Personlighet
Som vist ovenfor, definerte professorene forskernes profesjonelle egnethet som å være uavhengige og autonome. Dette kan forstås som en profesjonell innstilling, men også som et mer generelt personlighetstrekk. I de mannlige professorenes beskrivelse av sine kandidaters personlighet, ble menn klassifisert som ambisiøse, av og til overambisiøse, men også at de hadde skrivefrykt. Disse oppfatningene om mannlige kandidater, syntes ikke å føre til at professorene mente de trengte å sette i verk spesielle tiltak. På den annen side ble kvinnene klassifisert som beskjedne, usikre og ute av stand til å skille mellom seg selv og sitt arbeide, bare den kvinnelige professoren klassifiserte sine kvinnelige kandidater som ambisiøse. For de mannlige professorene innebærer det de oppfattet som kvinnelige personlighetstrekk at selv om kvinnene kunne være dyktige, ses de som mer problematiske og tidkrevende enn de mannlige kandidatene: Oppfatningen om at kvinner er beskjedne uttrykkes blant annet ved at de omtales som mer nølende med å eksponere sitt arbeid for et bredere publikum. Følgelig må man "tvinge dem fram", som professor Andersen sa det. Når man betrakter disse forholdene i de setningene der de framstår, framkommer det paradokser: Professor Carlsen sa:
En av mine kvinnelige kandidater er veldig flink, hun skriver en masse, legger fram arbeidet sitt, men hun er usikker i den forstand at hun ikke framfører sine meninger, i stedet refererer hun mye til litteraturen.
Denne beskrivelsen viser hans vanskeligheter med helhjertet å anerkjenne hennes kompetanse. Hans oppfatning uttrykker også at hun er beskjeden og usikker, følelser som er i motsetning til den dristige og uavhengige innstilling som fordres i ovenstående definisjon av den vitenskapelig habitus. Det synes som et paradoks at den vitenskapelige konvensjonen med å referere til andre forfattere, både som del av ens egen argumentasjon og også som en anerkjennelse av andre forskeres arbeid, blir beskrevet som et problem når det utføres av en kvinnelig forsker. Vurderingen av denne kvinnelige kandidaten som usikker, eller med manglende selvtillit, kan ses som en generell oppfatning av kvinnelige forskere som vist ovenfor, noe som også går igjen i andre studier av kjønn i Akademia (Reisby 2001; Henriksson m.fl. 2000). I mitt materiale rapporterte både kvinnelige og mannlige kandidater at de var usikre med hensyn til kvaliteten av sitt arbeide når de presenterte det for veilederne, på forskerkurs og konferanser og i forhold til den endelige dommen: disputasen. To kvinnelige kandidater forklarte sin usikkerhet som sine personlige problemer som kvinner, et resultat av alltid å ha blitt hakket på, eller å ha mindre erfaring med forskning enn menn. Dette kan tolkes som et resultat av symbolsk vold: Disse kvinnene klassifiserer seg selv som mindre velegnete for en forskerkarriere, i motsetning til Berit, som er sitert ovenfor. Men de fleste kandidatene mente at deres egen usikkerhet skyldtes atmosfæren omkring framleggingen av arbeidene, ofte omtalt som ”nedsabling” eller ”slakt”. Alle kandidatene var enige i at en doktorgradskandidat og etter hvert en kvalifisert forsker måtte kunne presentere arbeidet sitt, både under doktorgradsprosessen og for den endelige evalueringen. Disse anledningene oppfattes både som skremmende, men også som et brukbart verktøy i prosessen for å bli en forsker.
De kandidatene som fokuserte på den smertefulle siden ved å framlegge arbeidet sitt, pekte på hvordan erfaringen med "å bli slaktet" forsterket usikkerheten. En av de mannlige kandidatene, Carl, beskrev sine erfaringer fra de nasjonale fagkonferanser i sin disiplin slik:
Tre av fire ganger ble mine skriftlige framleggelser slaktet! En gang følte jeg meg så knust at jeg bare ville dra av gårde, isteden gikk jeg for meg selv og gråt. Generelt var kursene ødeleggende.
Ikke alle de mannlige kandidatene var like åpne om sin usikkerhet, men David forklarte hvordan han forsto menns følelser og oppførsel:
Jeg er usikker, men jeg har lært meg å late som om jeg er selvsikker. I noen situasjoner er det viktig å gjøre seg synlig, selv om man driter seg ut. Man er nødt til å leve med tabbene.
Disse sitatene reiser spørsmålet om oppfattelsen av kvinner som usikre, og implisitt om menn som selvsikre, bidrar til marginaliseringen av mange kvinner, men også av enkelte menn i Akademia.
Et av temaene i professor Fredriksens fortelling handlet om utelukkelsen av kandidatens privatliv og følelser som noe irrelevant for vitenskapelig arbeide. Han hadde hatt en doktorgradskandidat, en kvinne, som han vurderte som sin beste kandidat noensinne når det gjaldt intellektuell kapasitet. Hun var så dyktig at "jeg tenkte det var nesten unødvendig for meg å gjøre noe som helst".
Dessverre fullførte hun aldri sin avhandling, men forlot Akademia, noe professor Fredriksen ser som hans egen skyld, og en ulykke både for kandidaten og Akademia. Under intervjuet klandret han seg selv for ikke å ha forstått hennes sosiale og følelsesmessige problemer i tide. Det viste seg at hun hadde barn som ofte var svært syke, og hennes rettmessig høye forventninger om hva hun kunne utrette, utviklet seg etter hvert til prestasjonsangst. Denne historien belyser to problemstillinger: En er forbundet med sex i Akademia, den andre angår skillet mellom personen og hennes arbeid. Den første problemstillingen bygger på antakelsen om at bare kvinner forstås som kjønn, også sex i kroppslig betydning. Så lenge akademikerne var menn, var sex i følge denne antakelsen aldri et tema i Akademia. Tilstedeværelsen av kvinner introduserer sex, noe som ikke passer inn i dette feltet (Carstensen 1997). Dette reiser spørsmålet om muligheten for et legitimt nært forhold mellom en mannlig veileder og en kvinnelig kandidat. Ettersom en av de utbredte historiene om akademisk karriere er historien om professoren og hans "kronprins" eller "sønn", kan denne historien ikke anvendes i forholdet mellom en mannlig professor og en antatt "kronprinsesse" eller "datter" (Sørhaug 1990). Arvefølgen er kjønnet, det er en prosess der mann etterfølger mann, og ikke engang de mest begavete kvinner kan til fulle bli inkludert, slik sitatet belyser. Den andre problemstillingen illustrerer klart spørsmålet om å skille mellom personen og hennes eller hans arbeide. Denne professoren, som også sa at kvinnelige kandidater er for opptatte av å diskutere personlige problemer under veiledningen, innrømmet at han altfor sent forsto at hun ikke lenger kunne holde ut situasjonen, og valgte å forlate Akademia. Selv om han beklaget sin mangel på forståelse i dette tilfellet, framhevet han likevel at kvinnelige kandidater ofte er for personlige. Hvordan denne innstillingen kan oppleves, illustreres i Gretas historie:
Da jeg prøvde å diskutere hvor usikker jeg følte meg med veilederen min, avviste han det som nonsens. Min engstelse og skyggeboksing, mine problemer med å skrive, var nonsens for ham, og jeg oppsøkte ham aldri igjen. Jeg ble forbannet og lei meg, og kom ikke videre. Veilederen ville ikke kaste bort tiden sin på sånne "dumheter".