I alle europeiske land betraktes den langsomme integreringen av kvinner på alle nivåer i Akademia som et alvorlig problem. I flere land har de sentrale myndighetene satt i verk særskilte tiltak for å endre denne situasjonen. I Norge begynte dette i 1981, med introduksjonen av et moderat kvoteringssystem. Dette og andre forsøk har bare hatt begrenset suksess; på de forskjellige nivåene var kvinneandelene i 1999 følgende: 40 prosent blant stipendiatene, 38 prosent blant førsteamanuensene og 12 prosent blant professorene (NIFU 2000). I diskusjonene om denne relativt svake integrasjonen av kvinner, spesielt på professornivå, er kulturelle barrierer innenfor Akademia blitt foreslått som en viktig faktor. Det er derfor nødvendig å undersøke den vitenskapelige kulturen. Flere studier har allerede blitt gjennomført på dette området. Den første av disse i Skandinavia pekte på doble standarder i evalueringen av mannlige og kvinnelige kandidaters arbeider (Fürst 1988). Andre skandinaviske studier har vist hvordan kvinner møter spesielle vanskeligheter i forsøk på å gjøre karriere innenfor Akademia. Disse studiene indikerer at det er grunn til å anta at kulturelle barrierer bidrar til å ekskludere kvinner fra en akademisk karriere.
I denne artikkelen settes fokus på den akademiske kultur i én spesifikk sammenheng: doktorgradsarbeidet i samfunnsvitenskapene i Norge. Her ble en standardisert doktorgradsundervisning introdusert i 1992, for å gjøre doktorgradsarbeidet mer effektivt enn det gamle systemet, der doktorgraden var resultatet av et livslangt arbeid. Spørsmålene som stilles her, er hvordan professorer, så vel som kvinnelige og mannlige doktorgradskandidater oppfatter forskeren, hvordan de beskriver kvinnelige og mannlige forskere, og hvordan kandidatene beskriver seg selv og sitt forhold til doktorgradsprosessen. I analysen anvendes begrepene felt og habitus som ble utviklet av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Disse begrepene har vært anvendt i studier av hvordan fransk akademisk kultur skaper barrierer mot nykommere, nye disipliner og nye sosialgrupper (Bourdieu og de Saint Martin 1987; Bourdieu 1988).
Når Akademia analyseres som et felt i Bourdieus forstand, er fokus satt på konflikt; feltet forstås som en arena for strid, der viktige kamper blant annet dreier seg om hva som gjelder som vitenskap og hva en forsker er (Bourdieu 1988). Akademia kan oppfattes som et mannsdominert felt fordi kvinner er nykommere[2] og har foreløpig relativt få toppstillinger. Dette innebærer at mannlige professorer opptrer som "dørvoktere" også innenfor samfunnsvitenskapene. Dette betyr at de mest anerkjente professorene innenfor Akademia og de enkelte disiplinene har autoritet til å definere idealene for vitenskapelig egnethet, å klassifisere tilnærminger, arbeider og øvrige aktører i feltet. Når disse idealer ikke utfordres, oppfattes de som selvsagte, de framstår som "naturlige", også av aktører i dominerte posisjoner. Ettersom striden i feltet er en kontinuerlig prosess, påvirket av interne og eksterne prosesser, kan nye aktørgrupper, som kvinner, utfordre de rådende idealene. Dette betyr at vitenskapsbegrepet og forestillingen om den vitenskapelige habitus er åpen for konstruksjon og rekonstruksjon i en kontinuerlig prosess, og også at dørvokterne har en tendens til å forsvare idealene som rettferdiggjør deres egen posisjon. Det sterkeste forsvaret skjer gjennom det Bourdieu karakteriserer som symbolsk vold, gjennom klassifiseringen av "rett" og "galt" i forhold til den vitenskapelige habitus og dens produkter. Dette må ikke forstås som en bevisst konspirasjon, men som en mer eller mindre bevisst reproduksjon av de idealene som er mest sentrale i feltet.
I Bourdieu’s terminologi er en forsker karakterisert ved en vitenskapelig habitus. Habitusbegrepet refererer til disposisjoner for persepsjon, vurdering og handling; disposisjoner som tilegnes gjennom individuell samhandling med omgivelsene og er mer eller mindre i overensstemmelse med logikken innenfor et spesifikt felt (Bourdieu og Waquant 1992). Dette innebærer at den individuelle habitus forandres; i studietiden før og under doktorgradsprosessen modifiseres habitus, og den enkelte er en aktiv aktør i denne prosessen. Mens kjønn anses som konstituerende for kultur og samfunn i feministiske perspektiver, oppfatter Bourdieu kjønn som det fundamentale prinsippet for differensiering i samfunnet. Dette betyr at kvinnelig og mannlig habitus sannsynligvis er forskjellig på viktige områder (Bourdieu 1977; 2000). Ifølge Bourdieu er den spesifikke vitenskapelige habitus en "kroppsliggjort regel", en regel, eller en vitenskapelig modus operandi som fungerer praktisk i henhold til vitenskapelige normer uten å ha disse normene som sine eksplisitte prinsipper:
Det er denne vitenskapelige "sans for spillet" som får oss til å gjøre det vi gjør på riktig tidspunkt uten behov for å tematisere det som må gjøres. I enda mindre grad har vi behov for å tematisere kunnskapen om den eksplisitte regel som tillater oss å generere denne konformerende praksis (1992: 223-224) (min oversettelse).
Den vitenskapelige habitus vet hva som må gjøres når den stilles overfor praktiske valg i løpet av forskningsprosessen, og å presentere forskningen på en vitenskapelig måte. "Sansen for spillet" impliserer også en sterk interesse, eller til og med en lidenskap, for arbeidet innenfor det vitenskapelige feltet. Ettersom vitenskapelig habitus oppfattes som en kroppsliggjort og implisitt "regel", kan tilegnelsen kun skje gjennom praksis med en erfaren forsker. Denne læreprosessen innebærer at tidligere tilegnede verdier og handlemåter må erstattes med nye. I denne prosessen vil noen av kandidatene tendere mot å bli inkludert, og oppfatter seg som sådan. Men andre kandidater kan oppleve prosessen som smertefull og bli provosert til å utfordre feltets verdier, noen kan bli marginalisert, og noen kan til og med forlate Akademia. Betydningen av smerte og reaksjonene på den kan variere ut fra uoverensstemmelser mellom gamle og nye verdier og handlemåter, noe som kan være tilfellet for kvinner som nykommere i Akademia.
[2] I Norge var kvinner utelukket fra universitetsstudier inntil 1882.