4.3. Kunder med ”know-how”?
Hypotesen om manglende "know-how" får liten støtte. Lite tyder på at lederne i næringslivet bruker profesjonelle lobbyister fordi de ikke vet hvordan de på egenhånd kan påvirke offentlige beslutninger. Antagelsen om at bruk av profesjonelle lobbyister skulle avta med erfaring fra fulltidsarbeid i forvaltning, media og organisasjonsliv, viste seg å ikke stemme. Det var kun politisk erfaring som hadde effekt på hvorvidt man benytter profesjonelle lobbyister. Jo lenger tid i fulltidsarbeid innenfor politikk, jo mindre sannsynlig er det at en leder benytter profesjonelle lobbyister.
Når organisasjonserfaring ble målt i verv i stedet for fulltidsarbeid, viste resultatet seg å være stikk i strid med hypotesen om ”know-how”. Erfaring fra organisasjoner øker sannsynligheten for at elitene skal kjøpe profesjonelle lobbytjenester, og effekten er størst blant næringslivselitene. Forklaringen på at det er i næringslivet, og særlig i det private, vi finner flest brukere, må derfor søkes andre steder.
En mulig forklaring på at organisasjonserfaring bidrar til å øke sannsynligheten for å kjøpe profesjonelle lobbytjenester, er at ledere som engasjerer seg i organisasjoner er mer bevisste på hvilke muligheter som ligger i å påvirke offentlige myndigheter. Det er med andre ord de engasjerte og ressurssterke som kjøper profesjonelle lobbyister. Dette kan skyldes at organisasjonserfaring gir elitene forståelse for hvor viktig offentlige beslutninger er for deres egen virksomhet, mens erfaring fra politikken gir "know-how" om hvordan man bør gå frem for å påvirke. Næringslivsledere med organisasjonsverv, men uten politisk erfaring, vil da innse at det er viktig å påvirke, men ikke ha kompetanse til å lobbe selv.
Rådgiver Grete Knutsen har uttalt at en stor del av jobben hennes er å skape forståelse for betydningen av politikk – ikke bare for samfunnet i sin helhet, men også for den enkelte bedrift (Den store lobbydagen, Oslo, 14. mai 2002). Knutsen hevder at mange bedriftsledere, ofte i mellomstore bedrifter uten egne informasjons- og samfunnsavdelinger, simpelthen ikke er klar over hvor viktig det kan være å påvirke offentlige beslutninger. Resultatene kan tolkes som støtte for denne oppfatningen; forståelse for betydningen av offentlige beslutninger skapes når elitene engasjerer seg i organisasjonslivet.
”Know-how” ser ut til å bestå av flere typer kunnskap. For det første forståelsen for hvor viktig det er å påvirke. For det andre kunnskap om hvordan man kan påvirke – altså det man tradisjonelt har betraktet som "know-how". Det er også mulig at tradisjonell "know-how" egentlig består av to deler; kunnskap om hvordan, så vel som kontakter eller kanaler inn i sentrale beslutningsmiljøer. Dette kan forklare skillet mellom offentlig og privat sektor. I offentlig sektor har lederne institusjonaliserte kanaler inn til besluttende myndigheter, blant annet i form av høringsinstituttet. Ledere i privat bedrifter har i liten grad tilgang til slike kanaler.
Det er spesielt en side ved denne forklaringen som er problematisk; de store interesseorganisasjonene bruker profesjonelle lobbyister i større grad enn gjennomsnittet. Disse organisasjonene har i høyeste grad tilgang til institusjonaliserte kanaler, og det er heller ingen grunn til å tro at de største organisasjonene i landet for øvrig mangler veletablerte kanaler for innflytelse.
Mye av kritikken mot profesjonell lobbyisme er basert på at profesjonell lobbyvirksomhet er en tjeneste for de få med sterk økonomisk ryggrad. Dataene viser også at det er ledere i tradisjonelt sett pengesterke sektorer som benytter profesjonelle lobbyister i størst grad. Som nevnt har kun 8,5 prosent av lederne i frivillige organisasjoner benyttet profesjonelle lobbyister. Dette står i sterk kontrast til drøye 30 prosent blant ledere i det private næringsliv. Det kan også nevnes at eliter i privat næringsliv i relativt liten grad forsøker å påvirke offentlige myndighetsbeslutninger – sammenlignet med andre grupper[27]. Mens gjennomsnittlig 71,4 prosent av elitene hadde forsøkt å påvirke, var andelen i det private næringsliv kun 58 prosent. Blant lederne i organisasjonslivet hadde 94 prosent forsøkt å påvirke offentlige beslutninger i løpet av det siste halvannet året. Ledere i privat næringsliv gjør i langt mindre grad forsøk på å påvirke, og når de ønsker å påvirke, bruker de i større grad profesjonelle lobbyister enn andre.
Resultatene tyder på at profesjonell lobbyisme er det private næringslivets og de store organisasjonenes vei til innflytelse. Kun 8,5 prosent av lederne i landets største frivillige organisasjoner har brukt profesjonelle lobbyister. De svenske demokratiutrederne fant at det gikk et klart skille mellom organisasjonene i arbeidslivet og frivillige og ideelle organisasjoner. Dette gir god grunn til å tro at de minste ideelle og frivillige organisasjonene svært sjelden bruker profesjonelle lobbyister.
”Know-how”-hypotesen kan ikke forklare at private næringslivsledere bruker profesjonelle lobbyister i større grad enn andre. Forskjeller i økonomi er kanskje en bedre forklaring. Det er rimelig å anta at lederne i privat sektor har større økonomiske ressurser til rådighet til konsulenttjenester enn det lederne i offentlig sektor har. Og det er liten tvil om at det private næringsliv og de store organisasjonene i arbeidslivet har større økonomiske ressurser enn frivillige organisasjoner.
Man bør imidlertid ikke se bort i fra at frivillige og ideelle organisasjoner muligens ikke trenger å benytte profesjonelle lobbyister, fordi de har kompetanse på lobbyvirksomhet i egne rekker. For noen organisasjoner vil det kanskje også være snakk om et ideologisk spørsmål. For det første er det god grunn til å tro at en rekke organisasjoner med forankring på venstresiden i norsk politikk, er ideologiske motstandere av profesjonell lobbyisme. For det andre vil frivillighet i seg selv kunne oppfattes som en ideologi i frivillige og ideelle organisasjoner – og da passer innkjøpt kompetanse på lobbyvirksomhet dårlig inn.
Betyr dette at deltakelse i demokratiet blir forbeholdt de få ressurssterke?
Det er ingenting som tyder på at små organisasjoner ikke deltar når offentlige beslutninger skal fattes. Men det er god grunn til å anta at ledere i små, frivillige organisasjoner deltar på andre måter enn det ledere i det private næringsliv gjør. Dette kan også bunne i ulike prioriteringer; ledere i privat næringsliv deltar i mindre grad enn ledere i organisasjonslivet. Derfor kan det være rasjonelt å kjøpe profesjonell hjelp når det trengs, i stedet for å ansette folk på heltid. Profesjonelle lobbyister selv har pekt på at de kan være en verdifull ressurs for ad-hoc-organisasjoner og små organisasjoner som ikke har mulighet til å ansette egne interesselobbyister.
94 prosent av lederne i organisasjonslivet forsøkte i løpet av halvannet år å påvirke en offentlig beslutning. Økonomiske ressurser ser slik sett ikke ut til å være en forutsetning for å delta i offentlige beslutningsprosesser. Et annet spørsmål er om økonomiske ressurser gir større innflytelse når offentlige beslutninger fattes. Dette spørsmålet vil vi se nærmere på i slutten av dette kapittelet.
Til slutt kan det være interessant å ta utgangspunkt i informasjonsrådgiverbransjens egen virkelighetsforståelse når næringslivets bruk skal forklares. Bransjen hevder at profesjonell lobbyisme er uttrykk for en generell utvikling i norsk og internasjonalt samfunnsliv: spesialisering. Markedet av spesialiserte tjenester blir større, og dette tyder på at bedrifter og institusjoner overfører flere og flere oppgaver til eksterne aktører som har spesiell kompetanse på sitt eget område. De profesjonelle lobbyistene selv liker å sammenligne seg med reklamebransjen – som nå blir betraktet som en stueren bransje, som har fått innpass selv i politiske partier. Tidligere var det en nyhet at partier benyttet reklamebyråer i valgkampen. I dag er imidlertid dette helt vanlig. En god illustrasjon er Arbeiderpartiets valgkamp i 2001; at partiet benyttet reklamebyrå var ingen nyhet – det var kvaliteten på arbeidet til reklamemannen Kjetil Try som skapte interesse i media.
Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at spesialisering kan betraktes som et begrep bransjen selv omfavner for å legitimere sin eksistensberettigelse. Begreper som spesialisering og fleksibilitet kan så å si inngå i bransjens egen reklamestrategi for seg selv. Det kan derfor være fornuftig å innta en kritisk holdning til spesialisering som forklaring på norske lederes bruk av profesjonelle lobbyister.
[27[ ]]Spørsmålet lød "Har du i løpet av 1999 eller inneværende år, gjennom din stilling, aktivt forsøkt å påvirke de offentlige beslutningene i en bestemt sak av stor betydning for din virksomhet?"