Kontinuiteten i kommunestyrene
Velgerinnflytelse over personutvelgingen reduserer sjansen for at sittende representanter som ønsker det skal bli gjenvalgt. Et landsrepresentativt utvalg av kommunestyremedlemmer fra perioden 1975-79 viser at 36 prosent av de kvinnelige og 46 prosent av de mannlige ble gjenvalgt som faste representanter for perioden 1979-83 (Hellevik og Skard 1985: 190-192). Dette er klart færre enn andelen som blir gjenvalgt av stortingsrepresentanter.
Omtrent en tredjedel av de sittende kommunestyremedlemmene ønsket ikke å fortsette. Den resterende fjerdedelen, som var villige til å ta gjenvalg, men som ikke fikk plass i kommunestyret, fordeler seg omtrent likt på tre grupper: De som ikke ble renominert, de som stod på liste uten å bli valgt, og de som ble valgt som vararepresentanter.
Hvor stor kontinuiteten er blant medlemmene i et folkevalgt organ, vil avhenge av valgresultatet. Store endringer i fordelingen av mandater mellom partiene fører nødvendigvis med seg at utskiftingen av representanter øker. Ettersom partiene gjerne ønsker at representanter med erfaring skal fortsette, og plasserer dem høyt oppe på listene, vil velgernes rettinger som gjør at kandidater lengre nede på listene blir valgt, øke utskiftingen ut over det som endringer i valgresultatet for partiene fører med seg.
Hvor høy grad av kontinuitet i det folkevalgte organet som er ønskelig eller nødvendig for at det skal kunne hevde seg i forhold til administrasjon og andre aktører, kan diskuteres. Det kan argumenteres for at høy utskifting er positivt siden det betyr at flere borgere trekkes inn i kommunalt styre og stell (Offerdal og Sars 2000: 162-164). Men det kan også tenkes å ha negative konsekvenser for et politisk organs evne til å løse sine oppgaver om utskiftingen blir stor og kontinuiteten lav.