MøTET MED HELSEVESENET: ER DET ULIKT FOR GAMLE OG UNGE?[3]

Irene Andreassen og Monica Skjøld Johansen

Et mål med demokratiet er at alle borgere skal ha like muligheter til å være med på å forme sin egen tilværelse. Alle skal ha like muligheter til å påvirke de samfunnsinstitusjonene de er i kontakt med, til å forhandle med staten for å kunne oppnå rettigheter, og til å gjennomføre sine plikter som borgere av et samfunn (SOU 1990). Ett individs behov og preferanser bør ikke rangeres høyere enn et annet individs. Ved å være en aktiv og deltagende borger, kommer ens behov og preferanser til uttrykk. De som avstår fra deltagelse beskytter ikke sine egne interesser, og vil derfor kunne få en mindre fordelaktig behandling av styresmaktene og institusjonene de møter (Verba, Schlozman og Brady 1995).

Det eksisterer ikke rettslige skiller mellom ulike grupper i samfunnet når det gjelder hvilke rettigheter og plikter som er knyttet til deres rolle som medborgere. At en borger formelt sett har et knippe rettigheter, er imidlertid ikke ensbetydende med at han vil benytte seg av disse rettighetene. Ved å studere hvordan borgerne utnytter sine rettigheter kan vi si noe om i hvilken grad demokratiets likhetsideal oppfylles i ulike samfunnssfærer.

I demokratiforskningen har man tradisjonelt sett på forholdet mellom borgerne og staten som styresmakt (se for eksempel Verba m fl. 1995). Her vil vi konsentrere oss om forholdet mellom staten representert ved helsevesenet og brukerne av denne institusjonen.

Helsevesenet er den av velferdsstatens institusjoner som hele befolkningen har kontakt med gjennom livet. Dette innebærer at helsevesenet er en institusjon som tilbyr tjenester til en meget heterogen gruppe. Brukerne kommer fra alle sosiale lag, alle aldersgrupper og begge kjønn er representert. Denne uensartede brukergruppen skaper en rekke utfordringer for både politikere og til de som jobber i helsevesenet. Helsevesenets profesjoner og politikerne møter ulike og til dels motstridende krav, preferanser og behov som de ønsker å imøtekomme på en god og fornuftig måte.

Vi tar for oss hvordan pasienter og pårørende mellom 18 og 75 år opplever møtet med helsevesenet. Spørsmålet har tidligere blitt behandlet i detalj i studien Møtet med velferdsstatens institusjoner (Andreassen og Skjøld Johansen 2002), som blant annet tar for seg betydningen av ulike sosiodemografiske variabler samt andre egenskaper ved brukerne, når det gjelder brukertilfredshet og brukermakt i helsevesenet.

Vi vil se spesifikt på betydningen av alder for hvordan brukerne opplever møtet med helsevesenet. I den forbindelse ser vi på tilfredsheten i ulike aldersgrupper blant brukerne av helsevesenet. Videre undersøker vi om det er slik at misnøye fører til at man tar initiativ til å endre forhold rundt den medisinske behandlingen. Fører eventuelt initiativet til at man får sine ønsker oppfylt? Er de yngre brukerne mer tilfreds med helsetjenestene de mottar enn eldre? Har alder betydning for om en forsøker å påvirke de tjenestene som mottas? Varierer mulighetene til å påvirke med alder? Føler de yngre brukerne seg mer rettferdig behandlet enn de eldre i sitt forsøk på å påvirke?

[3] Takk til Fredrik Engelstad, Ann-Helen Bay, Frode Berglund, Jon Ivar Elstad og Tor Inge Romøren for kommentarer til tidligere utkast.