SKJULT MEDISINSK MAKT I SAMFUNNET

Pål Gulbrandsen, HELTEF – Stiftelse for helsetjenesteforskning

Hensikten med denne artikkelen er å peke på hvordan leger, dels i kraft av sitt yrke, dels fordi de tilhører utdanningseliten, utøver makt med skadelige bivirkninger. Jeg har bevisst unnlatt å diskutere de mest åpenbare maktsituasjoner (for eksempel tvangsinnleggelser, definisjonsmakten mht. sykdom og trygdeavgjørelser), fordi disse er godt kjent og grundig drøftet av andre. I stedet vil jeg trekke frem eksempler på makt som selv når den er utøvet i beste hensikt, har ydmykende eller undertrykkende karakter, og som man ofte ikke er oppmerksom på. Jeg gjør ikke dette for å sverte legestanden, men for å øke bevisstheten om slike mekanismer og på den måten redusere skadevirkningene.

En observasjon

Når jeg har holdt forelesning for førstesemesters medisinstudenter i temaet ungdom og helse, har jeg pleid å spørre om hvilke helseproblemer ungdom først og fremst har. De vanligste svarene jeg har fått, er

• behov for prevensjon,
• spiseforstyrrelser,
• rusmiddelbruk.

I tillegg nevnes noen ganger

• trafikkulykker,
• hud- og allergiproblemer,
• idrettsskader,
• og enkeltstående andre problemer.

Det svaret jeg ikke får, er vold. I henhold til Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse var andelen menn mellom 16 og 24 år som hadde vært utsatt for vold i 1995 17% (Roalsø 1997). Blant kvinner var andelen 7%. I løpet av forelesninger for i alt ca. 400 medisinstudenter burde det altså statistisk sett befinne seg 40-50 studenter som kunne komme til å nevne vold som et helseproblem ut fra personlig erfaring. Når så ikke skjedde, er det ikke fordi medisinstudenter ikke ser vold som et helseproblem. De tenker bare ikke på det. Jeg spurte, hver gang, hvor mange i salen som enten selv eller i sin nære familie eller bekjentskapskrets hadde opplevd vold. Ved to forelesninger rakk ingen hendene i været, ved de andre to rakk til sammen tre studenter hendene i været. Observasjonen demonstrerer hvor spesiell den gruppen mennesker er som utdanner seg til leger, og hvor nødvendig det er ikke bare å gi dem medisinsk kunnskap, men generell kunnskap om hvor vanskelig livet kan være.

Medisinen som samfunnsmakt

Medisinens tiltakende suksess, og derved innflytelse i samfunnet gjennom siste halvdel av 1800-tallet og 1900-tallet medførte at leger i stadig større grad ble brukt som rådgivere, og etter hvert gitt en maktutøvende rolle ikke bare i forhold til behandling av syke, men i hygieniske spørsmål, samfunnsplanlegging og ved domstolene (Larsen, Berg og Hodne 1986; Schiøtz 1999; Aasland 1992). Etter hvert ble oppgavene så mangfoldige at vi fikk et korps av leger som først og fremst hadde oppgaver relatert til samfunnet, i mindre grad til individer. Disse, og gruppen av leger som kom til å interessere seg for epidemiologi, har etter hvert dannet gruppen samfunnsmedisinere. Den praksis de har utøvet, har i hovedsak et tredelt innhold:

• administrasjon (prioritering, tilsyn, pålegg),
• epidemiologi (overvåking, analyse),
• prevensjon (hygiene, skjermbildefotografering, påvirkning av livsstil, vaksinering m.m.).

Denne gruppen av leger har hatt særlig sterke bånd til myndighetene og med det mye formell makt. Leger i klinisk arbeid har i større grad utøvet sin makt i direkte relasjoner til pasienter, andre grupper ansatte i sykehus og politikere lokalt. Eksemplene jeg har valgt for å illustrere makt er imidlertid valgt fra det samfunnsmedisinske domene.

Makt, ydmykelse og medisin

Det er i utgangspunktet ingen grunn til at makt burde interessere en medisiner. Medisinens oppgave er å helbrede, lindre og trøste. Det finnes meg bekjent ikke dokumentasjon på at det å ha makt gjør syk. Tvert imot, å ha makt gjør frisk. Mennesker med makt befinner seg sjeldnere enn andre på legekontorer som pasienter. Unntaket er dersom de er ydmyket.

Hva er det å ydmyke? I henhold til Bokmålsordboka (2002) betyr det å krenke eller å vanære. Å ydmyke seg er oversatt med å overvinne sin stolthet og gjøre noe som krenker ens verdighet. I definisjonene ovenfor inngår begreper som ære (i vanære), stolthet, verdighet og krenkelser. Både i psykologisk og sosiologisk forstand er verdighet og stolthet knyttet til selvstendighet. Psykologisk sett vil enhver hendelse som truer individets opplevelse av å mestre tilværelsen, kunne representere en trussel mot selvbildet og i så måte en krenkelse. Sykdom er en slik potensiell krenkelse, arbeidsløshet en annen. Hva som skal til for at et individ opplever seg ydmyket kan variere mye. I et sosiologisk perspektiv er

imidlertid mestring knyttet ikke bare til basal selvoppholdelsesdrift, men evnen til å tilpasse seg andre mennesker. Hvor langt et individ kan strekke sin selvstendighet før andre setter grenser for individet, vil være svært ulikt. Den det settes grenser for vil kunne oppleve tap av kontroll og dermed i noen tilfeller ydmykelse.

Det individuelle perspektivet er vesentlig, selv om man opererer på samfunnsnivå, slik samfunnsmedisinen gjør. Med ovenstående utdypning av begrepet ydmykelse i tankene, vil jeg trekke en linje mellom dette begrepet og begrepet undertrykkelse. I henhold til Bokmålsordboka betyr undertrykke kue eller tyrannisere, i psykologisk forstand å hemme eller holde tilbake følelser. Er man kuet eller hemmet er ens selvstendighet begrenset og selvbildet åpenbart truet. Det er interessant å merke seg hvilket eksempel som anvendes i Bokmålsordboka på substantivet ydmykelse. Der heter det: Vanærende hending eller behandling, f.eks. de fattige måtte tåle mange ydmykelser. Eksemplet er neppe tilfeldig valgt, og viser med nødvendig tydelighet hvor beslektet ydmykelse er med undertrykkelse, selv om undertrykkelse er et begrep som oftest brukes om befolkningsgrupper. Når jeg videre bruker ydmykelse, innebærer det også betydningen undertrykkelse, i den grad de to ordene overhodet har forskjellig betydning.

Det er ydmykelsen som gjør makt til et medisinsk anliggende, fordi den er forbundet med redusert livsutfoldelse, som igjen er forbundet med dårlig helse (Levi 1996). En utøvelse av makt som ikke er knyttet til ydmykelse, representerer i medisinsk perspektiv ikke noe problem. Men utøvelse av makt bærer ofte i seg effekten ydmykelse. Det kan være en ydmykelse som maktutøveren ønsker å oppnå. Like vanlig er det antakelig at maktutøveren ikke har til hensikt å ydmyke noen. Jeg finner det sannsynlig at leger som følge av hensikten med sin virksomhet, å helbrede, lindre og trøste, er blinde for de ydmykelser de utøver. Jeg tror også at byråkrater, hvori opptatt leger i denne rollen, lett overser ydmykelser – dels fordi avstanden til de som opplever ydmykelsene er stor, dels fordi de gripes av sin rolle som samfunnets forvaltere. Som forvaltere er de nødt til å ta avgjørelser på befolkningens vegne, og noen av disse avgjørelsene innebærer med nødvendighet grensesetting i forhold til enkeltpersoner eller grupper. Sist vil jeg påpeke at jeg tror enhver som er velutdannet overser den ydmykelsen som ligger i å være veltalende og innsiktsfull. Enhver lege, uavhengig av psykologisk komposisjon, vil kunne tape denne synsvinkelen – og særlig hvis det sosiale nettverket i hovedsak er andre velutdannede mennesker. I en stor by vil det ofte være tilfellet. Leger i Oslo, høyt plassert i akademi eller byråkrati og uten daglig kontakt med pasienter fra arbeiderklassen, har stor risiko for å overse subtil ydmykelse. Disse legene er de tyngste premissleverandørene for helsepolitikken i Norge.

Et prioriteringsspørsmål

Prioritering av helsetjenester har vært gjenstand for to store utredninger i Norge (Prioritering på ny 1997; Retningslinjer for prioriteringer 1987), og faren for flere er overhengende. Det er i alle fall opprettet et nasjonalt prioriteringsråd. Vanligvis skjules bevisste prioriteringer i departemental ordlyd og uoversiktlige budsjetter. En måte å prioritere på er å begrense etterspørselen ved å kreve egenbetaling for tjenester.

Egenbetaling for ulike tjenester er oftest blitt innført som ledd i behandlingen av statsbudsjettet, og da uten prinsipiell diskusjon. Det var derfor ganske oppsiktsvekkende da Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002 eksplisitt vedtok at folk i fremtiden må betale infertilitetsbehandling og sterilisering selv, tilbud som er kostbare og i hvert fall i et par tiår er blitt oppfattet som rettigheter. I en bitende ironisk kommentar i Dagbladet foreslår Berthold Grünfeld (2002 ) at folk i fremtiden også må betale for abortene sine. De som ikke har råd, kan jo bare bære frem barna sine og adoptere dem bort, så slipper vi styret med å importere barn fra fattige land. Kommentaren peker på det soleklare problem at prioritering av offentlige midler må føre til større forskjeller mellom mennesker i tilgang på helsetjenester. Spriket mellom hva som er medisinsk mulig og økonomisk mulig vil fortsette å øke. Mange vil hevde at det ikke kan være ydmykende eller undertrykkende å la være å finansiere behandling av infertilitet. Spørsmålet er hvordan paret som ikke får barn og er uten økonomiske midler opplever det, sammenliknet med et par som har råd til å betale selv. Det er den som opplever effekten av makten som har rett til å definere hvordan den oppleves.

At det offentlige betaler plastisk kirurgi etter fjerning av bryst pga. brystkreft eller etter store brannskader, er det til nå ingen som har stilt spørsmål ved. Derimot er det bred politisk enighet om at kosmetisk kirurgi bare kan gis prioritet ved svært spesielle tilstander. Silikoninnlegg for å forstørre bryster, lepper og rumper, ansiktsløftninger eller fettsuging er svært mange leger, Den norske lægeforening og dens etiske råd enige om at ligger utenfor det som bør prioriteres. Mange mener at leger ikke burde beskjeftige seg med slikt i det hele tatt. Ved å utvikle slike tilbud har medisinen bidratt til å skape såkalt kunstige behov for et mer perfekt utseende og derved større attraktivitet på jobb- og partnermarkedet. Det er egentlig underlig at det er så mye støy rundt dette, om vi sammenlikner med forbruket av tannregulering i landet i dag. Om lag 40% av norske barn fikk i 1998 tannregulering (Evjen, Grytten, Ramstad, Ødegaard og Stenvik 2001). Reguleringen er også regulert, i Lov om folketrygd § 5-6 med tilhørende forskrifter (Lov om folketrygd, § 5-6). Den faglige begrunnelsen fremgår ikke av disse dokumentene, men det må stilles spørsmål ved en behandling som krever betydelige inngrep hos nesten halvparten av befolkningen og dermed innebærer en normalisering. Ungdommer med rare tannstillinger er blitt en sjeldenhet. Hvorfor skulle man ikke korrigere flatbrystethet, små peniser og skjeve neser? Grenseoppgangen mellom det medisinsk indiserte inngrep og det kosmetiske inngrep er forsøkt gjort ved hjelp av en rekke eksempler i vedlegg nr. 2 til Lov om folketrygds § 5-4 som vedrører kosmetiske inngrep, men man har ikke funnet det nødvendig å gi eksempler i forskriftene som regulerer tannregulering. Faktisk er ikke grensene problematisert i det hele tatt.

Mens motstanden mot utbredt anvendelse av kosmetiske inngrep er stor i ledende akademiske kretser, er viljen til å ta denne medisinske teknologien i bruk høy blant folk flest. I Norge er det i dag 70 000 kvinner som har silikonimplantat i brystene sine og 100 000 er fettsuget (Rognmo 2002). Vi vet ikke hvorfor dette er så populært, men kan anta at den som velger å pynte på kroppen sin i utgangspunktet har et vaklende selvbilde. Den veltalende akademiker som kjemper mot kosmetisk medisin har sikkert de beste hensikter – men effekten på de for hvem utseende faktisk oppleves som vesentlig for selvbildet kan godt være ydmykende.

La meg skyte til at det ikke er min hensikt å angripe tannregulering eller tannbehandling som sådan, bare å vise at prioritering og grensesetting har ydmykende bivirkninger. Tannbehandling er faktisk langt mindre generøst refundert av norske trygdeordninger enn det som er vanlig ellers i Europa. Også det har sin bakgrunn i maktforhold (Erichsen 1996).

Et forskningsspørsmål

Beskrivelse av helseforhold relatert til sosial klasse har hatt vesentlig innflytelse for å rettferdiggjøre en omfordeling av midler fra rike til fattige grupper i samfunnet (Westin 1994). I de seneste tiårene er det gjort mange forsøk ikke bare på å beskrive forskjeller knyttet til sosioøkonomisk posisjon, men på å forklare hvorfor det er slik. Man skulle så gjerne visst om folk blir fattige fordi de er syke, eller om de blir syke fordi de er fattige. I mangelen av svar på dette unyttige spørsmålet kommer ydmykelsene snikende. Det skyldes gjentatte observasjoner av sammenhengen mellom lav sosioøkonomisk status og helsefarlig livsstil, parallelt med en politisk utvikling mot høyre. I mangel av politisk mot til å gjennomføre utjevning av sosiale forskjeller, velger man å angripe livsstilen til folk. Ikke med strukturelle virkemidler, som å fjerne merverdiavgiften på sunne matvarer, men med overtalelse og forbud.

La oss se nærmere på røyking, i dag en sterkt klasserelatert livsstil. I dag kan man risikere å være alvorlig syk pasient på et sykehus, og bli nektet en røyk hvis ikke man har helse til å stå ute i kulden i nattskjorten. I den gode hensikt. Er man så heldig å overleve, og trenger trøst på en pub, så får man i det minste alkohol og litt usunn mat. Men røyke får man ikke der heller. Det skyldes kunnskapen om helsefarene ved passiv røyking. Til tross for at kanskje bare 300 dør av passiv røyking i Norge årlig (trafikkulykker tar langt flere leveår), er det påfallende hvor raskt og sterkt restriksjonene på bruk av tobakk er blitt innført, i lys av en tiltakende liberalisering av omsetningen av alkohol (som dreper tusenvis hvert år) og tilløp til legalisering av omsetning av narkotika (sprøyterom der politiet ikke har adgang) (Berridge 1999; Gulbrandsen 2001). Det dreier seg om ubevisst, klassebasert undertrykkelse. Røyker du, rammer din usunne livsstil også meg. Drikker du, er problemene din egen sak. Alkoholen rammer i alle lag av folket, men den virkelig ødeleggende skadevirkningen kommer i langt større grad i arbeiderklassen i form av tap av arbeid og ødelagt økonomi. Leger og ikke minst Legeforeningen er langt mer engasjert i arbeidet med å redusere tobakksforbruket enn alkoholforbruket, fordi de ikke kjenner problemene med sistnevnte på kroppen. Kampen mot tobakken er så viktig for leger at selv det å gi pakker med rulletobakk til tung belastede stoffmisbrukere angripes (Aavitsland 2002).

Vi kan merke oss at selve begrepet passiv røyking bygger på en oppdeling av fenomenet tobakksrøyk i hovedstrømsrøyk og sidestrømsrøyk og studier med denne dekonstruksjonen som forutsetning. Forskere, vanligvis medlemmer av den sosiale eliten, har brukt store ressurser på å dokumentere at passiv røyking er farlig. De måtte konstruere en forståelse av tobakksrøyk med diskutabel sannhetsverdi, for å berede grunnen for restriksjoner på tobakksbruk (Jackson 1995). Skadene av passiv drikking er langt mer åpenbare enn de som følger av passiv røyking, men interesserer altså eliten lite. Det er denne manglende interesse som er undertrykkelsen.

En finurlig form for ydmykelse av de ikke velutdannede utføres av de som driver moderne helseopplysning. Man har nemlig funnet ut at vanlig, saklig opplysning ikke hjelper, så nå lages reklamekampanjer for å få folk til å leve sunnere. Bildemedienes makt tas i bruk, trendy symboler, hippe personer og ungdommens språk anvendes. Hensikten helliger middelet. Som om ikke selv den usleste fattiglem vet at røyk er farlig. Moderne anvendelse av massemedier i helseopplysningskampanjer har i hvert fall ett underliggende budskap de syke og fattige forstår: Dere er ikke bare syke og fattige, dere er dumme også. Fordi det å ha kunnskap er å ha makt, er det en stor utfordring å dele den med de som ikke har kunnskap uten at ydmykelse følger med på lasset (Hylland 2002).

Epidemiologene trenger ikke lenger å vise sammenheng mellom sosial klasse og sykelighet og livsstil. Alle vet dette. De siste tjue årene er det ikke kommet noen vesentlig ny innsikt i sammenhengen mellom fattigdom og sykdom, kanskje bortsett fra ideer om at den fattiges sårbarhet i seg selv kan fremkalle fysisk sykdom. Kunnskapen fra epidemiologien skulle vært til hjelp, men er blitt undertrykkende i stedet fordi den er fulgt av gale politiske løsninger.

Et opplysningsspørsmål

Historisk sett representerer helsestasjonene et viktig tilbud til hele befolkningen, og et velment tiltak i folkeopplysningen. De er også et velsmurt apparat for normalisering. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt, både i privatlivet og som lege, sårede og engstelige mødre som har fått påpekt spor etter stramme sokker, for lite klær, for mye klær, for lav vekt og for høy vekt, at de burde amme mer og røyke mindre, med påfølgende opplevelse av ikke å være tilstrekkelige som mødre. Hvem ønsker ikke å være minst like bra som de andre? I denne kontrollatmosfæren (helsestasjonene er et kontrollsystem, rett nok med tillit i befolkningen) skal det mye til å være den som stiller spørsmål ved noe så etablert som vaksinasjon.

Vaksineprogrammet er et stjerneeksempel på betydningen av makt og nødvendigheten av bruk av medisinsk makt i et samfunn (Westin 2002). Med et biomedisinsk kunnskapsgrunnlag er vaksinasjon nemlig begrunnet både med hensynet til individet og hensynet til samfunnet – den klassiske todeling i begrunnelsen når makt utøves i helsepolitisk øyemed (Vallgårda 2001). At beskyttelse av individet mot sykdom er et gode, er selvinnlysende. At det er bra for samfunnet dess flere som er beskyttet er også opplagt. Det som ikke er så opplagt, er at dersom vaksinasjon ikke gis til 90% av befolkningen, øker risikoen for sjeldne epidemier med disse sykdommene, som da særlig vil ramme ungdom og voksne. Uvaksinerte i denne alderen vil ha langt større risiko for komplikasjoner enn det små barn har. Denne forklaringen tar man ikke sjansen på å gi foreldrene i Helsetilsynets brosjyre som deles ut ved helsestasjonene (Vaksinasjoner i barne- og ungdomsalder, 2000). Brosjyren forenkler. I innledningen kommer opplysningene i følgende rekkefølge: Sykdommene er farlige. Vaksine er enkelt, effektivt og ufarlig. Vaksine er frivillig. Tre avsnitt lenger nede finnes en anelse av en motforestilling: Etter en vaksinasjon skal barnet vente på helsestasjonen i ca. 20 minutter, fordi det en sjelden gang kan forekomme uventede reaksjoner på vaksinen. Resten av Helsetilsynets brosjyre unntatt sistesiden er viet de enkelte sykdommene, som beskrives saklig som farlige, uten presise opplysninger om forekomst. Bivirkningene av vaksinene beskrives som ufarlige, ofte uten presise opplysninger om forekomst. Ingen steder i brosjyren nevnes den mistanke som er kastet over spesielt kikhostevaksinen og meslingevaksinen, og i den senere tid kombinasjonsvaksinasjoner, mht. sjeldne, men alvorlige bivirkninger som autisme.

Hva har så et tilbud om vaksinasjon med ydmykelse å gjøre? Det handler om oss og dem, ikke mennesker mot mikrober, men mennesker som innser sitt eget beste mot mennesker som ikke innser sitt eget beste. Ydmykelsen ligger både i den forventede mangel på motstand, og i hvordan motstand håndteres når den en sjelden gang forekommer. Hvorfor står det ingenting i Helsetilsynets brosjyre om hva man kan gjøre hvis man ikke ønsker, eller er i tvil om man bør la barnet få en vaksine? Helsesøstrene kan man ikke spørre. En nylig britisk undersøkelse viste at innholdet i brosjyrer med helseopplysning i liten grad blir diskutert, og at helsepersonell arbeider for normativ praksis fremfor fritt valg (O’Cathain, Walters, Nicholl, Thomas og Kirkham 2002) – noe som stemmer godt med folks erfaringer med helsestasjonene. En mor som henvendte seg til Folkehelseinstituttet med spørsmål om vaksineprogrammet, fikk til svar at Folkehelseinstituttet er for helsepersonell, ikke for vanlige folk, og ble henvist tilbake til helsesøstrene som ikke hadde kunnet eller villet svare henne (Eritsland 2002). Arrogansen skyldes at det ene av målene med vaksinasjon har prioritet foran det andre. Det å ha en høy vaksinedekning i befolkningen er viktigere enn at den enkelte er vaksinert. Myndighetene stoler ikke på den tilliten de har i befolkningen. Helsetilsynets brosjyre og fagfolkenes motstand er skreddersydd for å tillate et mindretall å si nei, uten at mange flere vurderer å følge dem. Det finnes riktignok verre metoder for å oppnå høy vaksinedekning. F.eks. er det gjennomført et forsøk i staten Georgia i USA der familier som var avhengige av sosialhjelp ble nektet økonomisk støtte hvis de ikke kunne dokumentere at barna deres hadde fulgt vaksinasjonsprogrammet (Davis og Lantos 2000).

Medisinen er antisosial

På tross av sitt altruistiske grunnlag er medisinen antisosial aktivitet. Dens røtter er å finne hos sjamaner og Hippokrates, som visste å ta vare på sine hemmeligheter – selv om dette angivelig var for å beskytte den syke. Fortsatt er det et helt grunnleggende prinsipp i medisinen at den bygger på møter mellom enkeltpersoner, legen og pasienten. Medisinens kollektive makt bygger på hemmeligheten i disse møtene. Det finnes ingen tradisjon for å ta i bruk styrken i pasientenes kollektiv. Bortsett fra spredte, ofte u-landbaserte hjelpetiltak etter PLA-metoden (Participatory Learning and Action) (Gedde-Dahl 2000), har medisinerne sørget for eget utkomme ved å holde fast ved behovet for at den enkelte konsulterer legene, enkeltvis. Gruppebasert behandling er unntak (Steihaug, Ahlsen og Malterud 2001). Legenes manglende engasjement i å bygge opp kunnskapsnettverk i sine praksispopulasjoner har vært et vedvarende bidrag til undertrykkelse, særlig av grupper i befolkningen som leser lite skriftlig informasjon. Det betyr ikke at dette har vært en bevisst strategi.

Konklusjon

Makt har medisinsk interesse i kraft av at ydmykelse og undertrykkelse virker på folks helse. Svært mye av den makt som utøves, spesielt når det gjelder helsetjenesten og medisinen, har ikke til hensikt å ydmyke eller undertrykke noen. Like fullt skjer det hele tiden, som dokumentert ovenfor i forbindelse med prioritering av helsetjenester, forskning på helse og sosial klasse, livsstilspåvirkning og siling av informasjon til befolkningen. I tillegg har medisinen en særegen makt gjennom at kommunikasjonen med befolkningen i all hovedsak skjer i én til én-situasjoner.

Konsekvensen av denne innsikten er ikke at makt ikke må utøves. Makt må utøves. Forutsetningen for tilsiktet medisinsk maktutøvelse må være at man stiller følgende spørsmål hver gang, før man handler:

• Vil noen føle seg ydmyket eller undertrykket som følge av denne intervensjonen?
• Er intervensjonen så viktig at den er verdt det, etter at også etiske sider er vurdert?
• Hvordan kan vi begrense skadevirkningene av intervensjonen?

For å forebygge ikke-tilsiktet maktutøvelse, som altså foregår hele tiden, må vi øke innsatsen for å gjøre medisinstudenter og leger (og byråkrater) mer bevisste, slik at de kan vedbli å kjempe mot egen tilbøyelighet til å ydmyke eller undertrykke folk i sin gjerning (Sætersdal og Heggen 2002).

Det er også nødvendig for leger aktivt å arbeide for å styrke folks evne til å håndtere symptomer og sykdom gjennom fellesskap seg imellom, uten hjelp av helsepersonell. Sannsynligvis er det det viktigste tiltaket for å begrense uheldige effekter av skjult medisinsk makt.

Referanser

Berridge, V. (1999): “Histories of harm reduction: illicit drugs, tobacco, and nicotine”, Subst Use Misuse 34:35-47.

Bokmålsordboka. URL: http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html [Lesedato 7.3.2002]

Davis, M.M. og J.D. Lantos (2000): ”Ethical considerations in the public policy laboratory”, JAMA 284:85-87.

Erichsen, V. (1996): ”Den særegne norske tannpleien”, s. 217-237, i V. Erichsen (red.): Profesjonsmakt. På sporet av en norsk helsepolitisk tradisjon. Oslo: Tano Aschehoug.

Eritsland, K. (2002): ”Vaksinevegring eller opplyste foreldre?”, Aftenposten, morgenutgave, 15.4.2002.

Evjen, G., J. Grytten, T. Ramstad, J. Ødegaard og A. Stenvik (2001): ”Malokklusjoner og søknad til folketrygden”, Nor Tannlegeforen Tid 111:18-21.

Gedde-Dahl, T.W. (2000): ”PLA-metoden – noe for leger?”, Tidsskr Nor Lægeforen 120:3592-3594.

Grünfeld, B. (2002): ”Livskvalitet og egennytte”, Dagbladet 19.2.2002.

Gulbrandsen, P. (2001): ”Og verdens alkoholfrie dag, hvor ble det av den?”, Tidsskr Nor Lægeforen 121:1669.

Hylland, M. (2002): ”Folkeopplysningen på sotteseng”, Aftenposten, morgenutgave, 20.3.2002.

Jackson, P. (1995): “The development of a scientific fact: the case of passive smoking”, s. 104-115, i R. Bunton, S. Nettleton og R. Burrows: The sociology of health promotion. Critical analyses of consumption, lifestyle and risk. London: Routledge.

Larsen, Ø., O. Berg og F. Hodne (1986): Legene og samfunnet. Oslo: Den norske lægeforening.

Levi, L. (1996): “Spice of life or kiss of death?”, i C.L. Cooper: Handbook of stress, medicine, and health. Boca Raton: CRC Press.

Lov om folketrygd. URL: http://www.lovdata.no [Lesedato 7.3.2002]

O’Cathain, A., S.J. Walters, J.P. Nicholl, K.J. Thomas og M. Kirkham (2002): “Use of evidence based leaflets to promote informed choice in maternity care: randomised controlled trial in everyday practice”, BMJ 324:643-646.

Prioritering på ny. Gjennomgang av retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 1997. (Norges offentlige utredninger, NOU 1997:18) (Lønning II).

Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 1987. (Norges offentlige utredninger, NOU 1987:23.) (Lønning I).

Roalsø, K.-M. (1997): Ungdoms levekår i 1990-årene. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Rognmo, G. (2002): ”Plastikkirurger advarer mot griskhet i egen bransje: Nå må vi bestemme oss for om dette er salg eller medisin”, Dagbladet 4.3.2002.

Schiøtz, A. (1999): Distriktslegen – institusjonen som forsvant. Det offentlige legevesen 1900-1984. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Steihaug, S., B. Ahlsen og K. Malterud (2001): “From exercise and education to movement and interaction”, Scand J Prim Health Care 19:249-254.

Sætersdal, B. og K. Heggen (red.) (2002): I den beste hensikt? ”Ondskap” i behandlingssamfunnet. Oslo: Akribe forlag.

Vaksinasjoner i barne- og ungdomsalder. Oslo: Statens helsetilsyn, 2002.

Vallgårda, S. (2001): “Governing people’s lives: strategies for improving the health of the nations in England, Denmark, Norway and Sweden”, Eur J Publ Health 11:386-392.

Westin, S. (2002): ”Medieskapt vaksinevegring”, Aftenposten, morgenutgave, 6.3.2002.

Westin, S. (1994): ”Sosial klasse – dimensjonen som forsvant”, Tidsskr Nor Lægeforen 114:2821-2823.

Aasland, O.G. (1992): ”Legen som juridisk nøtteknekker”, s. 69-93, i A. Kjønstad og A. Syse (red.): Helseprioriteringer og pasientrettigheter. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Aavitsland, P. (2002): ”Tiedemanns nyttige idioter”, Tidsskr Nor Lægeforen 122:361.