Om eldre og politikk[1]
Frode Berglund
Høsten 2002 gikk en del kjendiser til opprør mot måten samfunnet behandler eldre på under mottoet ’Vi er eldre. Vi er mange. Vi er farlige, vent og se!’ De hadde etablert Foreningen Seniorsaken og gikk ut for å slå et slag for at nordmenn over 50 skulle bli sett og hørt. Etter foreningens mening er samfunnet altfor opptatt av å legge tingene til rette for unge borgere, og tar i for liten grad tar hensyn til dem over 50. Det kraftige medieoppbudet rundt etableringen av foreningen og uttalelser fra enkeltstående medlemmer skapte kraftig blest om de eldres sak. Dette var imidlertid ikke det første eldreopprøret her til lands. Sent på åttitallet ble det igangsatt en lignende aksjon, men da med sterkere fokus på eldreomsorg og myndighetenes manglende innsats i forhold til denne sektoren. Det finnes dessuten en partipolitisk ekvivalent til de to eldreopprørene. Pensjonistpartiet ble etablert i 1985 for å ivareta interessene til grupper som ikke kan streike, og som ikke har egne organisasjoner som taler deres sak overfor det politiske miljøet.
De to eldreopprørene og etableringen av Pensjonistpartiet etterlater et inntrykk av at ’eldre’ konstituerer en politisk gruppe med en felles interesse-agenda, og at det finnes et potensiale for politisk mobilisering i kraft av det å komme opp i en viss alder.
En fjerde forhold som har gjort eldre mer synlig er TV-serien ’Eldrebølgen’ som NRK sendte vinteren 2003. Her kunne vi over 41 episoder følge 12 eldre som skulle lage revy. I følge seriens egne nettsider er det opplest og vedtatt i Norge at eldre er en kostnad og ikke en ressurs, og serien hadde et ønske om å korrigere denne oppfatningen ved å vise at eldre besitter ressurser. Serien var initiert av et reklamebyrå, noe som antyder at de eldre har blitt interessante for en bransje som tradisjonelt søker et ungdommelig image.
Disse trekkene er interessante i lys av tradisjonell politisk debatt hvor eldre stort sett blir diskutert som et problem i forhold til velferd og fordeling, og i liten grad trukket frem som ressurser. Med eldre mener man da gjerne de som har nådd det stadiet av livet hvor behovet for omsorg og pleie er stort. Man har i mindre grad tatt inn over seg at pensjonistene blir stadig yngre og friskere, og at alderdommen begynner å bli svært lang for mange. Politiske partier synes i stor grad å basere seg på at eldre borgere stemmer ut fra opparbeidede lojaliteter. Primært har eldre vært objekter for politikk, og bare i beskjeden grad oppnådd status som subjekter. Men, utviklingen i de senere år antyder altså at eldre borgere ikke slår seg til ro med denne statusen lenger. Stadig flere eldre ønsker å være mer aktive og synlige i samfunnslivet enn eldre har vært tidligere.
Artikkelens siktemål er å problematisere dette i forhold til politisk engasjement, med fokus på deltagelse, dagsorden og partipolitiske preferanse. Er det et økende politisk engasjement blant eldre? Er eldre opptatt av andre politiske saker enn yngre? Samler de seg om bestemte partier, og er det eventuelt noe som kan knyttes til det å bli eldre? Dette er spørsmål som i liten grad har vært gjenstand for systematisk forskning i Europa, men interessen for temaet er økende (Walker & Naegele 1999). Jeg starter ut med å gjøre rede for teoretiske perspektiver på hvorfor eldre er en interessant kategori i forhold til politikk før jeg gir meg i kast med empirien. Data er hentet fra De norske valgundersøkelsene, hvor det foreligger sammenlignbar informasjon helt tilbake til midten av sekstitallet. Men først er det nødvendig med en liten visitt til betegnelse ’eldre’, som må sies å være et nokså løst analytisk begrep.
[1] Takk til Rune Karlsen (28), Fredrik Engelstad (59) og Henry Valen (79) for kommentarer. Forfatteren rundet 37 under arbeidets gang.