Omfanget og betydningen av retteaktiviteten
Hvor omfattende rettinger på listene utfører den fjerdedelen av velgerne som retter? En undersøkelse av valgoppgjøret i Akershuskommuner i 1979 ga følgende bilde av hvordan en typisk rettet liste så ut (Hellevik og Skard 1985: 170): Gjennomsnittlig 7 prosent av kandidatene ble kumulert, mens 10 prosent av oppføringene (kumulerte kandidater er ført opp to ganger) var strøket. Slengerstemmer var sjeldne, antallet tilsvarte bare 1 prosent av oppføringene. En forhåndskumulert kandidat fikk i gjennomsnitt et antall tilleggsstemmer som svarte til 3,7 prosent av listas stemmetall, mens antall strykninger tilsvarte 5,7 prosent. For ukumulerte kandidater var utslagene av personstemmegivningen mindre, i gjennomsnitt 2,1 prosent tilleggsstemmer og 2,4 prosent strykninger.
Omfanget av retteaktiviteten til den enkelte velger er med andre ord som regel forholdsvis beskjeden. Intervjuundersøkelser etter valgene i 1987, 1991 og 1995 viser at sju av ti velgere som rettet gjorde dette for færre enn fem kandidater. Det er derfor stor sjanse for at de få kumuleringene og strykningene som en velger har foretatt har vært uten betydning for utfallet av personutvelgingen. [25]
Dette er for det første tilfellet dersom rettingen er foretatt i forhold til kandidater som enten ville blitt valgt uansett (sikre forhåndskumulerte kandidater)[26] eller som ikke hadde sjanse for å bli valgt (ukumulerte kandidater på en liste der alle mandater gikk til forhåndskumulerte). Men også velgere som har rettet i forhold til en eller flere kandidater der rettingen avgjorde hvem som ble valgt, kan ha støttet kandidater som fikk for få personstemmer til å være med i konkurransen om de ledige mandatene. Dermed har heller ikke disse rettingene hatt noen reell betydning for personutvelgingen, vi kan snakke om ”bortkastet retting” på samme måte som ”bortkastede stemmer” på partier som ikke oppnår mandat. Når det er en drøy fjerdedel av velgerne som retter på listene ved kommunevalg, vil det altså bare være en mindre del av disse igjen som faktisk påvirker utfallet av personutvelgingen.
Et interessant spørsmål er om velgernes retting konsentrerer seg om noen få kandidater eller er spredt på mange, med andre ord om personvalget skjer med klare eller små marginer. Resultatene fra Akershuskommunene i 1979 viser store variasjoner mellom ulike lister (Hellevik og Skard 1985: 172-177). I Gjerdrum Senterparti, der andelen rettede lister var høyest, var avstanden mellom den siste som ble valgt og neste kandidat klar, den tilsvarte 8 prosent av partiets stemmetall. Det motsatte ytterpunktet var Bærum Arbeiderparti. Her fikk tre fjerdedeler av kandidatene et stemmetillegg (eller stemmetap) som tilsvarte mindre enn én prosent av listas velgertall. Avstanden mellom den mest og den minst populære kandidaten tilsvarte bare 4 prosent av stemmetallet til partiet, mens avstanden mellom den siste som ble valgt og neste kandidat bare var på 0,05 prosent (5 personstemmer). De tilsvarende tallene for alle lister som ble undersøkt var avstander som svarte til henholdsvis 18 og 2 prosent av partiets velgere.
Det er altså i de fleste tilfeller liten grad av enighet blant velgerne som retter på listene om hvilke kandidater som bør støttes. Variasjonene i kandidatenes stemmetall, som avgjør hvem som kommer inn i kommunestyret, er gjennomgående beskjedne sett i forhold til antall velgere som stemmer på partiet. Hvem som blir valgt får derfor ofte mer et preg av tilfeldighet enn personoppfatninger som deles av mange velgere.
[25] Kilder: se tabell 4 nedenfor.[]
26 Slik støtte avdekker ikke nødvendigvis manglende kjennskap til at personstemmene ikke betyr noe for slike kandidaters valgsjanser. Det kan tenkes at en velger ønsker å støtte en kandidat som hun eller han vet er sikret valg, ut fra den tanke at det vil gi prestisje og innflytelse innenfor partiet å markere seg som en kandidat med stor velgerappell.