1.3 Bakgrunn og endringer
Tidligere kunne endringer i norsk distrikts- og regionalpolitikk i stor grad forklares via innenlandske strukturendringer. Over tid har nok de internasjonale faktorer tiltatt i betydning. Disse er dels av påvirkningsmessig, konkurransemessig eller av juridisk/avtalemessig karakter. I denne rapporten vil vi avklare hvordan de ulike faktorene som globalisering, internasjonale ideer og regionalisering forholder seg til hverandre og eventuelle endringer i distriktspolitikken, slik det er uttrykt i modellen i figur 1.
1.3.1 Globalisering
Siden krigen har det foregått en gradvis liberalisering av internasjonal handel, først med industrivarer og siden også med kapital og andre tjenester. Dette har ledet frem til et internasjonalt avtaleverk i regi av bl.a. WTO og EØS/EU som påvirker/binder tilpasningen innen norsk politikk. Dette har bidratt til en økning i internasjonale transaksjoner og friere flyt av varer og tjenester, og derigjennom økt konkurranse mellom bedrifter. En tiltagende effekt av dette er integrasjon og restrukturering av eierskap på tvers av landegrensene, og en sentralisering av hovedkontor- og utviklingsfunksjoner til storbyer og mer sentrale regioner. Dette påvirker nasjonalstatenes mulighet og evne til å styre tilpasningen innen økonomien. På den annen side dannes det regionale allianser mellom næringsliv, interesseorganisasjoner og lokale/regionale myndigheter for å møte de utfordringer den mer åpne konkurranseøkonomien skaper. I denne rapporten skal vi se nærmere på hvordan internasjonale relasjoner og avtaler direkte og indirekte påvirker nasjonale styrings- og maktforhold av betydning for distriktspolitikken.
1.3.2 Internasjonale ideer om fornuftig styring
Liberaliseringen innen internasjonal handel ble etter krigen drevet frem av de sterkeste markedsaktørene, basert på ideen om markedet og konkurransen som en effektiv allokeringsmekanisme. Dette smittet etter hvert også over på synet på hva som er offentlige og private oppgaver i samfunnet. ”Chicagoskolen” ledet an på 1970-tallet i synet på behovet for privatisering og deregulering av offentlig og privat (monopol-)virksomhet. Den neste fasen var preget av større vekt på ideer om mål- og resultatstyring innen den offentlige virksomhet. Hovedvekten innen denne retningen, som også er kalt ”New Public Management”, ligger på effektivitet, profesjonell styring og markedstenkning. Selv om gjennomslaget for disse ideene innen statlig og kommunal organisering og forvaltning har vært betydelig sterkere i andre land, har retningen også hatt betydning i vårt land (Grøholt 1995; Hagen og Sørensen 1998). Rapporten skal se nærmere på hvordan denne typen ideer og teorier påvirker nasjonale styrings- og maktforhold, og derigjennom politikken, og de regler som legges på politikken, innen distriktspolitikkfeltet.
1.3.3 Regionalisering
Overføring av makt og ansvar til et regionalt folkevalgt nivå som er mer aktivt og kraftfullt enn kommunene, men også nærmere mange av utfordringene enn staten sentralt, er en trend i mange land. Særlig framtredende har dette vært i større og tradisjonelt sentraliserte land som Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia. Erfaringer fra Italia viser at dette under bestemte forutsetninger kan være en effektiv metode for å overføre makt/ansvar, øke deltagelsen, og skape større dynamikk i utviklingsarbeidet (Putnam 1993). Overføringsverdien til de nordiske land er tidligere bl.a. diskutert i Mønnesland (1995).
Hva er imidlertid en region? Dette kan variere, både når det gjelder størrelse og grad av autonomi. Et område som Skottland, er på den ene siden en region på et nivå langt større enn mange europeiske nasjonalstater, men har samtidig mindre autonomi enn kantoner i Sveits, som på den annen side kan være mindre enn en middels norsk kommune. Videre ble mange kantoner dannet allerede i middelalderen, mens i Irland ble de regionale nivåene innført nylig gjennom påvirkning fra EU, og de startet primært som tekniske fondsforvaltere. Disse variasjoner må tas med i betraktningen.
I Norge er fylkeskommunen gjerne oppfattet som det regionale nivå, men en viss debatt er ført om behovet for et regionalt nivå på tvers av flere fylker. Videre kan også deler av et fylke oppfattes som en region.
I hvilken grad skulle de utviklingstendenser som er omtalt tidligere, tilsi behov for en annen form for regionalisering? I hvilken grad er regionalisering en faktisk tendens? Hva slags avgjørelser blir i større grad lagt til regionale nivåer? Hva slags typer nivåer er det som får styrket sin funksjon? Er det norske systemet i forkant av en eventuell europeisk tendens, eller henger vi etter? Hvilke konsekvenser har en slik utvikling for distriktspolitikken? Regionalisering blir analysert som en strategi for å møte de utfordringer som ’globaliseringen’ og endringer i nasjonal organisering og styring skaper.