Spørsmålet som stilles i denne delstudien er følgende: Kan det tenkes at variasjon i tilslutning til likestilling i den vitenskapelige eliten har betydning for den relativt langsomme integreringen av kvinner i vitenskapelige lederstillinger? Makt- og demokratiutredningens elitestudie viser at oppslutningen om likestilling er større innenfor det vitenskapelige feltet enn i de øvrige delfeltene som inngår i elitestudien. Her er det 58 prosent som svarer at de mener det er svært viktig å sette i verk tiltak for å bedre likestillingen innenfor sin egen sektor (Skjeie og Teigen 2002). Disse slutter med andre ord helhjertet opp om tiltak, og det er bare en av ti som mener det er mindre viktig eller ikke viktig. Men svarkategorien ”ganske viktig”, som omfatter 31 prosent kan innebære at den som svarer er noe forbeholden mot tiltak, og at likestillingstiltak likevel er omstridt innenfor den vitenskapelige eliten. Erfaringer som gjelder hvordan tiltak, både lokalt initierte og tilbud fra sentrale myndigheter, har blitt mottatt de senere år tyder på at dette fortsatt er et kontroversielt tema. Et eksempel på dette er kontroversen om ekstraopptak øremerket for kvinnelige studenter til datastudiet ved NTNU i 1996. Dette tiltaket var initiert av den kvinnelige prorektoren og støttet av rektor og universitetsdirektør, som begge var menn. I denne prosessen argumenterte disse tre samt lederen for utvalget for sivilingeniørutdanningen i datateknikk for øremerkingen. Motstanderne blant det vitenskapelige personalet besto av gradsutvalget for sivilingeniørutdanningen og fakultetet for maskinteknikk (Teigen 2000). Et annet eksempel gjelder reaksjonene på et vedtak om å øremerke i alt 12 nye faste vitenskapelige stillinger over fire år som ble gjort av Kollegiet ved Universitetet i Oslo i 2000. Vedtaket vakte sterk debatt; rektoratet gikk offentlig ut og forsvarte vedtaket, mens Universitetsdirektøren og dekanene forholdt seg tause i offentligheten. Universitetet ble også anmeldt til Likestillingsombudet for kjønnsdiskriminering rettet mot menn, og 25 prosent av de ansatte ved Det historisk-filosofiske fakultet skrev under på et protestskrift mot tiltaket (Uniforum 2001). Da departementet senere utlyste 20 professorater øremerkede for kvinner på landsbasis, ble staten anmeldt til EFTA-domstolen for kjønnsdiskriminering[26].
Makt- og demokratiutredningens eliteutvalg, som denne delstudien bygger på, er valgt ut fra en beslutningsmodell. Det vil si at utvalget omfatter personer i posisjoner med formell beslutningsmyndighet på høyt nivå. I utvalget over den vitenskapelige eliten inngår således både akademiske og administrative posisjoner i universitets- og høyskolesektoren, Norges forskningsråd og instituttsektoren. Disse posisjonene er ulike med hensyn til beslutningsmyndighet, og i forhold til hvor sentrale de er for lokal iverksetting av tiltak. Lederne for forskningsinstitutter har trolig stor myndighet både til å initiere og iverksette tiltak. Ved universiteter og høyskoler kan direktør og rektorat foreslå tiltak, men er avhengige av oppslutning fra institusjonenes styre. Iverksettingen er imidlertid også avhengig av oppslutning på lavere nivåer, på fakulteter og institutter. Og erfaringer tyder på at likestillingstiltak virker best når hele arbeidsorganisasjonen trekkes inn i endringsprosesser som også omfatter måter å fordele, gjennomføre og vurdere arbeidet på (Ellingsæter og Solheim 2002). Men integrasjon av kvinner handler ikke bare om iverksetting av særskilte tiltak. Det handler om å være klar over og bryte med skjulte kjønnspremisser som er innvevd i arbeidsorganisasjonens daglige virkemåte (samme verk). Av disse grunner er holdningene til de personene som har legitim rett til å tale på vegne av fellesskapet, enten det er hele institusjonen eller de ulike enhetene, av stor betydning. Rektorer, prorektorer og dekaner har slik legitimitet i kraft av å være valgt til sine posisjoner, men legitimitet er også betinget av anerkjennelse fra de øvrige deltakerne eller kollegene ved sin egen enhet (Bourdieu 1988). I det vitenskapelige feltet er slik anerkjennelse knyttet til feltets sentrale verdier, det vil si til vitenskapelige meritter. I forhold til delstudiens hovedtema, holdninger til likestilling, er det også relevant å skille mellom kvinner og menn fordi kvinnenes svar i hovedmaterialet viser større oppslutning om likestilling i alle sektorene.
Disse forhold innebærer at jeg har valgt å gjøre en todelt analyse: For det første konstrueres en struktur basert på informasjoner om intervjupersonenes kjønn og om forhold som synes å være særlig relevante i det vitenskapelige feltet, og dernest ses holdninger til likestilling i forhold til denne strukturen.
[26] Argumentene mot tiltak i disse sakene er de samme som ble benyttet i prosessen da Universitetet i Oslo fikk øremerkede opprykk i 1986-1989: urettferdighet mot menn og at et B-stempel ville hefte ved kvinnene som fikk opprykk.