1.4 Fra plikter til rettigheter
Grunnlaget for dagens velferdsstat bygger på forestillinger om felles verdier og en kollektiv forpliktelse vis-à-vis det samfunn vi er en del av. Man skal ikke bare vurdere velferdsordningene i forhold den nytte de representerer for den enkelte borger, men legge til grunn et mer altruistisk syn på hvilke verdier som skal realiseres gjennom denne kollektive innsatsen. I sitt vesen bygger velferdsstaten på et kommunitært samfunnssyn, med en understrekning av det felles ansvar vi borgere har for å ivareta og vedlikeholde det samfunn vi er en del av (Walzer 1983; Miller 1992; Bell 1993; Barber 1984; Mulhall og Swift 1996). Ikke minst ligger et slikt kommunitært samfunnssyn til grunn for det som hos T.H. Marshall (1965) er blitt betegnet som utviklingen av det sosiale borgerskap – på toppen av det sivile og politiske borgerskap. For Marshall har velferdsstaten karakter av en ”mutual benefit club”, der all tjenesteyting er et gjensidig ansvar: Borgerne skal både betjene andre og bli betjent av andre. Kanskje enda tydeligere er denne gjensidigheten blitt betonet av M. Walzer (1984), som presiserer at den sosiale kontrakt som ligger til grunn for velferdsstaten er
... an agreement to redistribute the resources of the members in accordance with some shared understanding of their needs, subject to ongoing political determination in detail. The contract is a moral bond. It connects the strong and the weak, the lucky and the unlucky, the rich and the poor, creating a union that transcends all differences of interest, drawing its strength from history, culture, religion, language and so on. Arguments about communal provision are, at the deepest level interpretations of that union (Walzer 1984: 208).
Spørsmålet er imidlertid hvorvidt velferdsstatens utvikling rent faktisk har bidratt til en styrking av slike solidariske orienteringer og kommunitære verdier. Har utviklingen av kollektive eller universelle rettigheter også bidratt til en økt bevisstgjøring av det kollektive ansvar som ligger til grunn for velferdsstatens tjenesteyting?
Som vi var inne på i det foregående avsnittet er et av de sentrale dilemmaer knyttet til utviklingen og praktiseringen av våre velferdsordninger at mens etableringen av ordningene som sådan har sin begrunnelse i kommunitære verdier og prinsipper, er det prinsipper av mer liberalistisk karakter som styrer vår bruk av velferdsordningene. Den rådende doktrine i praktiseringen av velferdsstatens tjenesteyting har vært ”the primacy of rights” – rettighetenes forrang i forhold til forpliktelsene. Problemet med teorier basert på prinsippet om ”the primacy of rights” er at de, som C. Taylor (1985) hevder, ”deny the same status to a principle of belonging or obligation, that is a principle which states our obligation as men to belong to or sustain society ...” (Taylor 1985: 188). I en viss forstand er derfor velferdsstatens største paradoks det at mens den forutsetter gjennomgripende politisk intervensjon i samfunnets verdifordeling, er de normer som styrer forbruket og tildelingen av godene, grunnlagt på individuelle rettigheter, mer eller mindre frikoblet fra de forpliktelser den enkelte måtte ha overfor samfunnet som sådan. Som M. Ignatieff (1995) har understreket er den moderne velferdsstat ikke båret opp av en altruistisk kultur, men av en ”public awareness of the acute interdependence of public and private utilities” (Ignatieff 1995: 73). Langt på vei bidrar dette til en politisk og sosial atomisering av samfunnet, og til en individualisering av forholdet mellom den enkelte borger og det offentlige velferdsapparat. Prinsippet om rettighetenes forrang belønner en atferd innrettet mot individuell nyttemaksimering snarere enn en atferd motivert av samfunnsmessige kollektive målsettinger.
Også forsvarere av et liberalistisk demokratisyn erkjenner det problemet som dette sterke fokus på individuelle rettigheter kan ha i forhold til samfunnets evne til å vedlikeholde seg selv og sine velferdsordninger. P. Saunders (1993) benytter begrepet ”the paradox of social cohesion” for å betegne dette dilemma, der paradokset består i at
... the more governments try to sustain it through the extension of ‘citizenship rights’ ... the weaker it becomes. To the extent we fail to understand this ... we shall continue to reproduce the very problem of social fragmentation which our policies are intended to overcome (Saunders 1993: 85).
Også F. Fukuyama (1992) – etter å ha proklamert “historiens endepunkt” gjennom den globale utviklingen av det universelle liberale demokrati, erkjenner det problematiske i den rettighetsorientering som innenfor denne demokratimodell vil utgjøre fundamentet for den enkeltes politiske atferd. I et slikt system vil den enkeltes forpliktelser være imperfekte nettopp fordi de alene tar utgangspunkt i de rettigheter den enkelte har, og samfunnets funksjon vil utelukkende bestå i å beskytte disse rettighetene. For Fukuyama (1992) er derfor ”moral obligation ... entirely contractual. It is ... underwritten ... by the contractors’s self-interest in fulfilment of the contract by others” (s. 323). Rettighetslogikken kan innebære at vi ignorerer de sosiale og politiske omgivelser og forutsetninger som gjør det mulig for oss å nyte godt av disse rettighetene – nemlig vår evne til å handle kollektivt (jf. også Bellamy 1993).
Sett i forhold til den enkelte borgers politiske aktivitet vil essensen i en rettighetsorientering bestå i at borgernes atferd i stadig større grad blir basert på kalkulasjoner av hvilken nytte vedkommende selv har av de ulike offentlige tiltak, og særlig av den risiko som kan foreligge for at vedkommende tiltak eller tjeneste ikke ytes dersom man ikke stiller krav om eller øver politisk press overfor myndighetene for at tiltaket skal opprettholdes – eller bli etablert. Det politiske engasjementet vil i økende grad orientere seg mot outputsiden av det politiske system – mot konkrete tjenesteformer og i form av brukerkrav – mens den mer generelle og inputorienterte deltakelsen vil bli mindre viktig for den enkelte borger. Et svekket generelt politisk engasjement – det vil si på inputsiden av det politiske system – vil imidlertid kunne være avhengig av hvor stor tiltro eller tillit man har til det politiske systems og det politiske lederskaps evne og vilje til å sikre at de rettigheter som er etablert gjennom de mange velferdstiltakene rent faktisk lar seg realisere i forhold til den enkelte borger. Dette leder oss over til spørsmålet om det sosiale grunnlag for det politiske systems evne til å handle effektivt og legitimt.