1.5 Sosial kapital
Så langt har vi argumentert med at de offentlige velferdsordningene gjennom rettighetsfesting av tjenesteforbruket har forsterket tendensene i retning av en individualisering av relasjonene mellom offentlige myndigheter og den enkelte borger. Langt på vei er en slik individualisering en nødvendig konsekvens av utformingen av velferdsytelsene, for så vidt som borgerne for å ivareta sine rettigheter forventes å opptre innenfor en rendyrket klient- eller brukerrolle, snarere enn i rollen som velger med bredere interesser og målsettinger enn det som er relevant for den enkeltes bruker- eller klientstatus i forhold til enkelttjenester. Det er gjennom å hevde sine egne behov og meritter – til forskjell fra andres – at velferdsrettighetene skal ivaretas. Å argumentere ut fra for eksempel generelle politiske rettferdighetsprinsipper i forhold til den konkrete fordelingen av velferdsgoder, vil være temmelig irrelevant for de som forvalter disse tjenestene. I denne forstand er individualiseringen, og til dels privatiseringen, av våre relasjoner til offentlige myndigheter en funksjonell nødvendighet. Det følger imidlertid ikke nødvendigvis av dette at samfunnet som sådan atomiseres, slik dette impliseres i noe av den argumentasjonen som er fremført i det foregående avsnittet. Det viktige poenget bak denne formen for argumentasjon er imidlertid at en sterk individualisering og atomisering av samfunnet kan bidra til å svekke vår kollektive handlingsevne – også på den politiske arena.
Spørsmålet om det sosiale grunnlag for ivaretakelsen av vår evne til å handle kollektivt har vært et sentralt tema innenfor den forholdsvis unge forskningstradisjonen som er basert på teorier om sosial kapital. Kjernen i disse teoriene er at sterke sosiale nettverk mellom borgerne – enten disse nettverk er formet gjennom formelle organisasjoner eller mer uformelle sosiale relasjoner – genererer tillit og samarbeid mellom borgerne, og dermed økt samfunnsengasjement og økt evne til kollektiv handling.
Selv om forekomst av sosial kapital er knyttet opp mot de formelle og uformelle nettverk som borgerne inngår i – og hvor det er nettverkene innenfor det sivile samfunn man sikter til – er det sentrale elementet i definisjonen av begrepet sosial kapital tillit eller forekomst av gjensidige tillitsforhold mellom individene i samfunnet. Sosial kapital skiller seg derfor fra andre former for kapital – som økonomisk og human kapital – ved at det ikke er en egenskap ved eller en ressurs kontrollert av enkeltindivider, men en egenskap ved de relasjoner som knytter individene i et samfunn sammen og som dermed utgjør en viktig forutsetning for sosial integrasjon, demokratisk stabilitet og effektivitet og økonomisk effektivitet (Coleman 1990; Putnam 1993; Fukuyama 1995; Ostrom og Ahn 2001; Lin 2001). Sosial kapital er derfor et kollektivt fenomen som ethvert medlem av samfunnet drar nytte av. Dette kollektive aspektet ved sosial kapital ble spesielt understreket av J. Coleman (1990) i hans opprinnelige formulering av begrepet, der han hevder at
Social capital is defined by its function. It is not a single entity, but a variety of different entities having two characteristics in common: They all consist of some aspect of a social structure, and they facilitate certain actions of individuals who are within the structure” (Coleman 1990: 302).
Coleman er eksplisitt på sosial kapitals “public good”-egenskaper; når sosial kapital først er etablert i et samfunn – i form av tillitsfulle relasjoner mennesker imellom – vil alle individer innenfor dette samfunnet kunne nyte godt av dette, og samfunnets ”mengde” av sosial kapital reduseres ikke gjennom bruken av denne. Det er snarere slik – som Ostrom og Ahn (2001) hevder – at sosial kapital svekkes gjennom manglende bruk.
Et sentralt spørsmål i debatten omkring sosial kapital er hva man skal legge i begrepet tillit, og hvordan dette begrepet skal avgrenses i forhold til beslektede begreper som ”å stole på”, ”ha tiltro til” eller å ”tro på”. I forlengelsen av dette har også spørsmålet om hvordan sosial kapital utvikles i et samfunn vært et viktig debattema, og det har ikke minst berørt spørsmålet om hvordan man rent metodisk kan anvende begrepet i analyser av konsekvenser av varierende omfang av sosial kapital i et samfunn. Sosial kapital er en kollektiv egenskap ved et samfunn, mens tillit bare lar seg måle på individuelt nivå. Dette reiser flere problemer av så vel teoretisk som empirisk karakter, og er nødvendig å ha for øye når resultatene av våre analyser fortolkes.
Dersom vi tar utgangspunkt i Coleman’s drøfting av disse begreper, er tillit (”trust”) nært forbundet med begrepet risiko. Tillit erstatter ”sikkerhet” i en situasjon der informasjonstilgangen er utilstrekkelig til å fastslå hva slags atferd man kan forvente av andre mennesker. Dersom man gir et menneske tillit, har man samtidig tatt sjansen på at denne tilliten kan bli brutt. I denne forstand kan man si at tillit langt på vei fungerer som et substitutt for direkte kontroll når det gjelder utformingen av relasjonene mellom mennesker.
I litteraturen blir det sondret mellom to hovedtyper av tillit innenfor et samfunn – ”tykk” og ”tynn” tillit. Tykk tillit er det som kjennetegner relasjonene mellom mennesker i det tradisjonelle bondesamfunnet, et samfunn preget av sterke kontrollmekanismer og lav sosial mobilitet, og der rolleforventningene i forhold til den enkelte var tydelige og klart definerte. Alle kjente sin plass og rolle i samfunnet, og man kunne stole på at individene handlet innenfor de rammer en tilskrevet rolle forutsatte. Dette er den type relasjoner som kjennetegner forholdet mellom mennesker i den type samfunn som var kjennetegnet av det F. Tönnies karakteristerte som ”Gemeinschaft”, eller som hos E. Durkheim ble betegnet som ”mekanisk solidaritet”. Spørsmålet er om en slik ”tykk tillit” overhodet kan karakteriseres som tillit, for så vidt som den enkeltes atferd ofte var under direkte kontroll av andre medlemmer av samfunnet. Det som kanskje først og fremst kjennetegner disse tradisjonelle samfunnsformer er fravær av tillit i den betydning Coleman definerer begrepet; det knyttet seg ingen risiko til det å ha tillit til et annet individ i denne type samfunn siden den enkelte var utsatt for sterke kontrollmekanismer.
Det er når rollene blir flytende og usikre at behovet for tillit som et kjennetegn på mellommenneskelige relasjoner melder seg, og det er i denne forbindelse begrepet ”tynn tillit” er blitt benyttet. Sondringen mellom tykk og tynn tillit går på spørsmålet om grad av informasjon om og kontroll av menneskers atferd og handlinger; tilliten blir ”tynnere” jo tynnere informasjonen og jo svakere kontrollen er. Tynn tillit vil være den type tillit vi forbinder med det moderne og sosialt mobile samfunn, et samfunn der mellommenneskelige relasjoner er mer sporadiske og mer kontraktsbaserte enn hva tilfellet var i det tradisjonelle bondesamfunnet.
Det er nettopp dette aspektet ved tillit som blir vektlagt av A. Seligman (1997) i hans diskusjon av behovet for utvikling av nye sosiale relasjoner. Seligman peker på fire egenskaper ved sosiale relasjoner i det moderne samfunnet:
- Fewer status positions encompassed by any one role,
- more roles,
- more complex and differentiated role-sets within any one status position,
- greater numbers of reference group members
(Seligman 1997: 39).
Samlet bidrar disse egenskapene til å svekke våre muligheter til å forutsi – enn si kontrollere – hvilken atferd vi kan forvente fra andre individer i samfunnet. Nettopp ved at det vil være nærmest umulig for oss å inngå i en rekke sosiale nettverk for å redusere vår usikkerhet med hensyn til andre samfunnsmedlemmers atferd er det nødvendig å erstatte visshet med tillit, og hvor tillit kan forstås som en slags tro på andre individers velvilje, gitt at deres intensjoner eller planer ikke lar seg gjennomskue. Eller som A. Seligman uttrykker det:
The greater indeterminacy and the greater negotiability of role expectations lead to the greater possibility for the development of trust as a form of social relations ... Broadly speaking, the more confidence in a system of role expectations cannot be taken for granted (because of the systemically “mandated” possibility of dissonance in role fulfilment and expectations), the more difficult it becomes to establish reciprocity which can only be met by the establishment of trust” (Seligman 1997: 39-40).
For Seligman er tillit derfor ikke et produkt av de sosiale – formelle og uformelle – nettverk som eksisterer i samfunnet. Tillit er en konstituerende faktor for samfunnsrelasjonene, der tillit er individuelt, snarere enn sosialt, forankret.
Den forståelse av tillit – og sosial kapital – som Seligman legger til grunn for sin drøfting kan på sett og vis oppfattes som en noe ekstrem variant av det som kan betegnes som ”tynn tillit”, en forståelse av tillit og konstituering av samfunnsrelasjoner som er klart beslektet med M.S. Granovetter’s (1973) forestillinger om ”weak ties” som forutsetning for individenes handlingsmuligheter og sosiale integrasjon.
Også R. Putnam’s (1993; 2000) definisjon av sosial kapital har sin basis i en forståelse av tynn tillit som grunnlag for utvikling av sosial kapital og samfunnets kollektive handlingsevne. Putnam definerer sosial kapital som
... features of social organization, such as trust norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).
Som vi ser inneholder Putnam’s definisjon av sosial kapital både en kulturell (normer) og en strukturell (nettverk) komponent. Det er imidlertid i særlig grad den strukturelle komponenten som vektlegges i hans studier av utvikling og effekter av sosial kapital, og der forekomsten og omfanget av sosiale nettverk langt på vei blir oppfattet som en forutsetning for utvikling av gjensidige tillitsforhold mellom individene i et samfunn (Putnam 1993; 1995; 2000). I denne forstand er den kulturelle og strukturelle komponenten av sosial kapital ikke uavhengige dimensjoner ved begrepet sosial kapital, men står i et kausalt forhold til hverandre. Putnam selv er tydelig på dette når han sier at ”the theory of social capital presumes that ... the more we connect with other people, the more we trust them, and vice versa” (Putnam 1995: 665).
Hva ligger så i begrepet sosiale nettverk? Hos Putnam kan slike nettverk både være av en uformell karakter, for eksempel utviklet gjennom naboskap, skolegang, eller kollegialt fellesskap på arbeidsplassen, men minst like viktig for Putnam er de nettverk som utvikles gjennom formelle medlemskap i frivillige organisasjoner, som idrettslag, sangkor, humanitære foreninger og så videre. Gjennom den direkte kontakten som etableres mellom medlemmer av slike organisasjoner, utvikler man en gjensidig forståelse og tillit – og dermed forutsetninger for samarbeid og felles handlinger. Ikke minst vil slike nettverk forenkle kommunikasjonen og forbedre informasjonen omkring andre menneskers troverdighet (Putnam 1993: 174). Putnam’s kanskje mest spesifikke bidrag til teorier om sosial kapital, er hans hypotese om at samfunnets sosiale kapital har viktige politiske konsekvenser, både gjennom befolkningens deltakelse i politisk virksomhet og gjennom det politiske systems evne til effektiv kollektiv problemløsning, slik dette ble studert i italienske regioner (Putnam 1993). Som P. Norris (2001) hevder, kan Putnam’s teori forstås som
... a two-step modell of how civic society directly promotes social capital, and how, in turn, social capital (the social network and cultural norms that arise from civic society) is believed to facilitate political participation and good governance (Norris 2001: 3).
Selv om Putnam’s forståelse av sosial kapital bygger på, og til dels sammenfaller med, den forståelse Coleman har av begrepet, skiller de lag når det gjelder behandlingen av sosial kapital og tillit som analytiske begreper. Vi ser også at Seligman’s forståelse av hva tillit er og hvordan tillit utvikles er nokså forskjellig fra Putnam’s oppfatninger. Som Jackman og Miller (1998) hevder kan sosial kapital enten bli oppfattet og behandlet som et eksogent gitt kulturelt fenomen – i tråd med Putnam’s synspunkter – eller begrepet kan forstås eller bli behandlet innenfor rammen av en ”rational choice”-tilnærming, der tillit eller sosial kapital har karakteren av et endogent fenomen. Hos Coleman oppfattes tillit eller sosial kapital langt på vei som et endogent fenomen. Som vi var inne på tidligere er tillit hos Coleman snakk om en inkorporering av risiko i en beslutning om hvorvidt man skal engasjere seg i en bestemt handling eller fatte bestemte valg. Tydeligst kan dette illustreres gjennom et individs beslutning om hvorvidt man skal investere i bestemte aksjer eller ikke, og der man må fatte et valg med hensyn til hvilken risiko man vil ta i forhold til – og dermed hvilken tillit man vil gi – det selskapet man plasserer sine penger i. Tilsvarende beslutninger om risiko eller tillit vil forekomme i valg av personer til politiske eller andre verv. Uttrykket om at en person eller organisasjon ”ikke var tilliten verdig” understreker nettopp de kalkulerende overveielser som vil kunne ligge til grunn for å gi sin støtte til bestemte personer eller organisasjoner. Ved å betrakte sosial kapital og tillit som endogene fenomener – som utfallet av rasjonelle valg – vil man derfor rette oppmerksomheten mot hvilke forhold som vil skape incentiver for utvikling av tillit.
Begge disse analytiske perspektivene vil selvsagt kunne være viktige når det gjelder å forstå eller forklare et demokratisk systems funksjonsmåte og meritter, men implikasjonene av disse divergerende fortolkningene kan være nokså forskjellige. Tar man utgangspunkt i det kulturelle perspektivet vil det politiske systems ytelser og prestasjoner ha liten – eller ingen – effekt på utviklingen av tillit eller sosial kapital. Årsaksretningen går utelukkende fra sosial kapital til det politiske systems prestasjonsevne. Når det gjelder ”rational choice”-perspektivet vil årsakspilen gå i motsatt retning, der det er det politiske systems yteevne og effektivitet som forklarer variasjoner i sosial kapital og tillit. Disse ulike modellutformingene vil kunne ha meget interessante implikasjoner for hvordan vi skal fortolke de variasjoner i velgeratferd og velgerbevegelser vi var inne på i innledningen av dette kapittel. Følger vi det kulturelle perspektivet på sosial kapital vil høy grad av tillit bidra til høy politisk deltakelse og engasjement, og hvor vi bl.a. vil forvente å observere en borgerrolle med klare forankringer i en kommunitær demokratimodell (Barber 1984). En tilsvarende positiv sammenheng mellom tillit og politisk deltakelse er ikke uten videre gitt dersom man legger det rasjonelle perspektivet på sosial kapital til grunn. Dersom prestasjonene til et bestemt parti eller en bestemt regjering har vært tillitsskapende blant velgerne, vil en rasjonell velger ikke finne noen grunn til å aktivisere seg politisk; det er snarere mistillit enn tillit som skaper politisk engasjement. En tydelig illustrasjon av dette poenget finner vi i den meget omfattende oppslutningen som var ved folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU i 1994, der manglende tillit til det politiske lederskapet åpenbart virket i mobiliserende retning.
Den sondringen vi her har gjort mellom to perspektiver på sosial kapital, er langt på vei sammenfallende mellom det skillet K. Newton (2001) trekker mellom sosial tillit og politisk tillit, der
... political trust seems to be a reflection of the external or objective conditions. It is not an expression of a basic feature of “trusting personalities”, but an evaluation of the political world. This makes trust scores a litmus test of how well the political system is performing in the eyes of its citizens” (Newton 2001: 205).
Ut fra vår tidligere argumentasjon kan utviklingen av våre velferdsordninger kunne fortolkes som en mekanisme for etablering av politisk tillit. Borgeren behøver ikke – gitt de rettigheter som eksisterer – ta noen forholdsregler i form av politiske handlinger for å sikre seg tilgang til godene, og nettopp det faktum at en økende andel av velgerne ikke bestemmer seg før under selve valgkampen hvorvidt og på hvilket parti man vil stemme, synes å være klart mer i overensstemmelse med en fortolkning av tillit basert på rasjonelle valg – dvs. politisk tillit i Newton’s fortolkning av begrepet – enn det kulturelle perspektivet som Putnam er talsmann for.
Disse spørsmålene vil vi komme nærmere tilbake til i vår empiriske analyse, men først kan det være nyttig med en redegjørelse for den analysemodellen vi vil benytte oss av for å belyse de spørsmål som her er tatt opp.