Tidligere norsk forskning om personvalg
I tidligere studier av personutvelgingen ved norske kommunevalg er det trukket klare konklusjoner om svakheter ved den gjeldende ordningen og behovet for endringer (Hellevik og Skard 1985: 225-233; Hellevik 1991: 291-293; Hellevik og Bjørklund 1991: 34-37; 1994: 32-35; 1995: 127-128; Bjørklund 1999: 278). Disse konklusjonene er underbygd av resultater fra omfattende empiriske analyser, slik som de det er blitt vist til i den foregående diskusjonen. Med unntak av resultater fra valget i 1999 forelå det aller meste av resultatene som er presentert i denne rapporten i disse og andre forskningspublikasjoner da Valglovutvalget startet sitt arbeid.
Hvorfor har ikke utvalget gått mer grundig inn på dette materialet når en valgte å fremme et forslag som i liten grad tar hensyn til den tidligere kritikken av personvalgsordningen ved kommunevalg? Utvalget har investert mye arbeid i å gjennomgå forskning fra andre land. Siden ”reglene for personvalget i norske kommunestyrer er unike i internasjonal sammenheng”, som utvalget selv slår fast (NOU 2001:3: 141), burde en kanskje lagt mer vekt på å gjennomgå erfaringene med den norske ordningen slik dette avtegnes i den foreliggende forskningen på feltet.
Det er flere relevante norske publikasjoner om erfaringer med person-utvelgingen ved kommunevalg som mangler i innstillingens litteraturliste.[32] Også for andre arbeider som det er referert til, kan en bli i tvil om hvor godt de er lest når en ser hva som sies i innstillingen. Det mest graverende eksemplet er når utvalgets sekretær Dag Arne Christensen i vedlegget om personutvelging skriver følgende:
Denne rapporten er basert på data om 2050 kandidatar fordelt på fire kommunar. Gitt mangelen på forsking på dette feltet kunne det, ideelt sett, vært nyttig å ha fleire kandidatar, og ikkje minst kommunar, å ta av. I dette første spadestikket ... (NOU 2001:3: 552).
Det faktiske forholdet er at det er foretatt og rapportert slike analyser av valgoppgjørene i samtlige kommuner ved alle valg siden 1975. Resultatene finnes i flere publikasjoner som inngår i innstillingens litteraturliste (Hellevik 1991; Hellevik og Bjørklund 1995; Bjørklund 1999). Vi må altså konstatere at utvalget ikke kan ha vært klar over at det forelå resultater for analyser av omkring 600.000 kandidater fra alle landets kommuner for de samme problemstillingene som tas opp ved hjelp av to tusen kandidater fra fire kommuner i 1995 i innstillingen. Dette datamaterialet har dessuten vært til-gjengelig i tilrettelagt form ved Institutt for samfunnsforskning, slik at det ville vært enkelt for utvalget å gjennomføre egne analyser om en hadde følt behov for det.
At de tidligere publiserte resultatene overses blir desto mer uheldig når de konklusjonene som trekkes fra analysen av de to tusen kandidatene er stikk i strid med de som forelå i litteraturen med analyser av det fullstendige materialet. Som vi kommer tilbake til nedenfor hevdes det på basis av helt misvisende tall at partiene overlater lite innflytelse over partiutvelgingen til velgerne.
Det er ikke bare tidligere forskning som overses i innstillingen. En tar heller ikke opp den kritikken av kommunevalgordningen som Aanund Hylland fremmer i sitt vedlegg til innstillingen (NOU 2001:3: 531):
Små grupper blant et partis velgere bør ikke kunne få vesentlig innflytelse på personvalget på bekostning av større grupper. En velger bør ha mulighet for effektivt å støtte partiets prioritering av kandidatene. Disse kriteriene er ikke oppfylt ved kommunestyrevalg.
Som Valglovutvalget selv sier: ”Ved stortings- og fylkestingsvalg har debatten handlet om å utvide personvalget, mens det er reist krav om å begrense personvalget ved kommunestyrevalg” (NOU 2001:3: 141). Hvorfor har det da gjort noe så originalt som å foreslå å styrke velgernes rolle på bekostning av partienes ved personutvelgingen ved kommunevalg? Her kan det se ut som om en misvisende diagnose for hva som faktisk er dagens situasjon har spilt en rolle.
[32] Hellevik og Skard (1985): Norske kommunestyrer – plass for kvinner? Oslo: Universitetsforlaget. (254 sider, av dette ca. 100 sider om nominasjon og valg basert på en undersøkelse av 7 Akershus-kommuner i 1979, bl.a. observasjon på nominasjonsmøter og analyse av valgoppgjøret.)
Bjørklund og Hellevik (1987): Barrierer mot kvinners deltakelse i lokalpolitikken. Rapport 87:11. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. (207 sider, av dette ca. 70 sider om valgordningen, bl.a. analyse av valgoppgjøret i 20 kommuner i 1983.)
Hellevik og Bjørklund (1991): Retting på stemmeseddelen ved kommunevalg og rettingens effekt på kvinnerekrutteringen. Arbeidsnotat 91:10. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. (56 sider med analyse av intervjudata om listeretting og kunnskaper om valgordningen.)
Hellevik og Bjørklund (1994): Nedgangen i kvinneandelen i kommunestyrene etter valget i 1991. Rapport 94:10. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. (67 sider, bl.a. med analyse av valgoppgjøret i 74 kommuner, og test av alternative personvalgsopplegg.)
De tre siste er instituttrapporter eller notater, men burde være kjent for utvalget etter som medlem Bernt Aardal er ansvarlig for valgforskningen ved Institutt for samfunnsforskning der de er utgitt. Videre er undersøkelsene finansiert av departementet som var oppdragsgiver for utvalget.