Akademia – stadig et mannsdominert felt?
Min antakelse var at Akademia kunne forstås som et mannsdominert felt. Det akademiske feltet forstås her som en arena for kamp om idealer, med deltakere som er motivert av sterke interesser for feltets aktiviteter. Noen av de nyrekrutterte uttalte eksplisitt en lyst for forskning, men de fleste av dem fortalte også om smertefulle opplevelser knyttet til betingelsene som gjelder for prosessen med å oppnå en doktorgrad. Min analyse av materialet støtter antakelsen om at Akademia er mannsdominert, men denne dominansen synes å være under press fra ytre krefter slik som likestillingspolitikken, og det faktum at nesten halvparten av stipendiatene og førsteamanuensene er kvinner. Den vitenskapelige habitus, slik den defineres av de mannlige professorene; dristig, autonom i forhold til forskning, til veiledere og til livet utenfor Akademia, kan henge sammen med professorenes oppfatning av seg selv og sine mannlige kandidater, og innebære en legitimering av deres egen posisjon i motsetning til den relativt nye gruppen av kvinnelige forskerrekrutter. Denne motsetningen blir også bekreftet av noen av kandidatene, men den blir også utfordret. Kvinnelige kandidater kan vise sterk tilslutning til disse idealene, så vel som forutsetningene for å rette seg etter reglene, mens mannlige kandidater kan gi uttrykk for ubehag og lidelse når de står overfor de samme idealene.
Den mannlige dominansen synes å generere en slags blindhet, der mannlige professorer oppfatter handlinger som samsvarer med tradisjonelle forskningsstandarder som et problem når de utføres av kvinner. Dette kan tolkes som den doble standard som ofte kommer til syne når kvinner nærmer seg mannlige domener. Den dominerende standard for vitenskapelig habitus synes også å være kontraproduktiv på tre måter: For det første, å insistere på å skille mellom forskningen og forskeren som person kan føre til veiledning av dårligere kvalitet, for kvinnelige, men også for mannlige kandidater. For det andre, idealet med å hengi seg totalt til forskningen på bekostning av alt sosialt liv forbereder ikke et menneske på å bygge vitenskapelige nettverk, noe som også inngår i definisjonen av den vitenskapelige habitus. Endelig kan det stilles spørsmål ved kvaliteten på undervisningen og på forskning som utføres av forskere som tilpasser seg idealene definert av mannlige professorer, særlig gjelder dette at det er nødvendig å trekke seg tilbake fra livet utenfor Akademia.