Empirisk materiale og analyse
Det empiriske materialet består av individuelle intervjuer av en times varighet med sju professorer som var utvalgt av sine fakulteter som de mest erfarne og representative for sin disiplin (en kvinne og seks menn)[3]. Tema for intervjuene var hvordan de vurderte ulike sider ved veiledningen av doktorgradskandidater. Analysen baserer seg også på gruppeintervjuer av to – tre timers varighet med 27 doktorgradskandidater (16 kvinner og 11 menn) i ulike stadier i doktorgradsprosessen. Følgende disipliner var representert: pedagogikk, statsvitenskap, sosialantropologi, sosialøkonomi og sosiologi. Intervjuene ble gjennomført ved de fire norske universitetene i løpet av høsten 1999. Gruppene var sammensatt av kvinner og menn fra forskjellige disipliner på det samme universitetet. Intervjuene var en oppfølging av en surveyundersøkelse som omfattet alle doktorgradskandidater i samfunnsvitenskapene, med henblikk på en evaluering av doktorgradsprogrammene i Norge (Rogg 2000). Denne undersøkelsen viste at de fleste kandidatene (70 prosent) svarte at de hadde vært usikre på standarden for en god avhandling. I alle disipliner var usikkerheten mer utbredt blant kvinner enn blant menn, og også mer alminnelig blant sosiologer uavhengig av kjønn. Dette ble valgt som utgangspunkt både i de individuelle intervjuene og i gruppeintervjuene, og ble fulgt opp med diskusjoner om hvordan de foreskrevne elementene i kontrakten mellom kandidat og veileder hadde blitt praktisert. Videre ble det åpnet for en diskusjon om kjønnsforskjeller blant kandidatene som deltok i undersøkelsen. Introduksjonen av temaet usikkerhet i intervjuene bidro til at dette aspektet som oftest spøkte i bakgrunnen i diskusjonene om doktorgradsarbeidet. Dette kan være årsaken til at materialet er mer preget av smerte enn av lidenskap.
I analysen har jeg forsøkt å kombinere Bourdieus perspektiv og et kjønnsperspektiv. Kjønnsperspektivet innebærer at jeg har stilt spørsmål ved hvordan beskrivelser og meninger som er presentert av, eller fortalt om en person, kunne ha vært hvis den ble uttalt av det motsatte kjønn. I fortellingene til professorene har jeg dessuten søkt etter eventuelle paradokser i deres vurderinger av kandidatene. Min tilnærming innebærer at oppfatninger som ville blitt tydelige ved andre tilnærmingsmetoder, kan forbli skjulte. Derfor representerer denne analysen kun én mulig tolkning av den akademiske kultur i norsk samfunnsvitenskap.
Oppfatningen av den vitenskapelige habitus er indirekte blitt beskrevet både av professorene og kandidatene i dette materialet. I min analyse har beskrivelsen av den vitenskapelige habitus tre elementer: profesjonell egnethet og profesjonelle holdninger, som kan utvikles i løpet av akademiske studier, men også personlighetene, som er mer stabile og vanskeligere å endre.
[3] Dette faktum, at bare en kvinnelig professor ble funnet tilstrekkelig erfaren og representativ av fakultetene, er en indikasjon på mannlig dominans i samfunnsfagene.