaringer som burde kvalifisere og motivere for politisk deltakelse. Så er da også eldre mennesker aktive på mange andre områder, men de er altså ytterst svakt representert i ledende verv, og de er lite engasjert i politiske bevegelser og aksjoner med et visst unntak for slike som spesielt gjelder dem selv.
Det å trekke seg tilbake har blitt det moderne samfunnets primære forventning til eldre år. Retten til pensjon veksles mot en forventning om at man ikke lenger skal arbeide eller forplikte seg, men returnere til det nære og private rom. Det er bare personer som selv har kontroll over sitt arbeid som bryter med dette mønsteret, og som ofte fortsetter – noen av dem livet ut eller til helsa tvinger dem til å slutte, slik det har vært vanlig i tidligere tider. Blant disse er f.eks. kunstnere, håndverkere, forskere og bønder. En og annen gammel politiker kan også fylle en rolle med syn for de store linjene i livet og politikken, hevet over den trivielle kranglingen om detaljer. Forutsetningen er at man har en kompetanse (og herunder en personlighet) det er interesse for, og at man er motivert, noe som tildels er to sider av samme sak.
Eldre mennesker har blitt sosialt marginalisert og loset over til alders-segregerte arenaer der man opptrer som tilskuere mer enn deltakere i det offentlige rom. Mange vegrer seg mot denne stemplingen og ønsker verken å identifisere seg som eldre eller å delta på typiske eldrearenaer. Det dreier seg ikke om en bevisst utstøtning, men om et strukturelt etterslep (Riley & Riley 2000) – det moderne samfunnets manglende evne til å justere sosiale for-ventninger og institusjoner til et endret livsløp og en ny befolkningsbalanse.
Denne situasjonen bidrar til at det i det minste foreløpig er lite mobiliseringspotensiale blant eldre for politisk engasjement og deltakelse for fellesinteressene. Der er mangel på arenaer og posisjoner der pensjonister og eldre mennesker forventes å bidra. I kombinasjonen av lengre liv og hurtigere sosial endring ligger en risiko for ytterligere marginalisering og fremmedgjøring. Den kulturelle avstanden mellom aldersgruppene utvides, og det er mangel på brobyggende arenaer der man møtes på tvers av generasjonene. Eldre mennesker er immigranter i tid og kan føle seg som fremmede i det nye samfunnet, med liten evne og vilje til å engasjere seg på fellesarenaene (Dowd 1986). Mange søker heller tilflukt blant sine egne – blant personer i samme alder, som ser verden på samme måte som en sjøl.
Også dette kan gi grunnlag for mobilisering, men da primært for egeninteressene.
Mobilisering for egeninteresser
Eldremobiliseringen vokste fram gjennom kamp for økonomisk trygghet på 1920- og 1930-tallet i flere land, tildels i form av politisk aksjonisme med høy temperatur (Blaikie 1990, Gaunt 1999). Denne organiseringen sto gjerne på fagbevegelsens grunn, ofte med gamle fagforeningskjemper i sentrale posisjoner. Den representerte en helt annen tradisjon enn de humanitære og veldedige organisasjoner som inntil da hadde arbeidet for de eldres sak. Det dreiet seg ellers om en bred allianse av fagfolk, organisasjoner, medier, politikere og altså eldre sjøl. Det var egentlig ikke pensjonistforeningene som drev fram de første eldrepolitiske reformene, men snarere motsatt, at den gryende eldrepolitikken ga grunnlag for en interesseorganisering. Eldre mennesker var dermed blitt definert som politiske kategorier (pensjonister, klienter, pasienter), og de fikk en motpart å rette kravene mot, nemlig velferdsstaten.
Sverige er et eksempel på at pensjonistforeningene kunne få stor innflytelse. Det var etablert to landsdekkende pensjonistforbund mot slutten av 1930-tallet, som for øvrig var i bitter strid med hverandre. Det ene forbundet klarte å mobilisere kjente arbeiderforfattere som Moa Martinsson og Ivar Lo Johansson i kampen for eldres interesser. Denne alliansen ble avgjørende, idet forfatterne dominerte både dagsorden og virkelighetsbeskrivelsen. Martinssons bruk av ættestup og eldredrap som metafor for folkhemmets behandling av eldre gikk inn i språket og har blitt trukket fram ved hver ny konflikt i åra deretter (Gaunt 1999). Ivar Lo Johanssons radioreportasjer og bok om ålderdoms-Sverige (1951) ble til en kampanje mot fattigdom og uverdige institusjonsplassering som tvang eldrepolitikken inn på et nytt spor (Jönson 2001).
Å dømme etter den sosialpolitiske litteraturen var det ikke samme strid og temperatur i Norge, for pensjonistorganisasjonene nevnes overhodet ikke når framveksten av den norske sosialpolitikken beskrives (Seip 1984, 1994). Et landsomfattende Norsk pensjonistforbund ble først stiftet i 1951, mer enn ti år etter Sverige, og det skulle ta mange år før den norske organisasjonen etablerte seg for alvor på landsbasis.
Det utviklet seg forskjellige tradisjoner. Et pensjonistforbund med rot i arbeiderbevegelsen fikk i mange land en konkurrent med en borgerlig forankring. Denne todelingen illustrerer noe av problemene med å samles om felles interesser.
Pensjonistorganisasjonene fikk en dobbel funksjon, dels som en kamporganisasjon utad og dels som en velferds- og livsstilsforening innad. Her ligger noe av dilemmaet for «pensjonismen». Organisasjonene pendler mellom motstridende eldrebilder, der de dels framstår som ofre og dels som ressurser. Man tiltrekker seg medlemmer ved å tilby samvær og aktivitet, men vinner legitimitet og sympati utad ved å framstå som svake og diskriminerte.
I takt med at levekårene er styrket, er kampgrunnlaget svekket. Velferdsaspektet har kommet til å dominere over det politiske. Kampen blir overlatt til eliten (de tillitsvalgte) i foreningen eller til aksjonister utenfor. Mer av oppmerksomheten rettes mot det store og stigende antallet spreke førtidspensjonister i den tredje alder. Den store amerikanske Association for Retired Persons har etterhvert kuttet sitt lange navn og står nå bare fram under akronymet AARP og med tilbud for de 50+. Med sine mer enn 30 millioner medlemmer er dette en av USAs rikeste foreninger med stor tyngde som lobbyist. Liknende profilendringer ser vi når blader endrer navn fra «Vi eldre» til «Vi over 60». Det ligger livsstilstilbud i dette, men knapt noe potensiale for politisk organisering og innflytelse.
Det har også blitt etablert pensjonistpartier i enkelte land, men uten særlig suksess. Pensjoner og eldreomsorg er øyensynlig for snevert et grunnlag for partitilslutning. Den politiske mobiliseringen av eldre har derfor i hovedsak vært konkret og adhoc-preget, og har fra tid til annen også kommet til uttrykk i aksjonisme. På 1970-tallet stiftet den pensjonerte læreren Maggie Kuhn Grey Panthers etter inspirasjon fra de svartes Black Panthers. De grå pantrene var et nettverk mer enn en organisasjon, og framsto som et alternativ til den konsensuskulturen som preget de etablerte organisasjonene. De grå fikk en viss suksess i Tyskland, kanskje som en parallell til de grønne, men har ikke fått noe fotfeste i Norden.
En nokså ny konstruksjon er de lokale eldrerådene i kommuner og fylker. Det var opprettet eldreråd på frivillig basis i enkelte kommuner allerede tidlig på 1970-tallet, men de ble lovfestet og obligatoriske fra og med 1992. Kommunestyrer og fylkesting ble dermed pålagt å innhente uttalelser fra eldrerådene i alle saker som spesielt berørte eldre (Daatland & Svorken 1996). Hensikten var dels å kompensere for eldres svake politiske representasjon (demokratihensynet), dels å styrke eldreomsorgen faglig ved å sikre seg råd fra dem som kjenner hvor skoen trykker (brukerhensynet). Liknende typer av eldreråd er opprettet i en rekke andre land, men det er bare Norge og Danmark (i 1996) som har lovfestet ordningen og institusjonalisert den som en del av lokaldemokratiet.
Hvorvidt dette er en blindvei hva eldres innflytelse angår – at man blir et gissel og mister legitimitet i kravet på representasjon i de ordinære organene – er foreløpig usikkert. Eldrerådsinstitusjonen bygger på ansvarlighet og konsensus, og denne holdningen har også kommet til å prege pensjonist-forbundet. Det er derfor betegnende at både pensjonistforbundet og eldrerådet spilte en perifer, tildels motstrebende, rolle under det såkalte «eldreopprøret». Det startet som en protestbevegelse i en Oslo-bydel mot kommunens behandling av omsorgstrengende, med Per Hovda som karismatisk og refsende frontfigur. I løpet av kort tid vokste fram en allianse med medier, fagpersoner og politikere som tvang fram en ekstrabevilgning i Stortinget på én milliard kroner i 1991 – en hendelse som savner sidestykke i norsk sosialpolitikk. Det har vært tilløp til nye aksjoner siden den gang, men foreløpig uten å ha fått særlig politisk og moralsk kraft. «Protesten» er blitt institusjonalisert og loset inn i eldrerådsinstitusjonen og i etablering av lokale eldreombud.
De siste årene har vi også fått nye organisasjonsdannelser, først og fremst Seniorsaken, som etterhvert gikk i allianse med en annen organisasjon og framsto som Seniorsaken Norge. Man aner konturene av en strid om medlemmer og innflytelse med Norsk pensjonistforbund, som inntil nå har vært aleine på markedet og har sikret seg formell innflytelse ved sin adgang til forhandlinger med Staten om pensjonene hvert år (sammen med de funksjonshemmedes organisasjoner).
Den etablerte pensjonismen og den gryende seniorbevegelsen bygger på skjøre fellesskap. Flere forutsetninger må være til stede for å danne grunnlag for en egenorganisering som eldre, som seniorborger (senior citizen) eller som pensjonist (Smith & Martinson 1984, Walker & Naegele 1999). Det må for det første eksistere en vi-følelse – en identifisering med andre i samme posisjon. Dernest må det være et minstemål av felles interesser, som kan bygge bro over de ulikheter og interessekonflikter som finnes innad i gruppen. En tredje forutsetning er en følelse av relativ deprivasjon – at man som gruppe er urettferdig og dårlig behandlet. Så må det også være en tilstrekkelig selvtillit og tro på at det nytter å protestere, og en teori om retning – hvor og hvem protesten skal rettes mot.
Fellesskapet av interesser er størst blant de svakeste, men de har de dårligste forutsetningene for å organisere seg. Mangel på en attraktiv aldersidentitet er også et problem. Alder er en flyktig og foranderlig status, noe som i seg sjøl svekker fellesskapet. Alderdom har dessuten liten attraksjonsverdi i det moderne samfunnet (Rose 1968). Folk flest ønsker å være yngre enn de er. De identifiserer seg ikke gjerne «som eldre».
Nok en faktor som svekker grunnlaget for politisk organisering er at det med stigende alder er en økende tilbøyelighet til å si seg tilfreds med lite. Med alderen får man øyensynlig større toleranse for deprivasjon. Eldre mennesker synes kanskje de har gjort det bedre enn ventet, yngre at de har gjort det dårligere. Mangelen på «gode fiender» kan også være et problem, for eldre menneskers krav møtes gjerne med sympati, selv om den tildels er i en nedlatende form – en type diskriminering som Robert Binstock (1983) kaller «compassionate ageism». Dertil kommer at det både i sviktende ressurser og i lavere anseelse hver for seg kan ligge trusler mot den selvtillit og motivasjon som skal til for å tro at det nytter å protestere.
Det er altså flere grunner til at det ikke ligger noe politisk krutt blant eldre, men tross dette er det mange eksempler på egenorganisering og aksjoner av mer adhoc-preget karakter. Dersom velferdsstatens tilbud svekkes og eldre mennesker ytterligere marginaliseres, kan dette gi ny politisk energi. De nye generasjonene som trer inn i pensjonismen fra en stadig tidligere alder, kan ha større forventninger til både velstand, anseelse og innflytelse enn generasjonene foran dem. Her kan ligge et fellesskap av interesser og identitet som kan gi grunnlag for framtidig mobilisering, og da ikke bare for sosiale, men også for politiske rettigheter, dvs. for å bli anerkjent som fullverdige borgere.