Den akademiske elitens struktur

Den akademiske elitens struktur

En kjønnsstruktur

Gjennom Makt- og demokratiutredningens elitestudie vet vi at kvinner fortsatt er underrepresentert i ledende posisjoner i Akademia; totalt utgjør kvinner 20 prosent av den akademiske eliten, men bare 10 prosent blant forskningslederne (Skjeie og Teigen 2002). For å få et mer nyansert bilde av kjønnsstrukturen har jeg delt inn delutvalgene i materialet ut fra om intervjupersonene har en vitenskapelig eller administrativ stilling i sitt hovedyrke[27].

Tabell 1 viser store variasjoner mellom posisjonene. På den ene siden utgjør kvinner en forsvinnende liten andel i instituttsektorens ledelsesposisjoner og på den annen side er kjønnsfordelingen tilnærmet 40-60 blant personer med administrative stillinger knyttet til Norges forskningsråd (NFR)[28]. Disse variasjonene kan henge sammen med et samspill mellom de institusjonelle rammene for utvelgelse, dørvoktere og tilbudet av kandidater (Christiansen m.fl. 2002).

Den danske elitestudien viser at eliteposisjoner hvor utvelgelsen skjer gjennom offentlige valg, har minst kjønnsulikhet, mens posisjoner hvor utvelgelsen skjer ut fra meritter eller ut fra blandede prinsipper, har størst kjønnsulikhet (samme verk). I norsk sammenheng er det også viktig å trekke fram Likestillingslovens §21 som sier at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent i alle offentlige styrer, råd og utvalg. Dette kan ha bidratt til at ca. 30 prosent av de vitenskapelige representantene i Norges forskningsråds hovedstyre er kvinner selv om valg av representanter til hovedstyret både er en relativt lukket prosess og en prosess hvor faglige meritter må antas å ha stor betydning[29]. Likestillingsloven kan dermed sies å ha gjennomslag i utvelgelsesprosesser som ellers ikke begunstiger kvinner. Forskjellen i kjønnsskjevhet mellom dekaner og rektorat kan trolig best forstås ut fra sammensetningen av datamaterialet. Utvelgelsen til begge disse posisjonene skjer gjennom offentlige valg innenfor sine enheter, og burde av den grunn hatt noenlunde lik kjønnsfordeling. Men mens dekanene utgjør en relativt enhetlig gruppe, i den forstand at de utgjør den øverste vitenskapelige ledelsen ved universitetenes fakulteter, er rektoratet en mer sammensatt gruppe i materialet. Den omfatter både rektorer og prorektorer ved universitetene, men også rektorene ved statlige, regionale og større private høyskoler, og det lar seg ikke gjøre å skille mellom disse posisjonene. Men dersom vi kan anta at rektorer og prorektorer ved universitetene oftere har forskerutdanning enn rektorene ved høyskolene, kan en fordeling etter utdanningsnivå gi en pekepinn om fordelingen mellom universiteter og høyskoler[30]. Når vi ser på utdanningsbakgrunnen i rektoratet framgår det at denne posisjonen enten bekles av personer med inntil seks års normert høyere utdanning (72 prosent) eller med mer enn sju års normert høyere utdanning (28 prosent), og mens sju av de åtte kvinnene har utdanning inntil seks år, gjelder det 11 av de 17 mennene. Hvis vi også ser på hvilke fagfelt som kjennetegner rektoratet, har fem av kvinnene og sju av mennene utdanning innenfor allment fagfelt, humaniora, estetiske fag eller undervisning. Dette er utdanninger som er godt representert i høyskolesystemet, særlig i de tidligere pedagogiske høyskolene, som nå inngår i de regionale høyskolene. Dette kan tyde på at den bedre kjønnsbalansen i rektoratet henger sammen med at kvinnene har lettere for å nå opp ved valg av rektorer i høyskolesystemet. Men siden vi ikke kan vite om forutsetningen om forskjell i utdanningsnivå mellom universiteter og høyskoler holder, kan vi også tillate oss å fundere på om normen om lik representasjon setter seg gjennom ved rektorvalg ved universitetene. Her stiller rektorkandidater til valg sammen med sin prorektorkandidat, som ofte kan være av motsatt kjønn, dvs. kvinne.[31] Derimot er de fakultetsvise valgene av dekaner lokalt orienterte og skjer neppe med kjønnsbalanse mellom fakultetene for øyet, men gjenspeiler kjønnsfordelingen blant professorene, som også er 12 prosent på landsbasis.

Når instituttsektoren synes fullstendig å ha unngått normen om lik representasjon, kan det ses som et resultat av at samtlige utvelgelsesprosesser som begunstiger menn er i virksomhet. Utvelgelsen er en lukket prosess, som skjer i institusjonens styrerom. Utvelgelsen skjer på grunnlag av meritter, og i instituttsektoren er teknisk og naturvitenskapelig kompetanse ansett som særlig meritterende, ettersom halvparten av instituttlederne har slik bakgrunn (se figur 1).

Kjønnsfordelingen blant vitenskapelig og administrativt personale ved vitenskapelige selskaper og akademier gjelder et så lite antall at jeg ikke finner grunn til å antyde noen forklaring på dette.

Et felt av relasjoner

For å konstruere en struktur som omfatter både formelle posisjoner, kjønn og forskjell i feltspesifikk legitimitet, benytter jeg den statistiske teknikken som går under betegnelsen korrespondanseanalyse[32]. Denne teknikken gir mulighet for å presentere relasjoner mellom posisjoner eller grupper av individer, basert på data fra nominalnivå og høyere, i et diagram som gir et intuitivt inntrykk av relasjonene mellom ulike posisjoner. Dette betyr at de ulike posisjonene plasseres i et punktdiagram ut fra hvordan de atskiller seg fra en plassering der de ville vært tilfeldig fordelt og ut fra hvordan de særlig er ulike i forhold til de øvrige posisjonene. Avstanden mellom punktene indikerer forskjellen mellom de ulike posisjonene. En fordel med denne teknikken er at små gruppers særtrekk framstår som like betydningsfulle som store grupper. Ulempen er at dette kan forlede leseren til å tro at dette særtrekket har stor betydning (Broady 1990; Cibois1991; Clausen 1998; Hjellbrekke 1999).

Kategoriene som er med i denne analysen er for det første kjønn og de formelle posisjonene som er gjengitt i tabell 1. For å få et inntrykk av posisjoner med ulik legitimitet i feltet hadde det vært ønskelig med mer detaljerte informasjoner i materialet. I Bourdieus studie av det franske akademiske feltet kunne han skille mellom utdanningsinstitusjoner med mer eller mindre elitepreg. I den norske konteksten har vi ikke mer eller mindre elitære høyere utdanningsinstitusjoner, selv om både NTH og NHH er blitt karakterisert som eliteinstitusjoner fordi mange i den generelle elitestudien har sin utdanning fra disse institusjonene (Klausen 2003).[33] Det er likevel grunn til å tro at vitenskapelige posisjoner ved universitetene har større vitenskapelig legitimitet enn posisjoner ved faghøyskoler og regionale høyskoler. Jeg begrunner dette for det første med at de regionale høyskolene har måttet få godkjenning fra et universitet for å starte utdanningstilbud i universitetenes disipliner, og fordi universitetene har hatt enerett på å godkjenne doktorgrader i disiplinene. Dessuten er det vitenskapelige feltet kjennetegnet ved et ideal om objektivitet og interessefrihet fra ytre forhold, noe som i mindre grad er tilfellet ved faghøyskoler som er nærmere knyttet til ”det praktiske liv”[34]. Når det ikke har vært mulig å skille mellom de ulike institusjonstypene innenfor universitets- og høyskolesektoren, har jeg forsøkt å bøte på dette ved å ta med opplysninger om intervjupersonenes bosted: Bor de i en by eller tettsted er det sannsynlig at de er tilknyttet en regional høyskole, mens bosted i Oslo og omegn eller universitetsby med omegn både omfatter universiteter, statlige, regionale og private høyskoler. En annen type informasjon som ville vært til nytte for å klassifisere vitenskapelig legitimitet gjelder vitenskapelige meritter, for eksempel publiseringsaktivitet. Jeg bruker derfor de opplysningene i materialet som kan gi et inntrykk av variasjon i vitenskapelig legitimitet: utdanningsnivå, fagfelt, studier i utlandet og hvor lang tid intervjupersonene har vært i sin hovedstilling på intervjutidspunktet. Kategoriene som inngår i analysen er[35]:

Utdanningsnivå:

Doktorgrad (normert til 8 år)

Hovedfag (normert til 7 år)

Inntil 6 års høyere utdanning

Fagfelt:

Allment

Humanistiske og estetiske fag

Undervisning

Administrative, økonomiske, samfunnsvitenskapelige og juridiske fag

Naturvitenskapelige og teknologiske fag

Helsefag

Andre fag

Utdanning i utlandet:

Ja

Antall år i stillingen:

Inntil 5 år

6-15 år

16 år eller mer

Geografisk plassering:

Oslo og omegn

Andre universitetsbyer og omegn

Andre byer og tettsteder

Kjønn:

Kvinne

Mann

Disse kategoriene benyttes for å konstruere relasjonene mellom de ulike formelle posisjonene som er markert med store bokstaver i diagrammet:

Vitenskapelige ansatte i vitenskapelige selskaper eller akademier

Administrativt ansatte i vitenskapelige selskaper eller akademier

Norges forskningsråd (NFR), vitenskapelige representanter i Hovedstyret

Norges forskningsråd (NFR), administrativt ansatte og hovedstyremedlemmer med administrativ stilling

Instituttledere

Dekaner ved universitetene

Rektorat: rektorer og prorektorer ved universiteter, rektorer ved statlige, regionale og private høyskoler

Direktører ved universitetene

Det hadde også vært ønskelig å kunne skille mellom administrativt ansatte i Norges forskningsråd og hovedstyremedlemmer med administrative stillinger. Det lar seg ikke gjøre.

Resultatet av analysen vises i figur 1. Her fremgår det at relasjonene mellom de ulike posisjonene i feltet er strukturert etter henholdsvis utdanningsnivå og fagfelt. Den første dimensjonen, utdanningskapital, fanger opp 40 prosent av variasjonen og er hovedsakelig dannet av det utdanningsnivået som er særpreget for dekaner i forhold til rektoratets utdanningsnivå. Dekanene har relativt oftere doktorgrad, mens rektoratet som en motpol oftere har inntil seks års høyere utdanning. Det fremgår også at disse posisjonene atskiller seg fra hverandre ut fra hvor lang tid de har hatt sin hovedstilling. Mens rektoratet relativt oftere har vært i stillingen inntil fem år, er dekanene kjennetegnet ved at de oftere har vært i stillingen i mer enn 16 år. Å ha studert i utlandet utmerker derimot ingen av gruppene. Det framgår også av figuren at rektoratet, som jo gjelder både universiteter og de fleste høyskoler i landet, er mer kjennetegnet ved å bo i by eller tettsted uten universitet, mens utvalget av dekaner, som er begrenset til universitetene, er kjennetegnet ved å bo i universitetsbyer. Samlet sett viser den første dimensjonen at det er en polarisering med hensyn til hvor tungt dekaner og rektorat som grupper har investert i akademisk kapital, både med hensyn til utdanningsnivå og vitenskapelig arbeid. Slik investering kan med rette kalles akademisk kapital, ikke minst fordi tung tidsinvestering har blitt brukt som et viktig argument mot særbehandling av kvinner for å bedre likestillingen (se for eksempel ”Kvinneprofessorer med B-stempel”).

Forskjeller i akademisk kapital skiller også mellom andre grupper: Nær rektorat, med relativt lav kapital, finner vi direktørene ved universitetene. På den annen side er de vitenskapelige representantene i Norges forskningsråds hovedstyre og lederne av vitenskapelige selskaper og akademier plassert nær dekanene. I en mellomposisjon befinner lederne i instituttsektoren seg. I forhold til de øvrige gruppene er disse særlig kjennetegnet ved å ha utdanning på hovedfagsnivå og 6-15 år i sin hovedstilling. Vi ser også at denne dimensjonen ikke skiller vesentlig mellom kvinner og menn; begge gruppene befinner seg nær gjennomsnittet. Det betyr at kvinner og menn i den vitenskapelige eliten i omtrent like stor grad har doktorgrad, hovedfag eller lavere utdanning, noe som også framgår av tabell 2.

Den andre dimensjonen, fagfelt, fanger opp 30 prosent av variasjonen i materialet og skiller mellom ledelsesposisjoner i instituttsektoren og rektoratet. Det framgår her at mens instituttlederne skiller seg ut ved å ha utdanning i teknologiske, naturvitenskapelige økonomisk-administrative fag og samfunnsfag, har rektoratet oftere utdanning i pedagogiske, humanistiske og estetiske fag og helsefag. Denne dimensjonen skiller også mellom kvinner og menn, i det kvinner oftere har humanistisk og pedagogisk utdanning, mens menn oftere har utdanning i de fagene som kjennetegner instituttsektoren.

Dersom akademisk kapital, slik det er definert her, sier noe om akademisk legitimitet, viser denne analysen at gruppene som består av dekaner og vitenskapelige representanter i Norges forskningsråd og vitenskapelige selskaper er særlig sentrale for å oppnå likestilling i dette feltet. På den ene side kan de bidra til å gi økt legitimitet både ved iverksetting av tiltak og i institusjonenes organisasjonskultur. På den annen side kan disse posisjonene også være ganske effektive dørvoktere mot økt likestilling. Rektoratet er, som analysen viser, en mer sammensatt gruppe med hensyn til akademisk kapital. De kan derfor ikke sies å representere en enhetlig posisjon. I den etterfølgende analysen av elitenes forhold til likestilling vil derfor denne gruppen splittes opp etter akademisk kapitalnivå.

[27] Av anonymitetshensyn er individene gruppert i delutvalg: rektorer, prorektorer og direktører ved samtlige universiteter, vitenskapelige, regionale og private høyskoler i en gruppe, direktører og ledere ved større forskningsinstitutter og vitenskapelige institusjoner i en annen gruppe, NFR’s hovedstyre samt ledere og direktører for områdestyrene i en gruppe, preses og visepreses for vitenskapelige selskaper/akademier i en gruppe og dekaner i en gruppe for seg.[]

28 Dette dreier seg både om administrativt ansatte i NFR og medlemmer av hovedstyret som ikke er valgt inn som representanter for akademiske institusjoner, men som representerer brukerne.[]

29 Vi kjenner ikke til hvilke personer med administrativ stilling innenfor delutvalget som er representanter i hovedstyret og hvem som er direktører for områdestyrene og NFR.[]

30 Dette er ikke uproblematisk, ettersom Norge ikke innførte organisert forskerutdanning i samtlige fag før 1991. Likevel mener jeg dette skillet kan brukes som en indikasjon for å forstå forskjellen mellom dekaner og rektorat.[]

31 En indikasjon på denne normens styrke viste seg da den ene rektorkandidaten ved Universitetet i Oslo i 1999 stilte med mannlig prorektor. For å imøtegå kritikk erklærte han at de to skulle være ”gubber mot gubbeveldet”.[]

32 En enkel orientering om korrespondanseanalysen finnes i vedlegget.[]

33 Det er særlig elitene i næringsliv og offentlig administrasjon som har slik utdanningsbakgrunn. Disse delfeltene innenfor maktens felt fungerer etter sin særegne logikk, som ikke nødvendigvis er logikken som gjelder innenfor det vitenskapelige feltet, hvor akademiske meritter ideellt sett er det som verdsettes høyest.[]

34 Dette gjaldt i høy grad det franske vitenskapelige feltet, der profesjonsutdanninger og utdanninger knyttet til det praktiske liv var kjennetegnet av høy sosial, men mindre akademisk anerkjennelse, mens rene vitenskaper hadde høy vitenskapelig, men lavere sosial anerkjennelse (Bourdieu 1988). Dette kan være forskjellig i Norge, hvor praktisk nytte nok er mer verdsatt enn i Frankrike.[]

35 I korrespondanseanalysen opererer man ikke med avhengig og uavhengig variabler, men med rader og kolloner, uten å ta stilling til hvorvidt det ene sett av variabler betinger det annet sett av variabler.