Profesjonell egnethet
På spørsmål om kandidatenes profesjonelle egnethet generelt, understreker professorene autonomi og uavhengighet, i den forstand at kandidatene må vite å strukturere sin tilmålte tid, og at de bør ta ansvar for avhandlingens kvalitet. De bør vite hvor "lista ligger", i betydningen kvalitetsstandarden for internasjonale publikasjoner. De bør også være i stand til å bygge nettverk av interesserte forskere, og oppsøke nettverk som er relevante for dem selv.
Kandidatenes omtale av forskeren korresponderer i stor utstrekning med professorenes oppfatning av vitenskapelig habitus, selv om deres uttalelser var mer personlige. Kandidatene beskriver den profesjonelle egnethet som å være autonom, doktorgradskandidatene skal ta ansvar for sin egen framdrift, definere grensene for sitt arbeid og be om hjelp bare når det er nødvendig. Orden og systematisk arbeid ble også fremhevet, som i Anders’[4] uttalelse: "Rotehuene som ikke kan ta seg sammen til å skrive en anstendig artikkel på kort tid, skulle heller bli journalister”. En viss mengde monomani, eller sneverhet, i utformingen av forskningsopplegget ble også nevnt som karakteristisk for en vellykket forsker.
På spørsmål om mulige kjønnsforskjeller, mente de fleste professorene at både mannlige og kvinnelige kandidater var flinke og skrev allsidige avhandlinger. Kvinnelige kandidater ble dessuten karakteriserte som raske, samvittighetsfulle og ryddige. Denne fremhevingen av likhet, og dessuten at det nevnes at kvinnelige kandidater er raske, kan tyde på at det ikke er noe "kjønnsproblem" i doktorgradsprosessen. Men professor Andersen uttalte seg også særskilt om hvorfor kvinnelige kandidater oppnådde bedre resultater enn sine mannlige kolleger. Han forklarte deres gode resultater som en konsekvens av at kvinner er kommet senere med i doktorgradsprogrammet, da resultatene generelt var blitt bedre, og han fortsatte: "De dyktigste har vært menn, tror jeg". Dette sitatet kan tolkes som en indikasjon på at han finner det vanskelig å kreditere kvinnelige kandidater for de forbedrete resultatene i disiplinen. Dette kan ses som "kjønnet i hodet", i den betydningen at vitenskap oppfattes som en maskulin virksomhet, og at kvinner bare tilfeldigvis kan lykkes i vitenskapen.
En annen uttalelse som kan tyde på en uvilje mot å kreditere kvinnelige kandidater med den rette vitenskapelige habitus og evne til å strukturere deres tilmålte tid, er professor Berntsens synspunkter på kvinner som har barn og familie. Han beskrev deres situasjon som et dilemma der de må velge mellom nødvendig tidsbruk til refleksjon og forskning, eller på den annen side, tid til omsorg for barn og familie. Hvis de prioriterer forskningen, vil det gå ut over familien. Hvis de velger omsorg for familien, vil det gå ut over forskningen. I det siste tilfellet kan ikke en kvinne bli en like framstående forsker som hennes mannlige kollega, som forutsettes å kunne bruke all sin tid til doktorgradsprosessen. Det som anses som selvfølgelig i dette dilemmaet, er både en oppfatning av vitenskapelig arbeid som mer tidkrevende enn ethvert annet heltidsarbeid, og av en tradisjonell arbeidsdeling i familien. Denne oppfatningen av vitenskapelig arbeid ble mer eksplisitt forklart av professor Carlsen, som sa: "Forskning utføres ikke innenfor normal arbeidstid, en forsker må ha mer tid – dessverre, sett fra familien". Han mente også at norsk forskning ikke når opp til de internasjonale standarder fordi norske forskere, både kvinner og menn, er mer familieorientert enn sine kolleger i utlandet. Han hevdet at:
Internasjonalt er det annerledes. Enten er forskeren en mann med hjemmeværende kone, i hvert fall i perioder, eller hvis det er en kvinne, har hun ikke egen familie.
Uttalelsene ovenfor definerer idealer for vitenskapelig arbeid som bidrar til å reprodusere en arbeidsform som representerer en barriere både for kvinnelige og mannlige kandidater med familieforpliktelser. Disse professorenes syn på både vitenskapelig arbeid og arbeidsdelingen i familier ble imidlertid imøtegått av enkelte kandidater når de snakket om sine holdninger til doktorgradsprosessen.
[4] Jeg har anonymisert personene i materialet ved å gi dem navn i alfabetisk rekkefølge ettersom de opptrer i teksten. Professorene er gitt etternavn, kandidatene er gitt fornavn.