Det er tidligere i rapporten argumentert for at de nye ordningene for person-utvelging som er vedtatt for kommune- og fylkestingsvalg og foreslått for stortingsvalg, har svakheter som i teorien gir mulighet for utfall de fleste vil anse som uheldige. Erfaringene med den tidligere ordningen for personvalg til kommunestyrene har vist at slike utfall også forekommer i praksis. Et godt eksempel på dette er forekomsten av kupp fra små velgergrupper. Men også de mer tilfeldige utslagene av spredt retting fra et mindretall av velgerne har vist seg å gi resultater som strider mot det både partier og velgerflertallet ønsker, med de negative konsekvensene for rekrutteringen av kvinner til kommune-styrene som et veldokumentert eksempel.
Slike negative erfaringer har ført til at det er blitt fremmet forslag om endringer i ordningen for personvalg. Et mindretall i utvalget som i 1973 så på personvalgs-ordningen foreslo for eksempel at det skulle innføres en sperregrense på 5 prosent før velgernes rettinger fikk konsekvenser for kandidatutvelgingen (NOU 1973: 38). De ulike analysene av kommunevalg som diskusjonen ovenfor bygger på, har alle konkludert med å påpeke behovet for endringer i personvalgsordningen.
At slike forslag tilsynelatende har vakt lite gjenklang i departement og Storting kan skyldes motvilje mot å endre et opplegg med lange tradisjoner. En kan også ha fryktet at endringer som kan bli oppfattet som en innskrenking av velgernes innflytelse over personutvelgingen ville bli sett på som et angrep på velgernes demokratiske rettigheter.
Oppnevningen av et valglovutvalg i 1997 som blant annet skulle se nærmere på personvalgsordningen, et utvalg med et sterkt innslag av statsvitenskapelig fagkompetanse, ga håp om at det omsider skulle bli mulig å få gjennomført reformer som kunne rette opp svakhetene ved personutvelgingen ved kommune-valg. For de som hadde slike forhåpninger var konklusjonene i utredningen både overraskende og skuffende. Riktignok ble det foreslått endringer som vil kunne ha positive effekter, slik som å fjerne adgangen til å stryke kandidater og til å gi slengerstemmer (ikke vedtatt). Men disse endringene berører i liten grad de sentrale problemene knyttet til personvalgsordningen, og andre forslag, som reduserer partienes påvirkningsmuligheter gjennom forhåndskumulering, vil forsterke snarere enn svekke disse problemene. I tillegg foreslo utvalget person-valgsordninger med de samme svakhetene også for stortings- og fylkestingsvalg, og der en forskjell i forhold til kommunevalg – ingen forhåndskumulering – gjør at konsekvensene av rettingen kan komme til å bli enda mer uheldige.
Med dette som bakgrunn er det med atskillig spenning en gir seg i kast med utvalgets begrunnelse for sine forslag. Selv om ikke alle er blitt fulgt opp av departement og Storting i den videre behandlingen av valgloven, er det utvalget som har lagt premissene for det som har skjedd seinere i prosessen. Utvalget har utført et stort arbeid, med drøfting av en rekke ulike momenter av betydning for valgordningen, basert på en omfattende gjennomgang av forskning fra Norge og andre land, innsamling av nytt empirisk materiale, og møter med aktører med relevante erfaringer.
Innstillingen fyller i alt 368 sider med to spalter i A-4 format, og i tillegg 207 sider med vedlegg. Den delen som berører personvalget, som i hovedsak er å finne i kapittel 8, utgjør omtrent 60 sider av selve innstillingen. To av vedleggene, nr. 8 ”Personvalg – ved forholdstallsvalg basert på partilister” av professor Aanund Hylland (21 sider) og nr. 9 ”Kva utset kandidatar til norske kommunestyreval seg for?” av utvalgssekretær Dag Arne Christensen (17 sider), dreier seg også om personvalg.
Vi skal nå se nærmere på utvalgets begrunnelse for sine forslag om opplegget for personvalg. Kanskje peker en på fordeler ved den foreslåtte ordningen som danner en motvekt til de negative sidene som har vært fokusert i den foregående diskusjonen, eller i det minste gjøre det lettere å forstå hvorfor en har fremmet et forslag med så klare svakheter.
Noe av det som overrasker under lesningen er i hvor liten grad mange av de innvendingene som tidligere er reist mot ordningen for personvalg ved kommunevalg tas opp til drøfting. En kunne ha ventet at utvalget hadde lagt større vekt på å imøtegå disse innvendingene, når det valgte å fremme forslag om en personvalgsordning som ikke tar hensyn til dem.