3.1 Betydningen av kjønn og utdanning
Vårt utgangspunkt er altså at utdanningsnivået generelt sett har økt kraftig de siste 30-40 årene, og at mye av denne økningen består i at yngre kvinner har tatt igjen sine jevnaldrende menn, og nå gått litt forbi dem i andelen som tar høyere utdanning. Samtidig er det en forskjell i valgene av type utdanning som gjør at kvinner får dårligere betalte jobber når de går ut i arbeidslivet.
Vi kan begynne med å sitere noen konklusjoner basert på undersøkelsen i 1969, som har dette å si om forskjellene mellom kvinner og menn i politisk medvirkning på den tiden:
Kjønnsforskjellene er tydelige, og i kvinnenes disfavør. De går også igjen på alle statusnivå, men reduseres jevnt over når vi kommer til høystatusgruppen..... Den drastiske kjønnsforskjellen i organisering skyldes ulikheten i yrkesaktivitet. Og den relativt høye politiske interessen blant menn med lav sosial status, kan tilbakeføres til fagorganisasjonene og politisk arbeid i denne forbindelse (Hernes og Martinussen 1980:187).
Kvinner er til dels betydelig mer politisk likegyldige og avmektige enn menn, innenfor kategorier hvor de er likestilte med menn i utdanning og politisk organisering.... Men når kvinner oppnår lang utdanning og høy sosial posisjon, forsvinner i stor grad forskjellene mellom kvinner og menn i graden av politisk fremmedgjøring (Martinussen 1973:206 og 210).
Denne typen konklusjoner gikk igjen i en mengde andre undersøkelser, nasjonale som internasjonale. De ble brukt som ammunisjon i den kvinnekampen som foregikk i 1960- og 1970-årene, som førte til en god del endringer hos oss, særlig i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i politikken. Situasjonen er derfor annerledes når vi nærmer oss århundreskiftet, slik dette sitatet som gjelder kvinners politiske medvirkning viser:
...det har vært en bemerkelsesverdig politisk mobilisering blant kvinner etter 1970, som i det store og hele må betegnes som en suksesshistorie. Fram til begynnelsen av 1979-tallet var kjønn det viktigste opphavet til politiske forskjeller mellom samfunnsborgerne... I 1990 var kjønnsforskjellene i politisk deltakelse så godt som utjevnet ... (Raaum 1995:9)
Raaum modifiserer dette bildet noe senere i boka si, men hovedkonklusjonen står fast.
Hva er så bildet vi kan tegne på basis av undersøkelsen i 2001? Den bekrefter selvsagt det vi vet fra offentlig statistikk fra arbeidsmarkeds-, utdannings- og levekårsundersøkelser: Kvinner har like lang utdanning som menn i de yngste generasjonene, men ikke de samme typene utdanning. Kvinners yrkesaktivitet er nesten like høy som menns, men de er noe oftere i deltidsarbeid. De har systematisk de utdanningene og yrkesvalgene som gir dem dårligere betalte jobber enn menn.
Nærmere bestemt er det nå slik at i de yngre aldersgruppene er prosenten med høyere utdanning høyere blant kvinner enn blant menn, mens det er omvendt blant de eldre. Den virkelig store forskjellen i utdanningsnivå finner vi hos dem over 60 år. Når det gjelder inntekt, er det derimot over tre ganger så mange menn som kvinner på de høyere inntektsnivåene – og her er grensen for høy inntekt satt så lavt at i overkant av halvparten av mennene i de midlere aldersgruppene faller inn. Bare et par prosent av disse mennene har lav inntekt, mot 10-20 prosent av kvinnene i tilsvarende aldersgrupper. Blant de unge og eldre er andelen med lav inntekt ca. 40 prosent blant kvinnene. Unge menn er like ofte i lavinntektsgruppen, mens gamle menn er det mye sjeldnere enn gamle kvinner.
Hvilke utslag gir dette noe sammensatte bildet for medborgerskapet? La oss se på et diagram for hvert av de tre demokratiaspektene som viser engasjementet etter utdanning og kjønn samtidig. Først valgkanalen, hvor sammenhengene vises i figur 4 nedenfor.
Forklaring:
R-menn og R-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som har høy eller ganske høy representasjonsaktivitet.
Id-menn og Id-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som regner som tilhenger av et bestemt parti.
M-menn og M-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som er medlem av et parti.
T-menn og T-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som har høy eller ganske høy tillit til de politiske partiene.
Utdanningsvariabelen er beskrevet i appendiks 2.
Vi ser at for konkurransedemokratiets vedkommende er både kjønns- og utdanningsforskjellene forholdsvis beskjedne, med et par unntak. Tilliten til de politiske partiene er like stor (eller liten) blant kvinner og menn på alle utdanningsnivå. Den øker tydelig med økende utdanning. Det samme finner vi for aktivitet i representasjonskanalen, hvor det bare er en tydelig kjønnsforskjell på laveste utdanningsnivå. Økningen i representasjonsaktivitet med stigende utdanning er klarest for kvinnenes vedkommende.
Figuren viser videre at det ikke er utdanningsforskjeller i det å føle seg som tilhenger av et parti. På de høyere utdanningsnivåene ligger menn litt over kvinner i partiidentifikasjon. På laveste utdanningsnivå er menn også oftere partitilhengere enn kvinner, mens det er omvendt på nest laveste utdanningsnivå. Dette reflekterer antakelig mannlige arbeideres fagorganisering i LO-forbund og kvinnelige funksjonærers yrkesorganisering.
Det sistnevnte gir seg også utslag i at kvinner på nest laveste utdanningsnivå litt oftere enn andre kvinner er partimedlemmer, mens menn med lav utdanning ligger høyest av alle her. Forskjellene mellom utdanningsgruppene er ellers små når det gjelder partimedlemskap, mens menn ligger noe høyere enn kvinner her.
For deltakerdemokratiet er situasjonen en helt annen. Nedenfor viser figur 5 sammenhengen mellom utdanning og henholdsvis aksjonsdeltakelse, organisasjonsaktivitet og følelse av å kunne påvirke politiske avgjørelser, for kvinner og menn hver for seg.
Både følelsen av å kunne påvirke avgjørelser i de offentlige myndighetene og forsøk på å gjøre dette gjennom aksjoner eller organisasjonsarbeid er klart avhengig av utdanningsnivået en har. Og utdanningen er noe viktigere for kvinner enn for menn. På det laveste utdanningsnivået ligger kvinners medvirkning under menns, og på det høyeste utdanningsnivået er kvinner mer aktive enn menn. Når det gjelder politisk arbeid gjennom organisasjonene ligger kvinner over menn også på de midlere utdanningsnivåene. Men kjønnsforskjellene er små.
Forklaring:
A-menn og A-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner med ganske høyt eller
meget høyt nivå på deltakelsen i politiske aksjoner.
O-menn og O-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner med høy organisasjons-
aktivitet.
På-menn og På-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner med høy eller ganske høy
politisk selvtillit.
Utdanningsvariabelen er beskrevet i appendiks 2.
Til slutt ser vi på kjønns- og utdanningsforskjeller innen samtaledemokratiet, ved hjelp av indikatorene vi tidligere har beskrevet på informasjonssøking, politisk diskusjon, politisk interesse og følelse av at politikken angår en selv. Figur 6 er satt opp på samme måte som de to foregående diagrammene.
Også her er hovedinntrykket at utdanningsressursen er viktig for deltakelsen. Forskjellene mellom kvinner og menn varierer noe. Det er små kjønnsforskjeller i følelsen av at politikken angår ens daglige liv. Kvinner med lav utdanning er minst tilbøyelig til å mene dette, mens kvinner med høyere utdanning hyppigere enn menn på samme utdanningsnivå hevder at politikken betyr noe for en selv. Følelsen av nærhet til det politiske systemet øker med økende utdanning, mer for kvinner enn for menn.
Forklaring:
In-menn og In-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner med høy eller ganske høy
grad av informasjonssøking om politikk.
D-menn og D-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som diskuterer politikk
ofte eller ganske ofte.
Hi-menn og Hi-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner med høy eller ganske høy
politisk interesse.
N-menn og N-kvinner: prosenten av henholdsvis menn og kvinner som i stor eller ganske stor
grad synes politikken angår deres daglige liv.
For den generelle politiske interessen er det annerledes. Den øker klart med økende utdanning for både kvinner og menn, men her ligger menn klart høyere enn kvinner både på det laveste og de to høyeste utdanningsnivåene. Det samme bildet får vi når vi ser på den politiske informasjonssøkingen: Tydelig økning med økende utdanning, og menn mer aktive enn kvinner på alle utdanningsnivå. Sammenlikner vi med 1969, synes forskjellene å være omtrent like store i 2001 som da (se for eksempel Hernes og Martinussen 1980:186).
Endelig har vi diskusjon av politiske spørsmål med familie, venner og bekjente. Den er mindre avhengig av utdanningsnivået enn informasjonssøkingen og den politiske interessen, og kjønnsforskjellene er ikke så store, bortsett fra på det laveste utdanningsnivået.
Når de sosiale statusforskjellene – her indikert ved ulikhet mellom utdanningsnivåer – synes å ha økt for konkurransedemokratiets vedkommende, er vår hovedtolkning at arbeiderbevegelsens mobiliserende betydning har avtatt. Det viser seg da også at dersom vi studerer sammenhengene mellom LO-medlemskap og tilhørighet til Arbeiderpartiet på den ene siden og aktivitet og tillit på den andre, så finner vi enten ingen sammenhenger eller negative sammenhenger.
Arbeiderpartiets tilhengere er klart mindre aktive i valgkanalen enn andre, og deltar mindre i politiske aksjoner og diskusjoner, og de søker sjeldnere informasjon om politikken og er mindre politisk interessert enn andre partiers tilhengere. Dette henger delvis sammen med deres gjennomgående lavere utdanningsnivå. Det gjør også det faktum at de har større mistillit til de politiske partiene. Derimot er deres deltakelse i frivillige organisasjoner på høyde med andres.
Også de som er organisert i fagforeninger tilhørende LO er gjennomgående mindre politisk engasjerte enn andre, men her er tendensene svake.