3.7 Hva forteller illustrasjonene? Noen ansatser til en konklusjon
Hva er forvaltningens motiver og hvorfor blir ordningene som de blir? Torskeavhengighet er knyttet an mot fartøys aktivitet, ikke fiskers, noe som er i strid med vanlig juridisk tenkning fordi rettigheter alltid er tildelt fysiske eller juridiske personer. Målet for ordningen var å prioritere ”de fartøyer som kan sies å være mest avhengige av torskefiske”,[123] noe en finner frem til gjennom fartøyets landinger. Kun fartøy som har fisket over minstekvantum kommer i betraktning. Denne tolkning bekreftes av forvaltningspraksis, både i ”Sandskjær”- og ”Tarsan”-sakene. Begge fartøy ble omsatt. I første tilfelle fikk kjøper helt uforvarende torskerettighetene opp i fanget. Båten han kjøpte hadde fisket tilstrekkelig med torsk til at den nye eier ble tildelt fartøykvoten. I det andre tilfelle skulle kjøper av båten bruke den til fritidsformål. Han trengte derfor ikke fartøykvote. Allikevel tviholdt fiskeiforvaltningen på at kvoterettighetene som selger hadde opparbeidet gjennom mer enn 40 år i fiskebåten var gått tapt for ham, de var overført med båten til kjøper på tross av at sistnevnte ikke trengte denne. Rettigheten til fiske følger fartøyet og ikke mannen. Det vil si fiskeriforvaltningen utpeker et objekt (fartøy) til rettssubjekt. Dette er unikt i norsk rettshistorie.[124]
Omsettelige konsesjoner er også i strid med deltagsloven § 9.[125] Etableringen av slike særegne ordninger krever en forklaring: Siden omsetning av konsesjoner og kvoter er forbudt etter loven (se §§ 6, 8 og 9), kan mannskvoter og konsesjoner ikke overdras. De opphører ved endring av fartøy eller eiersammensetning. Ny eier overtar kun ”gammelbåten”, ikke tidligere konsesjon. Direktoratetet utsteder ny konsesjon. Papiret, det vil si konsesjonsdokumentet kan ikke gjøres til gjenstand for handel og vandel. Siden personer ikke kan gjøres til gjenstand for handel og vandel, kun deres rettigheter, vil privatiseringsfremstøtet stoppe opp dersom personen gjøres til bærer av rettigheter. Fordi Stortinget ikke vil endre loven og tillate omsetning av konsesjoner er det kun en vei ut av ”uføret”. Fartøyet, som selvsagt kan omsettes, tilkjennes konsesjons- og kvoterettigheter. Andre løsninger er umulige dersom målet er privatisering av allmenningen og innføring av markedet som allokeringsmekanisme. Jeg har ingen annen forklaring på ordningens tilblivelse – og ikke minst – opprettholdelse i perioder med normal og god ressurstilgang.[126]
Privatiseringsagendaen bekreftes av persongrupper som kvalifiserer for fartøykvoter. Fiskers avhengighet av å kunne drive torskefiske måles ikke ut fra brukeren av det fartøy hvis aktivitet legges til grunn, men derimot denne eiers formelle tilknytning til et register for fiskere; det vil si fiskarmanntallet. Den formelle eier behøver aldeles ikke ha noen avhengighet av torskefiske. Han kan være reder av ringnotfartøy, notbas, skipper på tråler, trålgast etc. Inntekten fra dette fiske er mer enn tilstrekkelig for ”det daglige brød”. Forklaringen er at det er færre eiere av fiskefartøy enn det er fiskere. Det vil si dersom eiers manntallsføring på blad B legges til grunn vil færre fartøy anses berettiget, noe som bedrer kvotemarkedet.
For det annet; endringen av forskriftenes motiver over år. Det som var ordningens ”must”, nemlig ressursbevaring, krisehåndtering og utestenging av de minst verdige og trengende i en krisetid, ble fortsatt opprettholdt selv etter at krisen var over. Het det seg ikke at det ”kvantum som står til rådighet, vil ikke gi grunnlag for drift for hele den fartøymassen av kyst- og bankfiskefartøyer som i tidligere år har deltatt i torskefisket. Det er derfor nødvendig å gjennomføre en deltakelsesbegrensning"?[127] Når 1993 og 1994 kom med sterk vekst i bestanden, var alt dette ”glemt”. Nå het det kun at fangstkapasiteten i kystflåten ”vil være større enn kvotegrunnlaget. Det forutsettes derfor at også neste års torskereguleringer må medføre at adgangen til fisket begrenses” (uth.her).[128] Nå heter det ikke lenger at kvantum er utilstrekkelig til å gi grunnlag for alles drift, men at de gjenværende fartøy om de fisket helt fritt, vil kunne fiske mer enn gruppekvoten. Og konfrontasjonen som en kunne forvente uteblir fordi de ekskluderte kanskje hadde et ørlite håp om at neste år kan fisket åpnes for meg bare jeg er lydig og ikke snakker myndighetene midt i mot.
Ingen snakket i mot, men belønningen kom likevel ikke. Ekskluderte fiskere forble ekskludert. Følgelig er kun en slutning mulig; nemlig at motivet for den fortsatte utestenging av de utestengte fiskere etter 1993 ikke (lenger) var å gi grunnlag for drift for hele fartøymassen sett i forhold til ”den kraftige reduksjon i den norske torske- og hysekvoten”.
På tross av at motivet for innføringen av ordningen bortfalt, ble den opprettholdt.[129] Fiskere som falt ut, kommer ikke inn igjen. De som gir seg uten sverdslag, har tapt. De som kjemper, taper like fullt uansett hvor mye det kjempes og med hvilke våpen. Torskeresolusjonen åpnes ikke for ”oldtimere”. Dette bekrefter at andre motiver enn ressurshensynet står sentralt.
I fortsettelsen drøftes først hvordan den korporative kanal er finsiktet for å fremme Fiskarlagets særinteresser, med særlig vekt på foreningsretten (forklaring 1). Deretter lanseres alternative hypoteser for den stengte allmenning og monopoliseringen av ressursrenten. Kan økonomisk effektivitet begrunne stengingen (se forklaring 2)? Eller står vi overfor en byråkratisk obstruksjon (forklaring 3)? Hvor dramatisk er ulydigheten?
[123] Foredrag til Statsråd - kgl. res. nr. 24 av 8 desember 1989 s. 2.[]
124 Se Torstein Eckhoff. ”Should trees have standings? Hefte for Kritisk Juss 1984.[]
125 Se sitatet note 60.[]
126 Dette er også stortingsrepresentant Steinar Bastesens forklaring på systemet ved sin hilsningstale til Kystlagets landsmøte 10 november 2001. []
127 Foredrag til Statsråd, kgl. res. nr. 24 av 8 desember 1989 s. 1.[]
128 Foredrag til Statsråd, sak nr.9 av 3. desember 1993 s. 2. []
129 Se P.Holm, S.A.Rånes & Bjørn Hersoug. Political Attributes of Rights Based Management Systems: The Case of Individual Vessel Quotas in the Norwegian Coastal Cod Fishery in David Symes, Property Righs & Regulatory System in Fisheries (Fishing News Books 1998) s. 113, se s. 116.