Teoretiske betraktninger og tidligere forskning
Er ’eldre’ en meningsfylt kategori i forhold til politikk?
Alder er en tilsynelatende enkel og intuitiv variabel som forteller oss hvor lenge en person har levd, og som i daglig tale er presist nok til å gjøre noen antagelser om vedkommende. I forhold til sosiale prosesser blir dette likevel vagt, siden aldring har å gjøre med (minst) fire komponenter: En kronologisk, en biologisk, en psykologisk og en sosial komponent. Den kronologiske komponenten er enkel å måle siden den nettopp refererer til vedkommendes alder, og det er gjerne denne størrelsen som definerer hvem som faller inn under kategorien eldre. Det er i forskningssammenheng påpekt at ’’The elderly’ is really a category created by policy analysts, pension officials, and mechanical models of interest group politics’ (Heclo 1988: 393). Denne påstanden fratar alder all analytisk verdi i det ’eldre’ reduseres til en samlebetegnelse på en gruppe individer som har passert en viss alder. Dette gir et dårlig grunnlag for å forstå hvorfor politisk engasjement varierer med alder, og tar ikke hensyn til at ulike aldersgrupper faktisk har ulike erfaringer som har politisk relevans.
Derfor, selv om det hefter noe mekanisk ved inndelingen av befolkningen i kategorier som ’unge’ og ’eldre,’ ligger det som regel sosiale realiteter bak denne type merkelapper. Men, så lenge hensikten ikke er utelukkende deskriptiv, må vi bestrebe oss på å klargjøre hvilke prosesser det er som gjør at alder generelt og eldre spesielt gir interessante innfallsvinkler til studieobjektet. På den måten legitimerer vi hvorfor alder er relevant for det vi studerer, samtidig som det til en viss grad gir oss mulighet til å foreta konkrete målinger av de virkningene vi tillegger aldersvariabelen.
I studier av politikk blir innsatsen som regel rettet inn mot første del av livsløpet. Man ønsker gjerne å finne hvordan de unge forholder seg til samfunnet sammenlignet med de voksne. Dette vurderes som interessant fordi de unge er i ferd med å bli del av systemet, og ved å studere dem kan vi få et inntrykk av den videre utvikling. Med eldre er det motsatt siden de er på vei ut av systemet, noe som kan kanskje kan forklare hvorfor de i større grad er oversett. Utviklingen på eldrefronten de senere årene har imidlertid økt interessen for hvordan ting arter seg i den andre enden av livsløpet (Walker & Naegele 1999). Dette skyldes sannsynligvis at den tredje alder blir stadig lengre for store deler av befolkningen (se innledningskapitlet). Begrepet den tredje alder betegner den perioden av livet hvor man har forlatt yrkeslivet, men fortsatt er frisk og rørig – noe som gjør det naturlig å knytte begrepet til pensjonsalderen. Tidligere utgjorde dette en nokså kort periode av livsløpet, mens den i moderne tid ofte overstiger tyve år, om ikke mer. Dette gir større muligheter for at eldre borgere utvikler en identitet seg i mellom som eldre, noe som eventuelt vil øke protestpotensialet i den eldre delen av befolkningen. Det viser seg dessuten at gruppeidentitet øker tilbøyeligheten til å delta og at deltagelse bidrar til å forsterke gruppeidentiteten – særlig hvis gruppen føler at den blir urettferdig behandlet (Klandermans 2002). Slik sett skulle forholdene ligge til rette for at eldre utvikler en egen politisk dagsorden, hvor de har et annet syn på hvilke saker som er viktig enn den yngre delen av befolkningen.
Alder er således i utgangspunktet en erstatningsvariabel for sosiale prosesser som på en eller måte har sammenheng med den generelle aldringsprosessen. I noen grad vil vi være i stand til å konkretisere og måle disse prosessene direkte uten å gå veien om alder, mens vi i andre tilfelle bare vil være i stand til å fange opp prosessene indirekte via alder. En del av disse effektene vil dessuten primært være et resultat av modning, noe som innebærer at alder også må kunne antas å ha en selvstendig effekt. Under blir det redegjort for på hvilken måte alder er interessant i forhold til politikk, og hvilke sosiale forhold vi bør ta hensyn til i empiriske analyser. Forhold knyttet til den tredje alder og det faktum at eldre har begynt å protestere på egne vegne, gjør det dessuten interessant å rette oppmerksomheten spesielt mot eldre som egen kategori.
Konvensjonelt syn på eldre og politikk
På sekstitallet ble det utviklet en disengasjementshypotese når det gjaldt synet på utviklingen av politisk engasjement blant eldre (Cumming & Henry 1961). Selv om det generelt var slik at politisk engasjement ble sterkere med alderen, var det en også klar tendens til at valgdeltagelsen sank etter fylte 60 (Campbell et al. 1960). Senere studier har bekreftet denne tendensen, og i deler av litteraturen har skrantende helse blitt en populær forklaring: ’In the twilight years, physical infirmities probably account for a modest decline in participation’ (Milbrath & Goel 1977: 116). Forklaringen kan nok virke tilforlatelig ved første øyekast, men, selv om den uomtvistelig har noe for seg, blir den for spinkel og vulgær. Det er en rekke andre forhold av mer sosial og psykologisk art som kan tenkes å spille inn. Forskning som tar hensyn til slike forhold viser da også at kronologisk alder har langt mindre betydning når man kontrollerer for dette, og under skal vi kort komme inn på noen faktorer som har vært fremme i debatten (for en mer detaljert fremstilling, se Steckenrider & Cutler 1989). Men først noen momenter som kan tenkes å underbygge disengasjementshypotesen.
Arbeidsplassen er en sentral kilde til politisk bevissthet og representasjon, og er en viktig arena for politisk læring (Sigel 1989). Når eldre forlater arbeidslivet og blir pensjonister mister de den formelle kontakten med økonomiske og institusjonelle strukturer de har hatt gjennom et langt liv. Dermed forsvinner også viktige kanaler til det politiske system, noe som gjør at eldre til en viss grad blir ekskludert fra den politiske arena. Dette har medført at eldre nærmest har blitt usynlige i det offentlige liv, og det har blitt en utbredt oppfatning at eldre er politisk passive med liten interesse for å delta i politikk (Walker 1999). Den tradisjonelle oppfatning av pensjonist-tilværelsen er at denne kjennetegnes av tilbaketrekking og avslapning, noe som er henvist til privatsfæren.
Uansett hvordan pensjonisttilværelsen faktisk arter seg for den enkelte, så innebærer overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist en dramatisk endring i forhold til hverdagslivet. En ting er selve den daglige rutinen forbundet med arbeidet, en annen sak er den daglige kontakten med arbeidskolleger. Selv om samtalene på arbeidsplasser rundt omkring ikke nødvendigvis gjennomsyres av politisk meningsbrytning, så bidrar kontakt med arbeidskolleger til å skape og vedlikeholde politisk engasjement med politisk mobilisering som mulig konsekvens. En del av det politiske engasjementet er selvsagt knyttet til interesser som lønn og lignende forhold som vedrører arbeidsplassen, noe som kanskje ikke engasjerer like mye som pensjonist. Det virker således naturlig om engasjementet svekkes når man forlater yrkeslivet.
Med økende alder følger også endringer i forhold til familiesituasjonen. Barna har flyttet ut, noe som gir større personlig frihet, men innebærer at sosial aktivitet forbundet med barna opphører. Alderdommen innebærer også større sannsynlighet for endringer i sivil status. Tidligere kunne dette stort sett tilskrives tap av ektefelle, mens skilsmisser har blitt vanligere i nyere tid. Endret sivil status i betydningen gift - ikkegift er dermed ikke så sterkt forbundet med alder lenger. Sivil status har betydning for politisk engasjement i den forstand at ekteskap innebærer flere sosiale forpliktelser, noe som viser seg å være særlig viktig for politisk engasjement blant unge borgere (Berglund 2003; Rokkan 1964). Tilsvarende kan det forventes at overgangen til singeltilværelse bidrar til å redusere engasjementet, siden det (for mange) innebærer en dramatisk endring av egen sosiale situasjon. Mange mister sitt sosiale nettverk, og det er en klar sammenheng mellom sosialt og politisk engasjement.
Det foreligger dessuten en forklaring relatert til generasjon, hvor lavere deltagelse blant de eldste blir forklart ved at de har lavere utdanning enn yngre (Jennings & Markus 1988). Høyere utdanning høyner ikke bare den sosiale status, men øker også kapasiteten til å sette seg inn i komplekse og abstrakte størrelser som politikk (Wolfinger & Rosenstone 1980). Seymour Martin Lipset (1961) argumenterte for at utdanning økte kapasiteten til å fatte rasjonelle beslutninger, men også at utdanning førte til økt støtte til demokratiske verdier. Utdanningseksplosjonen skulle således bidra til økt valgdeltagelse over tid, men i mindre grad for generasjonene født før krigen.
Kort oppsummert ser den konvensjonelle hypotesen for seg at valgdeltagelsen er på sitt laveste i begynnelsen av velgerkarrieren, at den øker gjennom tyveårene, holder et høyt nivå mellom 30 og 60, og detter synker mot slutten av livsløpet. Hypotesen hviler imidlertid nokså ensidig på forhold som støtter opp om et redusert politisk engasjement blant eldre – og ser bort fra at en rekke forhold trekker i motsatt retning.
Forhold som motvirker svekket politisk engasjement blant eldre
Mesteparten av forskningen om valgdeltagelse peker på politiske ressurser som den sentrale kilden til å forstå hvorfor ikke alle benytter stemmeretten sin. Kort fortalt viser det seg at Jo høyere sosial status og jo bedre integrert man er i samfunnet, jo høyere er valgdeltagelsen (Aardal 2002: 24). En slik sammenheng kan selvsagt være fullt kompatibel med det konvensjonelle synet på valgdeltagelse – Seniorsaken legger jo nettopp vekt på at man mister status når man blir eldre. Men, som vi skal se, er det grunn til å tro at allerede opparbeidede politiske ressurser for en stor del vil motvirke kreftene som vektlegges i disengasjementshypotesen.
Tesen om at valgdeltagelse tiltar med økende sosial status er delvis utviklet på bakgrunn av en forestilling om at sosial status følger livsløpet. Ungdom stemmer i mindre grad enn eldre fordi de ikke har oppnådd særlig høy status ennå, men vil bli mer ivrige etter hvert som de blir eldre fordi de får flere sosiale forpliktelser og den sosiale status øker. Disengasjementshypotesen bygger på samme resonnement, men starter i den andre enden av livsløpet. Utgangspunktet er at alderdom innebærer senket sosial status, noe som gjør at vi kan forvente synkende engasjement. Innvendingen mot resonnementet er at det foreligger en klar asymmetri mellom unge og eldre. Et hovedpoeng når det gjelder økt politisk engasjement er at økte forpliktelser også innebærer at de vokser inn det politiske systemet og gjør slikt engasjement mer meningsfylt (Aardal et al. 1990). Dette resonnementet gjelder ikke for eldre borgere siden de allerede vært gjennom en lang politisk læringsprosess når de blir pensjonister. For dem har det politiske engasjementet blitt en del av personligheten. Dette avspeiler seg for eksempel i synet på stemmegivning som borgerplikt. Lawrence Rose (2002) viser at dette synet er langt mer utbredt blant eldre borgere enn yngre. Siden holdninger er noe man tilegner seg, er det rimelig å tro at denne forskjellen skyldes at borgerpliktfølelsen er noe som har utviklet seg over livsløpet. I forlengelsen av dette er det selvsagt verdt å vise til den forrige maktutredningen hvor det ble påpekt at politisk deltagelse ikke gir mening hvis en ikke føler at politikk har betydning for en selv (Hernes & Martinussen 1980: 37-38). Med lang politisk læringstid bak seg er det derfor god grunn til å forvente at eldre føler at stemmegivning er en meningsfylt handling. Dette gir grunn til å anta at politisk engasjement vil variere mindre med sosiale forhold som yrkesaktivitet i eldre aldersgrupper.
Forskning viser dessuten at eldre lytter oftere på nyheter og at de har et bredere register å spille på enn yngre (McManus 1996:35). Eldre har dessuten mer politisk kunnskap enn yngre (Luskin 1987; Opheim 2003), og det ser ikke ut til at kunnskapsnivået svekkes med alderen (Comstock et al. 1978). Dette antyder at det ligger en langvarig politisk sosialisering bak eldres politiske engasjement, noe som kan forventes å motvirke krefter som bryter ned det politiske engasjementet. Eldre borgere identifiserer seg i tillegg sterkere med politiske partier, noe som bidrar til å opprettholde det politisk engasjementet i alderdommen (Campbell et al. 1960).
Det er således mange momenter som går imot det klassiske synet om at politisk engasjement vil avta når borgerne passerer en viss alder – og blir det man kan kalle eldre. Vi står dermed overfor to konkurrerende hypoteser når det gjelder politisk engasjement blant eldre. Disengasjementshypotesen mener alderdommen innebærer tilbaketrekking og lavere engasjementet, mens ressurshypotesen tilsier at eldre har opparbeidet seg politiske ressurser som gjør at engasjementet opprettholdes eller styrkes.
De to hypotesene vil bli testet mot hverandre gjennom analyser av hvorvidt eldre skiller seg fra yngre borgere i forhold til valgdeltagelse, annen politisk deltagelse, politisk dagsorden og partipreferanse. I lys av de sosiale endringer som har gjort at eldre kan ha blitt en politisk interessant gruppe er det særlig interessant å analyserer utviklingen over tid. Tidsdimensjonen er avgjørende for å kunne påvise om eldre har endret adferd og politiske grunnholdninger, og vi må ha informasjon fra ulike tidspunkter for å kunne avgjøre om endring har funnet sted. I tillegg må vi ha data om hvordan yngre forholder seg til de samme fenomenene, for på den måten å være i stand til å avgjøre om eldre er en egenskap som skiller borgerene fra hverandre. Tidsdimensjonen gjør det i tillegg mulig å forhindre at spesielle forhold forbundet med bestemte valg bidrar til å påvirke konklusjonene.