Partienes kumuleringsstrategier
Hvilken effekt listerettingen får på personutvelgingen, avhenger som tidligere diskutert av hvilket opplegg nominasjonsmøtet i et partilag har valgt når det gjelder forhåndskumuleringen. Har det latt være å forhåndskumulere, er all innflytelse over personutvelgingen overlatt til de velgerne som retter. Det motsatte ytterpunktet har vi når antall forhåndskumulerte er identisk med det mandattallet lista oppnår, her blir velgerne uten innvirkning på hvem som blir representanter.
Av de to øvrige situasjonene, kan flere forhåndskumulerte enn mandater kanskje sies å gi størst innflytelse til velgerne. Det er de som avgjør hvilke kandidater som blir valgt, men partiet har begrenset valgmulighetene til de forhånds-kumulerte kandidatene. Med færre forhåndskumulerte enn mandater, har partiet sikret disse kandidatene valg, mens velgerne avgjør hvem blant de øvrige kandidatene som blir valgt. Figur 2 viser hvor ofte de ulike situasjonene forekom i 1995 (som er det valget Valglovutvalget bruker som empirisk eksempel i utredningen). Beregningene benytter Statistisk sentralbyrås over-sikter over valgoppgjøret i samtlige kommuner.[27]
(Illustrasjon mangler)
Totalt sett forekommer de to ekstremsituasjonene – full velgerkontroll over personutvelgingen (ingen forhåndskumulering) og full partikontroll (like mange forhåndskumulerte som mandater) – like ofte, med 11 prosent for hver. Det er særlig i mellompartiene og Høyre det forekommer at personvalget overlates helt og holdent til velgerne, mens full partikontroll, som jo ikke behøver å være tilsiktet, er mer jevnt fordelt.
Flere forhåndskumulerte enn mandater, som nok gjerne er et resultat av kandidatmangel, og dermed behov for å kunne tilby uvillige kandidater en listeplass som ikke medfører fare for å bli valgt, er særlig utbredt i RV, SV og FRP. I dette tilfellet har uttrykket ”sikker plass” fått en ny mening, nemlig sikkerhet mot å komme med i kommunestyret.
For å få et enkelt mål for hva de ulike kumuleringsstrategiene innebærer når det gjelder partikontroll versus velgerinnflytelse over personutvelgingen, kan vi se på hvor stor andel det er av mandatene der listeoppsett og mandattall innebærer at bestemte kandidater er sikret valg uavhengig av velgernes rettinger. Valglovutvalget skriver at utviklingen har gått i retning av mindre personvalg (NOU 2001:3: 147), noe som bekreftes av figur 3.
Mens personvalget i 1975 var avgjort av partiene for 22 prosent av mandatene, er andelen steget til 38 prosent i 1999. Hva som ligger bak en slik utvikling, vet vi ikke. Et ønske i partiene om å sikre et sterkere innslag av kvinner i kommune-styrene er én mulig forklaring. Som vi skal se har nemlig nesten hele økningen i andel sikre mandater gått til kvinnelige kandidater. Nettopp erfaringene når det gjelder rekrutteringen av kvinner til norske kommunestyrer, som har vært behandlet i en serie forskningsrapporter, er egnet til å illustrere problemer ved opplegget for velgerinnflytelse over personutvelgingen.
[27] Disse gir en oversikt over antall kvinnelige og mannlige kandidater, med skille mellom forhåndskumulerte og andre, samt over hvor mange som blir valgt av hvert kjønn. Beregningene forutsetter at forhåndskumulerte kandidater alltid får flere personstemmer enn kandidater som ikke er forhåndskumulert. Denne forutsetningen vil med ytterst få unntak være tilfredsstilt (se note 6). Datafiler med dette materialet er stilt til disposisjon for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) av SSB, og lagt til rette for analysen som her rapporteres av datakonsulent Nils-Eivind Naas ved Institutt for samfunnsforskning.