3.2 Aldersforskjeller i politisk deltakelse

3.2 Aldersforskjeller i politisk deltakelse

Det er to faktorer som synes å være de viktigste politiske ressursene både i 1969 og i 2001, nemlig organisering i interesseorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner, og utdanning. Viktigheten av tilgang på disse ressursene er blitt større i enkelte tilfeller, og har avtatt i andre. Dette varierer tydelig med den enkeltes alder, for utdanning er skjevt fordelt mellom aldersgruppene, og organisasjonstilhørigheten varierer også en del etter alder. La oss derfor se på en tabell som viser hvordan alder og utdanning til sammen skaper betingelser for aktivitet og engasjement i de tre ”demokratiene” vi har operert med (tabell 8 til slutt i dette avsnittet).

Vi ser at valgkanalen er de eldres arena, også når det gjelder partimedlemskap. Det er eldre med høyere utdanning som ligger høyest i engasjement i konkurransedemokratiet, fulgt av middelaldrende med akademisk utdanning. Tilliten til partiene, derimot, henger i liten grad sammen med alderen, men øker med økende utdanning. Det ser ut som om de høyt utdannede har størst forståelse for hvordan partiene handler. Vi kan også nevne at tilknytningen til organisasjoner spiller en positiv rolle for engasjementet i valgdemokratiet, men har lite å si for tilliten til partiene.

Utdanning er også viktig for deltakelsen i organisasjoner og aksjoner, og for den politiske selvtilliten, minst blant de eldre. Unge og middelaldrende med høyere utdanning er mer aktive i organisasjoner enn andre, og føler i sterkere grad at de har mulighet til å påvirke politiske avgjørelser. Og det er unge og middelaldrende med høy utdanning som hyppigst deltar i politiske aksjoner. Deltakerdemokratiet også i en viss utstrekning de organisertes arena (ikke vist i tabellen), men den var det i enda større grad omkring 1970.

Det er også de best organiserte som oftest diskuterer politikk, søker informasjon om politiske spørsmål, og opplever at politikken angår deres daglige liv. Utdanning er derimot viktigere enn organisering i å tenne den politiske interessen, og vi ser også at høyt utdannete i alle aldersgrupper følger med i politikken i større grad enn andre, og mener at den er viktig for dem selv. Generell politisk interesse er lavest blant de unge, unntatt de med høy utdanning. Vi kan derfor med en viss rett hevde at samtaledemokratiet er de høyt utdannedes arena.

Det vi i alle fall synes å kunne slå fast, er at det økte utdanningsnivået i de yngre generasjonene slett ikke har medført at det politiske engasjementet allment sett øker når vi går fra de eldre til de yngre aldersgruppene. Snarere tvert imot: I konkurransedemokratiet finner vi gjennomgående de høyeste deltakelsesfrekvensene blant de eldre på de ulike utdanningsnivåene, mens deltakelsen ellers er høyest blant de middelaldrende. Men de eldre ligger ikke langt etter, og bare de høyest utdannede blant de unge kommer opp på samme nivå i politisk engasjement, gjennomsnittlig sett.

Som ”høy” aktivitet eller tillit er regnet den andelen som ligger på den positive siden av midtkategorien der indeksene har fem verdier, eller utgjør de høyeste verdiene der indeksene har færre verdier, kfr appendiks 2. Firedelingen i utdanning er denne: ”Lav” betyr grunnskole eller mindre, ”noe” er videregående skole av alle slag eller tilsvarende (verdi 2+3 på utdanningsvariabelen, se appendiks 2), ”mer” er inntil fire års høyskole- eller universitetsutdanning, og ”høy” er godkjent høyskole- eller universitetsutdanning på fem år eller mer.