Kvinnerepresentasjonen
Valglovutvalget oppfatter hensynet til kvinners representasjon i folkevalgte organer som et mulig motargument mot økt velgerinnflytelse over person-utvelgingen. Innstillingen viser til forskning som avdekker negative effekter av listerettingen ved kommunevalg, og nevner også at kvinneandelen har vært lavere i kommunestyrer, med påvirkningsmulighet for velgerne, enn i Storting og fylkesting, der det ikke har vært noen reell velgerinnflytelse over person-valget.
... Hellevik og Bjørklund (1995) [viser] at kvinnene taper på at velgerne retter på listene ved norske kommunestyrevalg. Kvinnerepresentasjonen ser ut til å ville bli 5-10 prosent lavere enn den ville blitt uten retting på listene (NOU 2001:3: 159.)
En skulle trodd at en reduksjon av kvinneandelen av et slikt omfang var alvorlig nok til å fortjene en grundigere drøfting. Men det synes som om en, på tross av sitatene, ikke er helt overbevist om at velgerinnflytelse har svekket kvinne-innslaget i politiske organer. Innstillingen viser for eksempel til at kvinner ikke taper på rettingen i de fire kommunene som ble undersøkt i 1995 (NOU 2001:3: 159). Når en i det hele tatt finner grunn til å nevne et funn basert på et så tynt empirisk materiale, etter at det først er referert til resultater fra samtlige kommuner gjennom flere valg som viser noe helt annet, kan det virke som om en har ønsket å tone ned muligheten for negative effekter av økt velger-innflytelse for kvinnerepresentasjonen.
Videre bruker innstillingen sammenlikninger mellom de nordiske land til å så tvil om at velgerinnflytelse faktisk har en negativ effekt (første sitat). I et avisinnlegg fra utvalgsmedlem Aardal brukes dette som eksplisitt argument mot frykt for at økt adgang til personvalg vil svekke kvinnerepresentasjonen (andre sitat).
Kvinnerepresentasjonen er størst i Norden. Det gjelder land med rent partivalg (som Sverige pre 1998, og Norge) - og det gjelder land med frivillig personvalg (Danmark) og det gjelder land med obligatorisk personvalg innenfor rammene av partilister (Finland)... Med Norden som utgangspunkt kan en vanskelig argumentere med at det er en negativ sammenheng mellom personvalg og kvinnerepresentasjon (NOU 2001:3: 159).
Enkelte frykter at økt adgang til personvalg vil få negative følger for bl.a. kvinnerepresentasjonen. I Norge har vi i praksis ingen mulighet for personvalg ved stortingsvalg, i Sverige har man nylig innført en begrenset ordning, i Danmark er personvalg frivillig og utbredt, og i Finland er personvalg obligatorisk. Likevel er kvinneandelen relativt lik i de fire landene. Det er derfor vanskelig å argumentere for at det er en negativ sammenheng mellom personvalg og kvinnerepresentasjon (Bernt Aardal i Dagsavisen 20.03.01).
Resonnementet i det første sitatet fra innstillingen står i en motsetning til det som bare noen få linjer over samme sted sies om forskjellen mellom ulike norske valg, at det er relativt flere kvinner på Stortinget og i fylkestingene (uten personvalg) enn i kommunestyrene (med). Med Norge som utgangspunkt, og det skulle en tro var det mest nærliggende, er det derfor ikke så vanskelig å argumentere for en negativ sammenheng. Og, som vist tidligere i rapporten, eksistensen av en negativ effekt av rettingen for kvinnelige kandidater er ettertrykkelig slått fast gjennom de omfattende analysene av valgoppgjørene siden 1975.
Når det gjelder sammenlikningen mellom de nordiske landene, overser utvalget og Aardal at det dreier seg om meget ulike opplegg for personvalg. I de øvrige landene har velgerne bare anledning til å gi én personstemme. Analyser av valgoppgjør i Finland (Pesonen 1968) og Danmark (Pedersen 1966) viser at selv om velgerne oftere støtter mannlige enn kvinnelige kandidater, har de kvinnelige kandidatene tjent på at det har vært færre kvinner enn menn på listene (referert i Bjørklund og Hellevik 1987: 14-20). Dette har gitt en sterkere konsentrasjon av stemmene til velgere som ønsker å støtte kvinner, slik at kvinner likevel har oppnådd en representasjon på linje med sin andel av kandidatene.
Men det viktige i denne sammenhengen er at også i disse landene har velgerne vært mer tilbøyelige til å stemme på menn enn på kvinner. Med et opplegg lik det norske med ubegrenset antall personstemmer, kunne effekten av rettingen på kvinnerepresentasjonen kommet til å bli negativ også i de øvrige nordiske landene.
I en norsk forskningsrapport er det gjort forsøk på å beregne konsekvensene av ulike opplegg for personutvelgingen for kvinneandelen i kommunestyrene, på basis av analyse av de fullstendige valgoppgjørene i et utvalg på 74 kommuner for valget i 1991 (Hellevik og Bjørklund 1994: 33-40). Ytterpunktene i figur 15 er en situasjon der alt overlates til velgerne (ingen føringer i form av forhåndskumulering eller sperregrensekrav), og en situasjon der velgerne er uten innflytelse (rangeringen på lista følges, slik ordningen har vært ved stortingsvalg).
Ut fra tendensen i velgernes retting i forhold til kvinnelige og mannlige kandidater, og de to gruppenes andel av plassene på valglistene, kan en anslå at kvinneandelen ville blitt 24 prosent i 1991 dersom personvalget var blitt helt overlatt til velgerne. Takket være partienes forhåndskumuleringer ble den faktiske kvinneandelen 4 prosentpoeng høyere.
Ytterligere en begrensning av velgerinnflytelsen i tillegg til forhånds-kumuleringen, er å stille krav om at andelen tilleggsstemmer skal tilsvare minst 5 prosent av antall velgere som har stemt på partiet, hvis ikke følges partiets rangering av kandidatene. Det var dette som ble foreslått av et mindretall i innstillingen om personvalgsordningen fra 1973 (NOU 1973:38), og som Valglovutvalget foreslo for fylkestings- og stortingsvalg. I departementets forslag, og Stortingets vedtak for fylkestingsvalg, er kravet økt til 8 prosent.
Det kan anslås at en slik fem prosents ”sperregrense” for at rettingen skal få effekt, i 1991 ville ha økt kvinneandelen med 8 prosentpoeng, det vil si til 36 prosent. Dette antyder at mye av den listerettingen som bidro til å senke kvinneandelen under den forventede andelen på 37 prosent, har involvert forholdsvis få velgere. Mer presist formulert viser dette resultatet at overvekten av kumuleringer over strykninger for mange av kandidatene som ble valgt som en følge av velgernes rettinger, har ligget under 5 prosent av listas stemmetall.
(Illustrasjon mangler)
* Beregnet ut fra kjønnsfordelingen på listene og tendensen i velgernes rettinger i forhold til kvinnelige og mannlige kandidater.
** Anslag basert på undersøkelse av valgoppgjøret i 1991 i et utvalg på 74 kommuner (Hellevik og Bjørklund 1994). I utvalget lå den forventede kvinneandelen 1,0 prosentpoeng over resultatet for landet som helhet. Utvalgsresultatene for valg med sperregrense og ren partirangering er derfor justert tilsvarende ned for å være sammenliknbare med landsresultatene.
Aller høyest ville kvinneandelen ifølge beregningene blitt dersom partienes rekkefølge var blitt fulgt uten noen velgerinnflytelse. Med et resultat nær 39 prosent ville en vært oppe på nivå med kvinneandelen i Stortinget på dette tidspunktet, der et slikt opplegg for personutvelging ble brukt. Det kan dermed se ut som om forklaringen på den lavere kvinnerepresentasjonen i kommune-styrer enn på Stortinget er å finne i valgordningen, nærmere bestemt velger-innflytelsen over personvalget.
Når kvinneandelen som blir resultatet av å følge rangordningen på listene ligger høyere enn den forventede kvinneandelen, viser det at kvinnelige kandidater relativt ofte har høye plasseringer på listene. Ved beregningen av forventet kvinneandel spiller rang ingen rolle, bare om en er forhåndskumulert eller ikke. Grunnen til at kvinner oftere enn menn står høyt på lista, kan være partienes ønske om å ha et sterkt kvinneinnslag. En ønsker for eksempel å ha kvinner og menn på annenhver plass, samtidig som det ikke er nok kvinnelige kandidater, slik at disse er ”brukt opp” før en er kommet helt gjennom lista.
Mens altså partiene gjennomgående har vært opptatt av å styrke kvinne-rekrutteringen de siste tiårene, er erfaringen så langt at velgernes rettinger har hatt en negativ effekt på kvinneandelen i kommunestyrene. Selv om det er tegn til at den negative effekten kan være i ferd med å svekkes i takt med at kvinnene styrker sin stilling på den politiske arena, kan det likevel hevdes at Valg-lovutvalget burde viet spørsmålet om velgerinnflytelsens betydning for folkevalgte organers sosiale representativitet større oppmerksomhet enn det som gjøres i innstillingen.