2.4. Forskningsfeltet
Profesjonell lobbyisme er et relativt nytt tema innenfor norsk samfunnsforskning. Det er imidlertid forsket mye på forholdet mellom interessegrupper og staten. Det finnes også mye internasjonal litteratur om disse to temaene. I det som følger gis en kortfattet oversikt over profesjonell lobbyisme og interessegruppepolitikk som forskningsfelt.
- Norsk forskning på profesjonell lobbyisme
Inntil den siste norske maktutredningen – Makt- og demokratiutredningen 1998-2003 – er det blitt forsket relativt lite på profesjonell lobbyisme i Norge, og enda mindre på profesjonell lobbyisme rettet mot Stortinget. Dette kan nok først og fremst forklares med at profesjonell lobbyisme har vært oppfattet som et relativt nytt fenomen i Norge – ikke minst i forskningens verden. Omfanget av virksomheten har dessuten fremstått som begrenset.
I løpet av de ti siste årene er det fremlagt en håndfull arbeider hvor profesjonell lobbyisme diskuteres. Det er imidlertid verdt å merke seg at de første studiene av profesjonell lobbyisme ble gjort ved institusjoner som Bedriftsøkonomisk institutt (BI) og Norges Markedshøyskole (NMH). Forskning på temaet startet altså ved institusjoner hvor innfallsvinkelen til lobbyisme i hovedsak er en annen enn ved de tradisjonelle samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene. Karakteristisk for flere av disse arbeidene er at fokus rettes mot hvordan lobbyisten best kan nå sine mål. Det sentrale spørsmålet har vært hvordan næringslivet spesielt kan lykkes med lobbyvirksomhet rettet mot offentlige myndigheter (Haug 1993; Lindstad 1993). Også ved Høgskolen i Hedmark (HHE) er det gjort flere arbeider på profesjonell lobbyisme, men her med fokus på kommunene.
De siste få årene er profesjonell lobbyisme også berørt av hovedfagsstudenter og forskere ved Universitetet i Oslo (Berrum 2000; Lindstad 1998; Sandvik 2001). Disse arbeidene legger større vekt på å analysere profesjonell lobbyisme i en videre samfunnsvitenskapelig sammenheng. Her blir profesjonell lobbyisme analysert i forhold til begrepene makt, i sær byttemakt, institusjon og profesjonsbegrepet. Helland (1999a) har sett nærmere på hvordan regulering av profesjonell lobbyisme kan begrunnes.
- Norsk forskning på interessegruppepolitikk
Det er ikke bare temaet profesjonell lobbyisme som er lite studert. Også parlamentsforskningen generelt levde lenge i skyggen av forskning på den korporative kanal (Espeli 1999). I de senere år har imidlertid forskerne igjen rettet fokus mot Stortinget.
En vanlig forklaring på at forskerne konsentrerte seg om den korporative kanal, er at Rokkan dominerte norsk samfunnsforskning gjennom lang tid (Espeli 1999; Haug 1993; Nordby 2000; Rasch og Rommetvedt 1999). Espeli mener Rokkans spissformulering om at ressursene avgjør, ”i lang tid var det dominerende forskningsparadigme i den forstand at interessen ble konsentrert om den korporative kanal” (1999:61).
På samme tid dominerte fremdeles "decline of parliament"-tesen i samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer generelt. Tesen ble lansert av James Bryce i 1921 (Bryce 1921), og skulle vise seg å være seiglivet (Nordby 2000). Kjernepunktet i tesen er en antagelse om at de folkevalgte nasjonalforsamlingene var i ferd med å miste mye av sin innflytelse og betydning til regjeringer, byråkratier, interesseorganisasjoner og media. Tesen sto høyt i kurs, i hvert fall frem til begynnelsen av 1970-tallet, og ettersom forskningen i alle de nordiske landene ble konsentrert om forvaltningen, korporatisme, sektorisering og segmentering, var det lite rom for å betvile gyldigheten av "decline of parliament"-tesen (Damgaard 1990:9).
Jacobsen hevdet for eksempel at veksten i offentlig virksomhet og forvaltningen nødvendigvis måtte føre til at regjering og offentlig forvaltning styrket sin stilling på bekostning av Stortinget (1984:459). Da var det også naturlig at forskningen konsentrerte seg om de institusjonene makten var å finne i. Brofoss (1991) gikk langt i å argumentere for at Stortinget var overflødiggjort i budsjettprosessen.
Rokkans dominans kombinert med denne internasjonale trenden, førte til at Stortingets makt og stilling i årevis ble undervurdert av forskerne.
1970-tallets maktutredning fulgte i Rokkans spor (Christensen m.fl. 1999; Espeli 1999; Haug 1993; Nordby 2000; Rasch og Rommetvedt 1999). Fokus ble rettet mot samspillet mellom forvaltningen og interesseorganisasjoner. Det er en utbredt oppfatning at Maktutredningen, som ble avsluttet i 1982, ikke ga Stortinget tilstrekkelig oppmerksomhet, og at Maktutredningens konklusjoner bar preg av at Stortingets maktstilling var betydelig undervurdert. Rasch og Rommetvedt (1999) har imidlertid gått gjennom Maktutredningens konklusjoner, og mener at ”utrederne fikk frem et langt mer nyansert bilde av Stortingets maktstilling, enn det som vanligvis tilskrives dem.” Rasch og Rommetvedt viser også til at mange forskere har revurdert sitt syn på Stortingets maktstilling i de senere år.
På slutten av 1990-tallet ble lobbyvirksomhet som forskningstema mer utbredt innenfor norsk samfunnsforskning. Espeli (1999) har gjennomført en omfattende historisk studie av lobbyvirksomhet rettet mot Stortinget, men profesjonell lobbyisme står ikke sentralt i denne studien.
Mye av den statsvitenskapelige litteraturen på lobbyisme generelt søker å plassere lobbyisme i forhold til kategoriene korporatisme og pluralisme (Christiansen og Rommetvedt 1997; Rasch og Rommetvedt 1999). Også i Sverige har diskusjonen om ”avkorporativisering” preget forskningen (Hermansson m.fl. 1999; SOU:1:2000).
Et unntak er en interessant studie av Rune Sørensen (2003). I denne studien behandles norske kommuner og fylkeskommuner som lobbyister. Spørsmålet som stilles er om lobbyfremstøt fra kommuner mot Stortinget leder til økte statlige overføringer. Svaret på dette er i all vesentlighet negativt. Dette funnet tolkes som støtte til et syn på lobbyisme som informativ aktivitet heller enn utøvelse av trusselmakt.
Helland har sett på lobbyaktiviteter generelt på Stortinget. Han taler for at forskning på forholdet mellom interessegrupper og de folkevalgte bør baseres på et klarere teoretisk fundament enn det som har vært vanlig innenfor norsk statsvitenskapelig forskning. Videre fremholder han at norsk forskning i for stor grad har basert seg på et etterspørselsperspektiv på lobbyaktivitet hvor bare organisasjonene, ikke myndighetene, tillates å ta initiativ, og selv velger hvilken arena de vil forsøke å påvirke (2001b:311).
- Den internasjonale litteraturen
Heller ikke i Norden har parlamentsforskningen og forskning på profesjonell lobbyisme stått sterkt de siste tiårene. Den forrige svenske maktutredningen i 1990 viet kun ett avsnitt til denne tematikken (Haug 1993; Espeli 1999). I den siste svenske demokratiutredningen har derimot temaet blitt drøftet i sin fulle bredde (Ahlsson m.fl. 1998; Hermansson m.fl. 1999; SOU:2000:1). Her blir også profesjonell lobbyisme, public relations (PR) og informasjonsbransjen satt på dagsorden.
I USA har lobbyforskningen lengre tradisjoner, og på starten av 1960-tallet ble mye av den amerikanske lobbyforskningen rettet mot profesjonelle lobbyister – eller kontraktslobbyister. Spesielt finnes det en rekke rasjonalitetsmodeller som søker å forklare lobbyisme.
Blant disse finner vi en gruppe av såkalte signalmodeller. Lobbyvirksomhet betraktes her som en interaktiv beslutningssituasjon hvor asymmetrisk informasjon står i fokus. Interessegruppen sitter på informasjon om konsekvensene av de vedtak beslutningstakerne skal fatte – informasjon som beslutningstakerne selv ikke har.
En annen type rasjonalitetsmodeller fokuserer på interessegruppers kamp om såkalte monopolprivilegier. Her analyseres interessegrupper som søker å tilkjempe seg privilegier i form av monopolfordeler (rent seeking). Privilegiummodellene representerer en formalisert fremstilling av et velkjent synspunkt, som blant annet Hernes har tatt for seg; samfunnet lider når særinteresser får for stor makt.