Sammenhengene som er dokumentert i forrige kapittel mellom politisk engasjement på den ene siden og utdanning, inntekt og organisering på den andre siden viser at den enkeltes plass i den sosiale strukturen i en viss grad ”bestemmer” hvem som blir politisk aktive eller ikke. Men hittil har vi lagt fram et bilde som betrakter befolkningen som helhet, og det er et for grovt bilde. Det har skjedd flere forskyvninger mellom samfunnsgruppene, og de henger særlig sammen med fire forhold: Den økende likestillingen mellom kvinner og menn, veksten i middelklasseyrkene og den tilhørende stigningen i utdanningsnivået, den økende velstanden i befolkningen, og arbeiderbevegelsens synkende oppslutning, som delvis henger sammen med at antallet i tradisjonelle arbeideryrker er klart redusert. Disse endringene lar seg etterspore i det intervjumaterialet vi baserer oss på her, mens de øvrige endringene nevnt innledningsvis i denne rapporten må ligge.
Utdanningsnivået og velstandsnivået er hevet. Disse tydelige endringene faller sammen med at folk diskuterer politikk noe oftere med venner og bekjente, og at bruken av forskjellige aksjonsformer for å fremme ens interesser har steget. Dette inkluderer også medvirkningen i en del frivillige organisasjoner. Men den sosiale ulikheten i politisk deltakelse er like tydelig som før, og man kan spørre om forventede virkninger av økt tilgang på politiske ressurser er oppveid av økende kompleksitet og uoversiktlighet i politikken. Økningen av takten i beslutningsprosessene kan ha ført til oligarkiproblemer i partier og forvaltningsapparater, og større utfordringer for den jevne mann eller kvinne som kunne ønske å delta i disse prosessene.
Det er dermed kanskje ikke merkelig at utdanningen ser ut til å ha økt i betydning som politisk ressurs. Et høyt utdanningsnivå gir innsikt i og nærhet til storsamfunnets beslutningsprosesser og massemedienes formidling av disse. Samtidig gir utdanning selvtillit og evne til å la sin røst høre når det er nødvendig. Utjevningen i utdanningsnivå mellom kvinner og menn skulle forventes å bidra til større likhet også i politisk medvirkning. Og siden utdanningsnivået er stigende jo yngre generasjoner i den voksne befolkningen vi tar for oss, skulle vi vente at de yngre er mer politisk engasjerte enn middelaldrende og eldre. Vi skal se på i hvilken grad disse forventningene slår til, før vi avslutter kapitlet med å svare på spørsmålet om hva det er som gjør utdanning og organisering til viktige politiske ressurser.