6.3. Konkurranse, samarbeid og mangfold
Både byråkratene og politikerne understreker behovet for et mangfold av organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser, først og fremst fordi de ulike organisasjonene når ulike målgrupper. En politiker som mener det er verdifullt med et bredt spekter av innvandrerorganisasjoner, uttaler f.eks at ”her i Norge har vi innvandrerorganisasjoner helt fra de snillistiske til sånne som Human Rights Service som er skeptiske til hele innvandrerkulturen”. En annen politiker understreker at:
[...] det er viktig å få et bredt sammensatt bilde. At ikke bare Nadia og Jeanette setter bildet. Også Saera og Karima må være med. Det er viktig at flere forteller historier, slik at det ikke blir ensidig.
Samtidig ønsker byråkrater og politikere seg mindre konkurranse organisasjonene seg i mellom, og mer samarbeid. En informant uttaler:
Noe som ble tydelig da det ble lyst ut midler til arbeidet mot tvangsekteskap, er at det er stor konkurranse mellom organisasjonene. Særlig organisasjonene ville tjent på å få til mer samarbeid... Det er eksempler på sleivspark i pressen. Men vi trenger mangfoldet, vi trenger organisasjoner som når ulike målgrupper. Noen organisasjoner skader sin egen sak ved å holde på slik.
En annen informant bruker HRS og Somalisk kvinneforening som eksempler på organisasjoner som beskriver virkeligheten forskjellig, og anvender ulike metoder. ”Det er ikke bare en virkelighet, men mange virkeligheter”, understreker informanten, som mener det er verdifullt å høre på flere aktører. I regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap (1998: 10) er verdien av et organisasjonsmangfold nedfelt som et eget punkt:
Organisasjonene treffer ulike målgrupper og arbeider forskjellig ut fra sitt ståsted. Vi tror det er verdifullt å beholde mangfoldet og styrke dette, framfor å satse på å utvikle ett miljø som alle skal oppsøke. Dessuten kan det for noen være enklere å søke råd og informasjon i et miljø man kjenner fra før.
Flere informanter påpeker at konkurranseforholdet mellom organisasjonene kan svekke både enkeltorganisasjoner og det større landskapet av organisasjoner som arbeider på feltet. En politiker som ønsker seg samarbeid i stedet for konkurranse, uttaler f.eks. at:
[...] mange organisasjoner argumenterer samtidig prinsipielt mot hverandres metoder. Men ulike kvinner trenger hjelp på ulike måter, med ulike tilnærminger. Dette krever respekt for organisasjonenes ulike tilnærmingsmåter. HRS og MiRA argumenterer mot hverandres tilnærmingsmåter. Det er ulogisk, fordi begge organisasjoner sier at det trengs et mangfold.
Denne politikeren viser til at konkrete politiske forhandlinger hvor enkelte organisasjoner har drevet lobbyvirksomhet for tildeling av midler, kan ha svekket det totale økonomiske grunnlaget for organisasjonenes virksomhet. Informanten forteller at i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2002, drev både HRS og Helsingforskomiteen sterkt med lobbyisme:
Vi la inn en sum for å sikre jobbing mot tvangsekteskap og vold; vi la inn 10 millioner ekstra for å ruste opp organisasjonene og hjelpeapparatet. Men så sa HRS og Helsingforskomiteen: gi oss 0,5 mill, og så videre, og FrP kjøper det, og så blir totalsummen redusert [...]. Vi ville støtte prosjekter. I stedet fikk vi øremerking til noen spesielle organisasjoner. De andre organisasjonene taper, og det totale arbeidet svekkes. Det gjør at det skapes et bilde av at nå blir det gjort mer, mens det i virkeligheten blir gjort mindre. Jeg mener det er useriøs jobbing av Stortinget og av organisasjonene, som ikke ser det felles beste. Jeg har ikke unnlatt å si det til organisasjonene. De må klare å lobbe slik at ikke summen blir mindre. Og Stortinget bør ikke behandle enkeltsøknader. Vi har ikke oversikten. Vi må heller peke på hvor det eventuelt er mangler, og styrke det totale arbeidet. Det blir mye symbolpolitikk: ’Nå har vi støttet HRS og disse jentene’, i stedet for å styrke arbeidet på en bredere måte. Det er et lett område å drive populistisk politikk på.
Imidlertid er det flere byråkrater som også forteller om samarbeid mellom ulike organisasjoner. Et eksempel som nevnes er at Quo Vadis, ORKIS og HIMMILO Youth har samarbeidet om et teaterstykke om tvangsekteskap. Som vi har sett i kapittel 4, forteller også organisasjonene selv om et bredt samarbeid. Informanten fra en organisasjon uttaler f.eks. at ”vi kan ikke ha all kompetanse her på huset”, og forteller om samarbeid med Senter mot etnisk diskriminering, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, Antirasistisk Senter, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, PMV, Quo Vadis, SEIF og krisesentre. Slike eksempler gjør det nødvendig å modifisere det bildet av konkurranse mellom organisasjonene som eksisterer hos flere byråkrater og politikere. Det finnes faktisk en rekke kontakter og ulike former for samarbeid mellom organisasjonene. Samtidig er det viktig å vurdere betydningen av strukturelle forhold for den konkurransen som faktisk finnes mellom ulike organisasjoner. I den forbindelse vil det være grunn til å spørre om myndighetenes politikk er med på å legge mer til rette for konkurranse enn for samarbeid. Når offentlige midler er begrenset, og mye lyses ut som prosjektmidler, blir organisasjonene oppfordret til å konkurrere med hverandre.
Et annet spørsmål som aktualiseres i min studie er om myndighetene kan og bør utforme tiltak som styrker organisasjonslandskapet på feltet. Selv om det finnes mange foreninger og organisasjoner for minoritetskvinner, er det som nevnt i kapittel 2 svært få av disse som har som formål å arbeide politisk. Samtidig er det klart at de organisasjonene som i dag jobber mot myndighetene, ikke er representative for de mange ulike gruppene av innvandrerkvinner i Norge. Et mulig virkemiddel staten kan ta i bruk for å styrke organisasjonene og deres representativitet er å utforme støtteordninger som favoriserer større sammenslutninger på grunnlag av etnisk tilhørighet eller nasjonal bakgrunn. Staten kan også påvirke sammensetningen av innvandrerorganisasjoner gjennom krav om kvinnerepresentasjon. Videre kan staten, når den innkaller til møter, be om at organisasjonene sender representanter med minoritetsbakgrunn. Som vi har sett har lederne av organisasjonene i denne studien oftest etnisk norsk bakgrunn. Selv om organisasjonene kan dra nytte av disse ledernes ekspertise og politiske ferdigheter, har de også muligheter til å dyrke frem talenter med minoritetsbakgrunn som kan fronte organisasjonene.
I denne forbindelse er også spørsmål knyttet til organisasjonenes rolle i demokratiet relevant. Mens jeg i studien har vist at organisasjonene klart har en ekstern rolle i demokratiet ved at de formidler borgerinteresser til de politiske myndigheter, er det også relevant å spørre om organisasjonenes interne rolle i demokratiet.[58] Hva slags relasjoner har den enkelte organisasjon til sine medlemmer, brukere eller klienter? Graden av internt organisasjonsdemokrati har blant annet betydning for i hvilken grad organisasjonene utgjør en ”skole i demokrati” for sine medlemmer. Et mulig virkemiddel som staten kan ta i bruk for å støtte opp om slik skolering er å stille krav om internt organisasjonsdemokrati som en forutsetning for deltakelse og innflytelse. Hvorvidt dette vil oppleves som ”rettferdig” er et annet spørsmål. Når den generelle organisasjonsutviklingen går i retning av en svekkelse av medlemsbaserte organisasjoner og en styrking av sentraliserte og profesjonelt drevne organisasjoner (se Wollebæk et al. 2000), vil det kanskje være uheldig å stille særegne krav til innvandrerorganisasjoner. På bakgrunn av den totale utviklingen i frivillig sektor er det grunn til å tro at profesjonalisering, sentraliserte maktforhold og lønnede medarbeidere også vil sette sitt preg på organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser.
De beskrevne politiske prosessene som omhandler saker som berører minoritetskvinners interesser reiser også et annet viktig spørsmål som myndighetene bør ha et bevisst forhold til: Spiller det noen rolle for politikkens legitimitet om det er organisasjoner eller enkeltpersoner som har innflytelse? Eller som en informant ordlegger seg, får det betydning for oppslutningen om politiske tiltak dersom det ”er en organisasjon med tusen medlemmer ”som har innflytelse, eller om det er ”to personer som er opptatt av en enkelt problemstilling” som har innflytelse? I dette spørsmålet er informantene uenige: mens noen mener det er viktig med innflytelse fra både organisasjoner og enkeltpersoner, mener andre at organisasjonene i kraft av å representere flere har større legitimitet og dermed bør få mer gjennomslag i politikken enn enkeltpersoner.
[58] For forestillingen om organisasjonenes eksterne og interne rolle i demokratiet, se Wollebæk m.fl. 2000.