5.1 Regionalpolitikk på nasjonalt og regionalt nivå
Begrepet regionalpolitikk har ulike betydninger alt etter i hvilken sammenheng begrepet benyttes. Det er av stor betydning å skille de ulike betydningene klart fra hverandre.
5.1.1 En politikk for å stimulere regionenes egen utvikling
Regionalisering innebærer å la de regionale nivåene få større makt og myndighet, på bekostning av de nasjonale myndigheters kontroll og intervensjonsrett (se kapittel 3). En slik autonomi vil normalt innebære eget ansvar for å stimulere til vekst og utvikling i regionen. Hvordan regionen bruker sine egne virkemidler til å ivareta en slik rolle, vil ofte oppfattes som et regionalpolitisk spørsmål. En slik betegnelse legitimeres av to forhold. Dels vil regionens egen utvikling i seg selv oppfattes som et regionalpolitisk anliggende. Dels vil regionen kunne bestå av områder med ulike forutsetninger og muligheter, og regionens myndigheter vil da måtte avgjøre hvordan sterke og svake områder innen regionen skal tilgodeses og foreta regionalpolitiske valg.
På nasjonalt nivå brukes begrepet regionalpolitikk ofte om tilrettelegging for regionenes egen mulighet til politikkutøvelse, særlig med hensyn til deres muligheter til å drive vekst-og utviklingspolitikk innen sitt eget område. Dette er særlig kommet til uttrykk i Norge i den siste regionalpolitiske redegjørelsen (KRD 2002a) og i det siste statsbudsjettet til Kommunal- og regional-departementet (KRD 2002b). Regionalpolitikk oppfattes her i stor grad som å legge forholdene best mulig til rette for at regionene (fylkene) skal kunne ivareta sine egne regionalpolitiske oppgaver. Å delegere virkemidler fra staten til fylkeskommunene oppfattes som en regionalpolitisk stimulans, ved at en gir alle regioner bedre muligheter til selv å bestemme hvordan de vil stimulere utviklingen innen sitt område.
Denne form for regionalpolitikk vil favne alle typer regioner. Såvel storbyregioner som utkantregioner vil være interessert i best mulig utvikling innen sitt område. Dersom statlig regionalpolitikk begrenser seg til å stimulere regionenes evne til å drive egen utvikling, vil en slik rolle kunne gi effekter i den forstand at en kan få bedre lokal ressursutnyttelse som alle regioner kan dra nytte av, og som dermed også kan komme nasjonen til gode.
Grunnlaget for en slik regionalpolitisk tilpasning fra nasjonalstatens side kan være av ulike typer. Dels kan en fra statens side mene at regionalpolitikk bør være et regionalt anliggende, at staten ikke bør definere egne mål for landets samlede regionale utvikling. En slik regional-liberalistisk holdning vil være i tråd med regionaliseringens intensjoner, la regionene ta seg av utviklingen i hvert sitt område, og i den grad dette skaper regionale vinnere og tapere så er det noe nasjonalstaten ikke bør legge seg opp i.
En slik liberalistisk holdning kan også gis en ideologisk-teoretisk begrunnelse. Ut fra nyklassisk markedsteori er det presentert argumenter for at regional ulikevekt naturlig vil avta dersom en lar markedet opptre mest mulig uhindret. De regioner som er svake vil få en lav ressursutnyttelse som vil/bør medføre lave priser for de ledige ressursene (arbeidskraft, grunnareal, infrastruktur), som i sin tur bidrar til å tiltrekke ny aktivitet. Etter denne teorien vil pressområdene få økende priser for sine ressurser, og dermed vil veksten her naturlig bremses. Det bør derfor ikke være behov for noen særlig regionalpolitisk preferanse fra myndighetenes side, bare en legger til rette for regionenes egen innsats vil markedet i seg selv skape et press i retning av regional konvergens.
5.1.2 En politikk for regional utjevning
Begrepet regionalpolitikk benyttes også for en bevisst statlig politikk som tar sikte på å påvirke utviklingen regionene imellom. I tillegg til at en ønsker at alle regioner skal benytte sine ressurser best mulig, ønsker staten å gi særlige stimulanser til regioner en ønsker å favorisere, ut fra at de ellers ville bli hengende etter i utviklingen.
En slik politikk kan begrunnes ut fra likhets-hensyn. På samme måte som ved inntekts- og velferdspolitikk ønsker en at alle regioner skal ta del i samfunnets utvikling på en tilfredsstillende måte. En ønsker derfor å hindre at det utvikles større ulikheter regionene imellom med hensyn til økonomisk vekst, utvikling, sysselsetting etc.
Et slikt ønske kan også begrunnes ut fra nasjonale mål. Det er en uheldig bruk av landets samlede ressurser dersom ressursene blir liggene uutnyttet i de tilbakeliggende regioner. Tilsvarende vil press-tendenser i sentrale strøk kunne medføre uproduktive kostnader for den nasjonale økonomien.
Gitt at en fra statens side ønsker å forhindre en sterk (økende) polarisering regionene imellom, vil dette tilsi at en benytter statlige ressurser for å stimulere de svakere regioner (eventuelt kombinert med virkemidler for å begrense veksten i de sterkeste områdene), med mindre en tror at markedet av seg selv vil gi en likevekts-tilpasning ved at de sterkere regionene bremses og de svakere regioner stimuleres gjennom pristilpasninger i markedet.
Det er gode grunner til å tvile på en slik markedstilpasning. Dels viser erfaringene fra de siste tiår at etterkrigstidens konvergensperiode regioner og stater imellom er avløst av en periode med sterkere divergens (Champion et al. 1996; Cappelen et al. 2002), særlig i de deler av Europa hvor markedet har hatt det sterkeste spillerom. Dels viser nyere lokaliseringsteorier til at faktorpris-forskjeller betyr stadig mindre for bedrifters lokalisering, det er nettverksegenskaper, tilgang til bredere og mer kompetente arbeidsmarkeder og bedre adgang til produktmarkedene som er avgjørende, og disse faktorene trekker i retning av en stadig sterkere polarisering mellom regioner i utvikling og tilbakegang (Bröcker 1997).
Statlig regionalpolitikk med et for-fordelende siktemål har derfor vært et mer eller mindre tilstedeværende element i de fleste utviklede land i etterkrigstiden. Også EU har utviklet en egen regionalpolitikk som tar sikte på å stimulere de svakere områder av unionen (strukturfonds-satsingen). Her var begrunnelsen av eksplisitt politisk karakter. En ville unngå at de gevinster en så for seg ved utviklingen av det felles indre markedet bare skulle komme deler av EU-området tilgode, mens andre områder ville bli hengende etter og oppfatte seg som tapere i prosessen. En slik polarisering ble oppfattet som uønsket av politiske årsaker, det ville kunne virke splittende for unionsprosjektet om større deler av befolkningen oppfattet at utviklingen ikke gagnet dem men bare tilfalt andre regioner eller stater innen EU. Selv om en fra EUs side ofte hevder at økt liberalisering og framveksten av det indre marked vil komme alle deler av unionen tilgode, viser en i praksis at en ikke fullt ut stoler på markedets fordelende evne. En innser behovet for å kanalisere egne ressurser inn mot de tilbakeliggende regioner for å unngå økt regional polarisering.