Profesjonelle holdninger
Ifølge professor Davidsen burde kandidatenes profesjonelle holdninger omfatte
en vilje til å bruke tid til å lete, å fordype seg i teorien og produsere forskning som representerer noe nytt, noe du ikke har tenkt på før, ikke har funnet i litteraturen, et nytt perspektiv som presenteres med sammenhengende argumentasjon.
Hans uttalelse innebærer et krav om en dristig holdning for å oppnå originalitet i forskningen, men også om utholdenhet. For å oppnå forskning av høy kvalitet, må den vitenskapelige habitus kroppsliggjøre evne og vilje til å sette av tilstrekkelig tid, både å ta i betraktning tidsfristen for doktorgradsprosessen, justere omfanget av avhandlingen tilsvarende, og å ofre mesteparten av sin tid til forskningen. Dette sitatet innebærer også at forskeren må være motivert av en sterk interesse, en lidenskap for forskning.
Kandidatene mente også at det er viktig å ha vilje til å fordype seg i teori, og å forske med et åpent sinn. På samme måte som professorene, beskrev kandidatenes forskning som tidkrevende, men de hadde ulike meninger om hvordan man skulle mestre tidsproblemene. Noen aksepterte idealet om at forskningen må ha prioritet over alt annet: Anders tilpasset seg professor Carlsens oppskrift og forklarte at selv om han ikke betraktet seg som gammeldags, så var hans doktorgrad avhengig av at hans kone tok ansvaret for de "private byrdene". Han sa også at han hadde opplevd at vennekretsen ble redusert. Annes tilpasning til dette kravet var en utnytting av seg selv:
Jeg tvang meg selv til å arbeide ti timer i døgnet, sju dager i uken på grunn av tidsfristen. Jeg presset meg selv veldig mye, fikk koffeinsjokk og det hele, drakk kaffe til jeg datt av stolen.
Noen av de kvinnelige kandidatene uttrykte at selv om de aksepterte idealene, så de rollene som forskere og kvinner med familieforpliktelser som et kontinuerlig dilemma, i overensstemmelse med professor Berntsens betenkeligheter. En annen tilnærming til problemet var å fokusere på den tilmålte tiden og fordele denne på de ulike fasene i doktorgradsprosessen, slik at prosessen kunne betraktes som en vanlig arbeidssituasjon. Det var også noen kandidater som ikke aksepterte tidsbegrensningene, og som var tilfreds med at de kunne forlenge tiden på grunn av finansiering fra andre kilder enn stipendiet. Disse kildene var enten lønn fra deltidsarbeid, eller fra barselpermisjon, som i Norge varer i ca. åtte måneder. Således mente noen av mødrene at det å få barn i doktorgradsperioden var til fordel for avhandlingen ettersom de fikk mer tid til refleksjon. Noen av de mannlige kandidatene sa til og med at de misunte de kvinnelige kandidatene som fikk barn fordi de så dette som en mulighet for å utvikle et bredere perspektiv på livet. Disse forskjellige synspunktene indikerer at oppfatningen av den vitenskapelige habitus er under press; idealet om at forskeren utelukkende bør være viet til vitenskapen utfordres av det synspunktet at den vitenskapelige habitus bør gi rom for livet også i andre sammenhenger.
Kandidatene diskuterte ikke dristighet eller utholdenhet i sin alminnelighet, men især utholdenhet var framtredende i fortellingene om deres egne erfaringer. Kandidatene hadde flere strategier for å fullføre sine avhandlinger: en var å finne noen å diskutere både avhandlingen og prosessen med; kolleger, veiledere eller kvinnegrupper. En annen strategi var å sørge for å få informert kritikk, å bli kjent med forskningsfronten, særlig ved å delta i internasjonale konferanser. To av kvinnene hevdet til og med at de hadde oppsøkt "slakting" som den mest effektive måten for å fullføre avhandlingene innen tidsfristen. Denne siste strategien krever styrke og evne til følelseskontroll, noe som kommer fram i et sitat fra Anne: "Du må finne deg i juling, kritikk, må være hardhudet og så få noe konstruktivt ut av kritikken". Mens disse strategier viser til sterk interesse, i det minste for å fullføre arbeidet de hadde startet, innebar en annen strategi lidenskap for disiplinen eller studiefeltet. Disse kandidatene beskrev prosessen som en privilegert oppfølging av deres sterke interesser under hovedfagsstudiene, eller som en sjanse for å bytte interessefelt eller perspektiv for siste gang før de begynte å "arbeide på ordentlig".
Noen av kandidatene koblet sin utholdenhet mer direkte til lidenskapen for faget eller disiplinen. Både kvinner og menn så lidenskap som en nødvendighet for å "holde ut anstrengelsene", og som en betingelse for å utføre "virkelig forskning". Birger uttrykte det slik:
Det er herlig å arbeide på heltid med faget mitt! Hver uke er fantastisk, jeg leser og bruker andre menneskers tid nesten ubegrenset. Kjærligheten til faget – hvis det er for lite kjærlighet – jeg tenker på alle de dumme ting en må gjøre, som konferanser, kan drepe den. For tiden bobler det, uten følelser ville jeg aldri ha holdt ut. På kjærlighetens vei er det turbulens, i eksistensiell betydning. Det samme er tilfelle med forskningsveien. Du finner den rette, krangler og blir skuffet.
Dette sitatet beskriver forskning som selve livet; lyst og lidelse går hånd i hånd. Lidelse oppfattes som en nødvendig del av forskningsprosessen, fordi søken etter ny kunnskap er risikofylt. Andre kandidater forklarte også nødvendigheten og det uavvendelige i å lære seg å balansere lyst og lidelse, for å kunne forbli i samfunnsfagene. Hvis dette blir et problem for den enkelte, kan det forklares som manglende evne til å skille mellom en selv og sitt arbeid, slik Berit sa:
Forskning er ingen frøkensport. Det er viktig å lære seg å skille mellom seg selv og arbeidet. Hvis arbeidet ikke er gjort godt nok, kan det forbedres, likevel er en selv den samme. Hvis det er noe i veien med arbeidet, må man bare rette det.
Denne framhevingen av å skille mellom personen og hennes vitenskapelige arbeid er også funnet i andre analyser av Akademia (Bendix Petersen 1999). I dette materialet er en professor av en annen mening, han peker på viktigheten av å la kandidatene ta med seg sjelen inn i arbeidet, å diskutere eksistensielle problemer forbundet med deres forskning med dem, ettersom han betraktet hele personen som engasjert i arbeidet. Selv om denne professorens oppfatning er at kandidatene vier hele seg til arbeidet og har lite plass for andre forpliktelser, inkluderer han kandidatenes følelser i sin oppfatning av forskeren. Dette er ikke tilfelle for de fleste professorer, som beskriver en motsetning mellom idealet om den autonome og uavhengige forsker og kandidatens personlighet. Denne motsetningen blir mest tydelig når de snakker om kvinnelige kandidater.