Sammensetningshensyn
Etter at framveksten av partiene tvang fram en endring av kommunevalg-ordningen som åpnet for forholdsvalg mellom partilister i 1896, representerte personvalgsordningen en videreføring av tradisjonen med valg av "de bedste mænd" uten hensyn til politiske skillelinjer. Fokuseringen på enkelt-kandidater og deres personlige kvaliteter kan sies å stå i et motsetningsforhold til den tiltakende vekten som etter hvert er blitt lagt på parti og politisk ideologi. Den kommer også i konflikt med et annet rekrutteringskriterium som har fått økende betydning: hensynet til det politiske organets sosiale representativitet.
Partienes nominasjonsmøter er som regel opptatt av å komponere en valgliste der kvinner og menn, unge og gamle, ulike distrikter og yrkesgrupper, alle er rimelig representert. På denne måten håper en at lista skal ha bred appell. Situasjonen på et nominasjonsmøte, med mulighet for forhandlinger og "pakkeløsninger", og med kjennskap til resultatet av voteringen for tidligere plasser når en ny plass på lista skal besettes, gir god anledning til å ta helhetshensyn og sikre en balansert representasjon av ulike grupperinger.
For velgerne er det vanskeligere å gi uttrykk for hva slags helhetsløsninger de foretrekker. De er henvist til å støtte enkelt-kandidater, og konsekvensen av egen stemmegivning avhenger av hva andre velgere gjør, noe en ikke vet når stemmen skal avgis. For de som ikke er opptatt av helhetshensyn, er situasjonen grei nok, det er bare å støtte kandidater med den ønskede egenskapen. For de som ønsker en rimelig fordeling mellom ulike kategorier av kandidater, er situasjonen vanskeligere. Frykter de et kupp i én bestemt retning, er det nærliggende å rette ensidig i motsatt. Flere av de kuppene en har hatt ved norske kommunevalg, er trolig "overreaksjoner" på basis av erfaringene fra forrige valg eller rykter om en forestående retteaksjon.
Problemet med å ivareta helhetshensyn er et trekk den norske kommunevalg-ordningen deler med andre valgordninger med velgerinnflytelse over person-utvelgingen. Et eksempel på at det lar seg unngå, har vi i en tidligere finsk ordning med valg mellom "pakker" av representanter i stedet for enkelt-kandidater (Haavio-Mannila m.fl. 1983: 72-73).
Det finnes imidlertid en rettestrategi som kan følges av velgere som ønsker en balansert kommunestyregruppe. Det enkleste er dersom partiets øverste kandidater på lista utgjør en tilfredsstillende helhet, slik tilfellet ofte vil være. Ved å kumulere de øverste kandidatene i et antall som svarer til forventet mandattall, vil selv et beskjedent antall velgere kunne sikre disse valg, uten noen form for samordning eller avtale. Dersom det er behov for å velge andre kandidater enn de øverste for å sikre den ønskede balansen, kan det være nødvendig med en organisert aksjon med avtalt retting for å oppnå resultater.
En slik opptreden forutsetter imidlertid en kjennskap til hvordan kandidat-utvelgingen foregår som de færreste velgere besitter, om vi skal dømme etter erfaringene med den norske kommunevalgordningen. Dette går fram av resultater fra intervjuundersøkelser som blir referert nedenfor i forbindelse med gjennomgangen av forskning om kommunevalg.
Her kommer vi også tilbake til et aktuelt eksempel på hvordan velgernes påvirkningsmuligheter gir resultater som strider mot flertallets oppfatninger om hva som er ønskelig når det gjelder kommunestyrets sammensetning. Det foreligger omfattende analyser som viser at rettingen på listene har senket innslaget av kvinner i kommunestyrene, i strid med det som ser ut til å være flertallets ønske om økt kvinnerekruttering.
Et annet sammensetningshensyn som velgernes rettinger på listene kan gjøre det vanskelig å ivareta, er partienes behov for å kunne sikre at en får valgt inn kandidater med spesiell erfaring eller kompetanse, som er tiltenkt bestemte oppgaver i det politiske organet. Ved kommunevalg har partiet mulighet for å gjøre dette ved å forhåndskumulere slike kandidater. Ved fylkes- og stortings-valg gis det ingen slik mulighet for sikring av kandidater partiet anser som spesielt kvalifiserte og derfor ønskelig å få valgt.
Representantenes erfaring og kvalifikasjoner vil ha betydning for det folkevalgte organets evne til å løse sine oppgaver og hevde seg i konkurransen med andre politiske aktører. Et nominasjonsmøte vil ha bedre kjennskap til de spesielle kravene som et verv kan stille, og bedre oversikt over ulike kandidaters kvalifikasjoner, enn det de enkelte velgerne som retter på listene kan forventes å ha. Mot dette kan det innvendes at velgerne må ha anledning til å prioritere andre egenskaper ved kandidatene enn erfaring og kvalifikasjoner. Men faren er at personstemmegivning kan føre til at slike kandidater taper i konkurransen mer som et resultat av tilfeldigheter enn noe bevisst ønske om å få inn andre typer av kandidater fra de velgerne som retter på stemmeseddelen.