6.2 Administrasjonens definisjon av sin rolle etter at politiske vedtak er fattet

6.2 Administrasjonens definisjon av sin rolle etter at politiske vedtak er fattet

Andre del av denne analysen dreier seg å se nærmere på hvordan respondentene definerer sin rolle i forhold til politikerne etter at et politisk vedtak er fattet. Disse rolledefinisjonene ble forsøkt målt gjennom fire påstander man kunne si seg enig eller uenig i.

I ettertid er det lett å se at spørsmål nummer tre (plikt som fagperson å si klart i fra...) ikke nødvendigvis er forstått som å si klart fra etter at vedtaket er fattet. Det kan lett ha blitt tolket som å si fra i løpet av selve vedtaksfasen. Men det kan tolkes at kommunale administratorer ikke er særlig redd for å si klart i fra til politikere også etter at de har fattet et vedtak. Debatten og diskusjonen er ikke over selv om det politiske vedtaket er fattet. At så mange mener at dette er deres plikt som fagpersoner er klart i tråd med det autonomiidealet som står så sterkt i fasen før vedtak fattes. Den store forskjellen mellom svarene på de to siste spørsmålene viser også antakeligvis den store forskjellen mellom det å målføre kritikken internt versus det å fremme den eksternt, gjennom media og dermed utenom de mer formelle og ”lukkede” kanaler. Når det gjelder spørsmålene om endring av politiske vedtak er idealet klart: politisk lojalitet står over faglige standpunkter. Nå kan det også rettes klare innvendinger mot reliabiliteten på denne typen spørsmål. Å si at man endrer politiske vedtak er det samme som å si at man gjør noe illegitimt, noe man ikke bør gjøre. Dermed er det nok enklest å svare det som er det ”riktige”, selv om det skjer i en anonym spørreundersøkelse. En annen tolkning, like sannsynlig, er at dette faktisk gjenspeiler realiteten fordi man er sikret anonymitet i undersøkelsen. Idealet om politisk lojalitet står sterkere enn idealet om faglig autonomi når det gjelder iverksetting av politiske vedtak. Slik balanseres politisk lojalitet mot faglig autonomi ved at det første står sterkest i iverksettingsfasen – det vil si etter at politiske vedtak er fattet – mens faglig autonomi står sterkest i fasene før politiske vedtak fattes. Og selv om politiske vedtak er fattet, ser administrasjonen ikke noen grunn til å avslutte debatten, men det går en grense ved å gjennomføre denne debatten i eksterne fora.

Igjen er det interessant å se om noe av den beskjedne variansen på spørsmålene kan forklares ved hjelp av andre forhold, det vil si om definisjonen av politisk lojalitet etter at politiske vedtak er fattet varierer med andre forhold, individuelle, organisatoriske og politiske. Igjen ble det foretatt en faktoranalyse av de fire påstandene med ”vet ikke” kategorien definert som en nøytral midtkategori. Dette ga en løsning på 3 faktorer, der de to første spørsmålene scoret på samme faktor. Disse ble summert til en indeks (Chronbachs alpha = 0,63), og kalt ”vilje til å endre tiltak etter politisk vedtak”. De to andre spørsmålene ble behandlet hver for seg.

Igjen ble relativt lite av den totale variansen forklart ved benyttelse av de uavhengige variablene som er inkludert i denne analysen, men igjen er det enkelte enkeltfunn som er interessante. Mest interessant er de variasjoner mellom sektorer eller arbeidsfelt. Ansatte innenfor helse- og sosialsektoren legger mer vekt på politisk lojalitet i iverksettingsfasen enn ansatte i andre sektorer, mens de samme ansatte er mer villige til å gå ut i media for å kritisere politiske vedtak de ikke er enige i. Her utgjør ansatte som arbeider i nærings- og landbrukssektoren en motvekt, ved å legge mindre vekt på lojalitet og ved å være mindre villige til å argumentere overfor politikerne. Det er mulig vi her ser konturene av to forskjellige kulturer i disse to sektorene, to ulike subkulturer angående hvordan man bør forholde seg til politikerne.

Forklaring av variasjon i svarene på spørsmålet om det er riktig å kritisere politiske vedtak var ingen suksess (F-verdi = 1,1). Best forklaringsevne var det på det relativt kontroversielle spørsmålet om hvorvidt det er riktig å gå ut i media og kritisere politiske vedtak. Jo flere partier som finnes i kommunestyret, desto mindre riktig mener administratorene at dette er. Antall partier sier noe om mangfoldet av politiske synspunkter i kommunestyret. Som vi ser er det slik jo flere partier som finnes i kommunestyret, desto mindre riktig finner de administrative lederne det å kritisere politikernes vedtak. En mulig forklaring på dette kan være at mange partier gjør det vanskeligere å komme fram til et kompromiss, og at kompromisser er mer skjøre enn i situasjoner med færre partier. En klar dominerende koalisjon kan man kanskje enklere diskutere med på faglige premisser, mens dette er vanskeligere der flere politiske interesser skal komme fram til et vedtak. Som forventet synker villigheten til å gå ut i media og kritisere politiske vedtak med økende sentralitet. I forrige kapittel antydet funnene at man ble mer forsiktig og avmålt i sitt forhold til politikerne jo mer sentralt man sitter i administrasjonen. Denne forsiktigheten vises igjen her. Interessant er det også å merke seg at de eldre mener det å gå ut i media er mindre akseptabelt enn de yngre administrative lederne.