Synspunkter på likestilling

Synspunkter på likestilling

Tiltaksvilje i eget felt

Ovenfor har jeg stilt spørsmålet om den relativt langsomme integrasjonen av kvinner på toppnivå i det vitenskapelige feltet kan ha sammenheng med hvordan forståelser av likestillingspolitiske spørsmål varierer mellom ulike posisjoner i feltet. Fordelingen av svar på spørsmålet om hvordan de vurderer betydningen av likestillingstiltak i sin egen virksomhet, viser at til tross for at majoriteten mener dette er svært viktig, er det interessante variasjoner (tabell 3). Lederne for universiteter og høyskoler kan sies å være de virkelige entusiastene for tiltak: Både i rektoratet og blant direktørene svarer mer enn 3/4 at tiltak er svært viktig. Her har forskjeller i rektoratets utdanningsnivå ingen betydning. Dekanene skiller seg imidlertid ut som mer forbeholdne. I denne posisjonen mener halvparten at tiltak er svært viktig mens 16 prosent mener at tiltak er mindre viktig. Disse forskjellene kan tyde på at det er rektoratets posisjon som øverste ledelse av institusjonene som har betydning. Det er rektoratet som sammen med direktørene står ansvarlige overfor politiske myndigheter og som i første rekke mottar politiske signaler om hva som anses som viktig. På intervjutidspunktet var det relativt sterke politiske signaler om at likestilling i Akademia var ansett som viktig.

Ledelsen ved de statlige institusjonene hadde ansvaret for at det ble utarbeidet handlingsplaner for likestilling, og øremerking av professorater for kvinner ble diskutert og gjennomført både på nasjonalt nivå og ved enkelte institusjoner. Dekanene er mindre direkte eksponert for slike signaler, og kan, eller må, i større grad forholde seg til kravene fra sine lokale kolleger ved fakultetene. Dette kan bidra til at denne posisjonen kan være mer preget av de etablerte idealene om vitenskapelige meritter som objektivt målbare, og hvor kjønn ikke antas å spille noen rolle for bedømmelse eller prioritering i ansettelsesprosessen.

I Norges forskningsråd er oppslutningen omtrent som i materialet som helhet, men her er det forskjell mellom vitenskapelige og administrative posisjoner. I de vitenskapelige posisjonene mener mindre enn 1/3 at tiltak er svært viktig. Denne posisjonen er nok også mindre eksponert for direkte krav om å bidra til likestilling, men legger trolig mer vekt på å ivareta ”rene” faglige interesser og ressurstilgangen til forskningssektoren mer generelt. På den annen side har Norges forskningsråds administrasjon ansvar for å utarbeide handlingsplaner og rapportere om likestilling i forskningssektoren, noe som kan bidra til at denne gruppen støtter tiltak med større entusiasme[36].

Det er lederne i instituttsektoren som er mest moderate i sin tilslutning til tiltak. Her mener under halvparten at det er svært viktig, mens 12 prosent svarer det er mindre viktig. Denne svarfordelingen kan henge sammen med at oppslutningen om tiltak også varierer mellom kvinner og menn. I materialet som helhet svarer 86 prosent av kvinnene at likestillingstiltak er svært viktig, mens dette gjelder 52 prosent av mennene. Også innenfor hvert delutvalg er kvinnene mest positive til likestilling, men blant instituttlederne er det kun en kvinne.

Vi ser altså at det er de som har et særlig ansvar for å initiere tiltak og generelt legge til rette for økt likestilling ved utdanningsinstitusjonene som er mest tiltaksvillige. De posisjonene som er sentrale for å legitimere likestilling som en del av vitenskapens virksomhet er mer forbeholdne.

Vurderinger av likestillingspolitiske spørsmål

Variasjonen i svarene som gjelder tiltaksvilje tilsier at det også er viktig å få et inntrykk av hvordan oppfatninger om de viktigste barrierene mot kvinner i lederstillinger, tilslutning til tiltak som særlig angår det vitenskapelige feltet og til politiske begrunnelser for likestilling er fordelt mellom posisjonene. Dette får vi et inntrykk av ved å studere svarene på de spørsmålene som er formulert som påstander om disse forholdene. Skjeie og Teigen har laget en typologi over forklaringskart av svarmønstrene i elitestudien som helhet. Her er oppslutningen om de ulike utsagnene klassifisert i fem kategorier: ”allmenn” når minst 85 prosent har svart at de mener det er ”svært viktig” eller ”viktig”. Hvis oppfatningen er ”utbredt”, slutter 65-84 prosent opp om utsagnet, ”omstridt” har en oppslutning på 35-64 prosent, ”marginal” samler 15-34 prosent og ”ekskludert” omfatter inntil 15 prosent (Skjeie og Teigen 2003).

Den vitenskapelige elitens oppfatninger om hvilke barrierer kvinner møter i deres eget felt er for det meste omstridte eller ekskluderte, med ett unntak: Oppfatningen om at det er et tilbudsproblem, det vil si at kvinner ikke når lederposisjoner fordi de ikke søker er utbredt (84 prosent), slik det også er i hele elitematerialet (samme verk). Det eneste forslaget til tiltak som er tatt med i denne analysen; å gi fortrinnsrett til opptak ved studier for det underrepresenterte kjønn er også omstridt (54 prosent).[39] Kvinner og menn vurderer imidlertid både årsakene til kjønnsskjevhet og tiltaket forskjellig. Det er bare de mer psykologiske forklaringene; at menn har problemer med å samarbeide med kvinnelige ledere og at kvinner ikke takler presset i en lederposisjon hvor kvinner og menn svarer likt. Både kvinner og menn ekskluderer disse forklaringene (tabell 4). De øvrige utsagnene har ulik status blant kvinner og menn. For eksempel er utsagnet for mye rekruttering til lederstillinger skjer gjennom uformelle nettverk omstridt blant kvinner mens det har en marginal status blant menn. Svarfordelingen i dette materialet er ellers omtrent den samme som i elitestudien som helhet (samme verk). Men kvinnene i det vitenskapelige feltet vurderer kvinners omsorgsforpliktelser og tilbudsforklaringen annerledes enn i elitestudien. I den mener en mindre andel kvinner (77 prosent) enn menn (86 prosent) at kjønnsskjevhetene skyldes at kvinner ikke søker, mens kvinnene i dette materialet i større grad enn menn mener at dette er en svært viktig eller viktig forklaring (93 prosent mot 82 prosent). På den annen side ekskluderer kvinnene i det vitenskapelige feltet omsorgsansvar som viktig forklaring mens denne forklaringen har status som omstridt blant kvinner og menn i hele elitematerialet og blant menn i dette materialet.

På spørsmål om den viktigste politiske begrunnelse for likestilling, har talentargumentet ”En jevn kjønnsfordeling gir den samfunnsmessig beste utnyttelsen av talent” størst oppslutning (47 prosent) mens rettferdighetsargumentet ”Likestilling er et rettferdskrav” har noe mindre oppslutning (38 prosent)[40]. Argumentet om at kvinners særart er den viktigste begrunnelsen, formulert som ”Kvinner vurderer saksforhold på en annen måte enn menn” har bare oppslutning fra 14 prosent[41]. Disse begrunnelsene vurderes imidlertid svært forskjellig blant kvinner og menn: Blant menn slår rettferdighetsargumentet (42 prosent) og talentargumentet (41 prosent) like godt an som viktigste grunn, mens talentargumentet er en dominerende begrunnelse for kvinner (75 prosent). Det er bare 21 prosent av kvinnene som ser likestilling som et spørsmål om rettferdighet. Det er også forskjell med hensyn til vurderingen av kvinners særart: dette avvises nærmest totalt av kvinnene (4 prosent), mens 17 prosent av mennene vurderer dette som den viktigste grunnen til å arbeide for likestilling. Ser vi disse svarene i sammenheng med forklaringene på kjønnsskjevhet, kan kvinnenes svar tolkes som protest mot likestillingsargumenter som strider mot oppfatningen om at vitenskapelige karrierer er basert på objektivt målbare meritter, altså argumenter basert på kvinnelig særart eller at kvinners faglige kompetanse bedømmes som mindre verdifull enn menns. I debatter der dette har vært tema, har især representanter for naturvitenskapelige fag framholdt vitenskapens objektivitet som både ideal og praksis.[42] Dette kan være relevant her fordi kvinner med teknisk-naturvitenskapelig bakgrunn er overrepresentert i den vitenskapelige eliten i forhold til deres andel blant professorene på landsbasis.[43] Svarene kan også tolkes som et forsvar for deres egen posisjon: De vil ikke utsettes for forventninger og krav om at de skal tilføre vitenskapen noe annet enn menn med den samme faglige kompetansen.

Relasjoner mellom synspunkter

I det følgende rettes søkelyset mot spørsmålet om det er noen sammenheng mellom de ulike synspunktene på begrunnelser, barrierer og tiltak og hvordan disse synspunktene fordeler seg mellom de posisjonene jeg har konstruert. For å belyse disse sammenhengene benytter jeg korrespondanseanalyse.

Kategoriene som beskriver de ulike synspunktene er[44]:

Viktigste politiske begrunnelse:

Likestilling er et rettferdskrav (RETTFERD)

Kvinner vurderer saksforhold på en annen måte enn menn (SÆRART)

En jevn kjønnsfordeling gir den samfunnsmessig beste utnyttelsen av talent (RESSURS)

Barrierer i egen virksomhet[45]:

Det er for få kvinner som søker seg til lederstillinger: svært viktig + viktig (SØKER IKKE)

For mye rekruttering til lederstillinger skjer gjennom uformelle nettverk: svært viktig + viktig (NETTVERK)

Kvinners omsorgsoppgaver begrenser arbeidsinnsatsen på jobben: svært viktig + viktig (OMSORG)

Kvinnelige søkere forbigås ved ansettelser: viktig (FORBIGÅTT)

Kvinnelige søkere forbigås ved ansettelser: uten betydning (IKKE FORBIGÅTT)

Tiltak:

Ved opptak til utdanning skal søkere av det underrepresenterte kjønn gis fortrinnsrett: enig (FORTRINNSRETT VED OPPTAK)

Kategoriene som omfatter de ulike posisjonene er:

Kjønn:

Kvinne

Mann

Fagfelt[46]:

Humanistiske og estetiske fag

Administrative, økonomiske, samfunnsvitenskapelige og juridiske fag

(økonomisk/administrativ)

Naturvitenskapelige og teknologiske fag

Helsefag

Undervisning

Delutvalg:

Norges forskningsråd, inkludert lederne av vitenskapelige selskaper og

akademier (NFR)

Instituttledere

Dekaner ved universitetene (dekan)

Rektorat: rektorer og prorektorer ved universiteter, rektorer ved statlige,

regionale og private høyskoler (rektor)

Direktører ved universitetene (direktør)

Akademisk kapital:

Høy akademisk kapital (forskernivå) i vitenskapelig stilling (høy,

vitenskapelig)

Høy akademisk kapital (forskernivå) i administrativ stilling (høy,

administrativ)

Middels akademisk kapital i vitenskapelig stilling (middels, vitenskapelig)

Middels akademisk kapital i administrativ stilling (middels, administrativ)

Dette innebærer at intervjupersonene ”går igjen” fire ganger, som for eksempel ”mann”, ”teknisk/naturvitenskapelig”, ”instituttleder” og ”høy administrativ kapital”, fordi vi her ikke er interessert i hvordan synspunktene er fordelt mellom personer, men hvordan posisjoner er relatert til ulike synspunkter og i forhold til hverandre. Her bør også bemerkes at antallet som er representert i enkelte posisjoner kan være svært lite. I forhold til denne analysen, som tar mål av seg til å si noe om dette materialet, og ikke om ulike posisjoner i Akademia generelt, betyr det at relasjonene mellom posisjoner som angår synspunkter, dreier seg om posisjoner blant ledere i virksomheter med sterk mannsdominans i ledelsen. Unntaket gjelder synspunkter på et likestillingstiltak: fortrinnsrett ved opptak til utdanninger, som hele den vitenskapelige eliten har blitt spurt om.

Figur 2

Hovedinntrykket som kan leses ut av diagrammet i figur 2[47], er at den vitenskapelige eliten mener at kjønnsskjevhet i ledende stillinger ikke skyldes direkte diskriminering. Kvinners omsorgsforpliktelser og at det er mangel på kvinnelige søkere er plassert nær avvisningen av diskriminering i venstre del av figuren. Denne klyngen av synspunkter kan peke mot en argumentasjon som legger vekt på at kvinner prioriterer annerledes enn menn og foretrekker å bruke mer tid på familien framfor å bruke den mengden med tid i jobben som især menn i forskningssektoren (instituttledere og Norges forskningsråd) mener er nødvendig for en leder. Plasseringen av det likestillingspolitiske argumentet om at kvinner vurderer saksforhold på en annen måte enn menn på den samme siden som disse synspunktene, gir næring til en slik tolkning. Men dette settet av forklaringer kan også peke mot at kvinner ikke oppfattes å ha kompetanse innenfor de fagfeltene hvor det er flest lederstillinger eller på tilstrekkelig høyt nivå. I den grad fortrinnsrett til opptak ved studier skulle kunne bidra til økt likestilling, er dette likevel ikke et nærliggende tiltak for posisjonene som avviser diskrimineringsforklaringen.

Korrespondanseanalysen løfter fram motsatte posisjoner mellom kategoriene, uansett hvor lite antall som er representert ved hvert punkt. Derfor kan det punktet som er motsatt i forhold til avvisning av direkte diskriminering, nettopp være tilslutning til diskrimineringsforklaringen, selv om kun 29 prosent av kvinnene mener dette er viktig. Det er motsetningen mellom disse to standpunktene som bidrar mest til å danne den første, horisontale dimensjonen i dette materialet, og som beskriver 53 prosent av variasjonen. Dette dreier seg altså om en dimensjon som fanger opp ulike syn på direkte diskriminering. Påstanden om en mer indirekte form for diskriminering, som viser til at rekruttering til lederstillinger skjer gjennom uformelle nettverk, er plassert på den samme siden av origo som påstanden om direkte diskriminering. Begge disse forklaringene plasserer ansvaret i organisasjonen, ikke hos kvinnene, i motsetning til settet av forklaringer på den andre siden, som i større grad legger ansvaret på kvinnene selv.

Blant posisjonene er det ”kvinne” og ”mann” som bidrar mest til denne dimensjonen. Og selv om diskrimineringsforklaringen har relativt liten oppslutning, viser diagrammet at denne forklaringen hovedsakelig får oppslutning blant kvinner, selv om den også er omstridt blant dem. Dette er i mindre grad tilfellet for nettverksforklaringen, men også denne har størst oppslutning blant kvinner. På den annen side er det særlig menn som slutter seg til ulike varianter av at det er kvinners eget ansvar at de ikke når lederstillinger. Dette settet av forklaringer har særlig oppslutning blant lederne i instituttsektoren, som jo med ett unntak er menn, men også i posisjonen som består av ledere med teknologisk og naturvitenskapelig utdanning og administrative ledere med høy akademisk kapital.

Langsmed denne dimensjonen er tiltaket ”fortrinnsrett ved opptak til studier” plassert på den samme siden som diskrimineringsforklaringen, og det er særlig rektoratet som støtter opp om dette.

Den andre, vertikale, dimensjonen fanger opp 20 prosent av variasjonen og skiller i første rekke mellom ulike begrunnelser for likestillingstiltak. Det er særlig motsetningen mellom rettferdighetsargumentet og talentargumentet som bidrar til denne dimensjonen. I øvre del av diagrammet der rettferdighet vektlegges, finner vi også særartsargumentet, mens talentargumentet er plassert som en motsetning til disse to. I forhold til de ulike posisjonene, slutter især direktørene, sammen med posisjoner med middels akademisk kapital, opp om rettferdighetsargumentet. Ved den motsatte polen har talentargumentet særlig oppslutning blant dekanene og posisjonene som er kjennetegnet ved høy akademisk kapital i vitenskapelige stillinger.

I denne analysen, ser vi altså at noen forklaringer henger sammen i klynger som har en indre konsistens. Det framgår også at posisjonen ”mann” samt posisjoner som er dominert av menn, slik som ”instituttledere” og samtlige utdanninger unntatt humanistiske og estetiske fag, heller mer til forklaringer som plasserer ansvaret for den manglende likestillingen hos kvinner. Siden den vitenskapelige eliten tallmessig er dominert av menn, innebærer denne fordelingen av synspunkter at påstander om mer eller mindre direkte diskriminering i debatter om likestilling i Akademia nærmest vil drukne i den massive oppslutningen om påstander om det motsatte, og påstander om at kvinner selv har ansvaret for manglende likestilling ved å la være å søke og å bruke tid på omsorgsoppgaver. Disse posisjonene slutter heller ikke særlig kraftig opp om å gi fortrinnsrett ved opptak til utdanninger for det underrepresenterte kjønn. Det er imidlertid verdt å merke seg at ikke bare posisjonen ”kvinne”, men også posisjonene med høy vitenskapelig legitimitet; ”dekaner” og ”høy akademisk kapital” til en viss grad støtter diskrimineringsforklaringen, selv om disse posisjonene er nærmere nettverksforklaringen enn den direkte diskrimineringspåstanden. Men heller ikke disse posisjonene er overveldende enige i at fortrinnsrett ved opptak er noen god idé.

Fordi kvinners og menns synspunkter på betydningen av diskriminering bidro mest til den første dimensjonen, er det interessant å se hvordan fordelingen ville vært dersom det vitenskapelige feltet utelukkende var befolket av kvinner eller menn med de samme posisjonelle kjennetegn. I det følgende ser vi på hvordan bildene da ville se ut, og begynner med:

Hvis det bare fantes menn...

...ville det vært enda større enighet om likestillingspolitiske spørsmål enn når begge posisjonene ”kvinne” og ”mann” inngår i analysen (figur 3)[48]. Med unntak av synspunktene ”særart” og ”forbigått”, er de fleste punktene samlet langs dimensjonenes midtpunkt, som representerer gjennomsnittet for dimensjonene. Noen motsetninger kommer likevel til syne: Den første, horisontale, dimensjonen beskriver 45 prosent av variasjonen. Det er motsetningen mellom talentargumentet og rettferdighetsargumentet som bidrar mest til denne dimensjonen. Også her er ”særart” plassert på den samme siden som rettferdighet, og dimensjonen svarer ganske godt til den andre dimensjonen i figur 2. I denne analysen, der ”undervisning” er tatt med som aktiv kategori, er det særlig ”direktør” og ”undervisning” som bidrar i retning av rettferdighetsargumentet, mens ”høy akademisk kapital i vitenskapelig stilling”, og til en viss grad ”dekan” bidrar i retning av talentargumentet. Det synspunktet som samler størst oppslutning langs denne dimensjonen (er plassert nær origo) er at kvinner ikke søker, og avvisning av direkte diskriminering. Disse forståelsene har tilslutning fra de fleste posisjonene, med unntak av ”undervisning” og ”direktør”, som ikke utmerker seg ved å slutte seg til noen forklaring på kjønnsskjevheten. Disse posisjonene støtter derimot i større grad at det bør gis fortrinnsrett ved opptak for det underrepresenterte kjønn.

Den andre, vertikale, dimensjonen bidrar til å beskrive 26 prosent av variasjonen i materialet. Dimensjonen er i første rekke konstruert som en motsetning mellom to begrunnelser for likestilling: ”Kvinner vurderer saksforhold på en annen måte enn menn” i øvre del av diagrammet er plassert mot rettferdighetsargumentet i den nedre delen. Posisjonene som bidrar til denne dimensjonen er særlig motsetningen mellom to posisjoner med høy akademisk kapital: administrasjon mot vitenskap, hvor den administrative posisjonen i større grad begrunner likestilling med kvinners særart, mens den vitenskapelige posisjonen ser likestilling som et spørsmål om rettferdighet. En posisjon skiller seg klart fra de øvrige: I forhold til de øvrige posisjonene støtter ”undervisning” aller mest forslaget om fortrinnsrett ved opptak til studier og rettferdighet som likestillingspolitisk begrunnelse.

Det er også interessant å legge merke til hvordan posisjonene med høy akademisk kapital i vitenskapelige stillinger og dekaner er motstilt i forhold til forskningssektoren også i dette, rent mannlige materialet. Selv om påstanden om direkte diskriminering ikke bidrar vesentlig til konstruksjonen av den andre dimensjonen her, slutter de posisjonene som antakeligvis har den høyeste vitenskapelige legitimitet relativt mer opp om denne forklaringen, mens forskningssektoren samler seg om å forklare kjønnsskjevheten med mangel på kvinnelige søkere.

Figur 3: ”Hvis det bare fantes menn...”

Hvis det bare fantes kvinner...

...ville særartsargumentet vært meget marginalt plassert (figur 4). Det ville heller ikke ha vært noen som helt avviste mulighetene for at kvinner kan ha blitt forbigått ved ansettelser. Men for øvrig er det større spredning i dette lille materialet enn i de to andre diagrammene. De to dimensjonene beskriver til sammen 78 prosent av variasjonen, og også blant kvinnene beskriver den første dimensjonen motsetningen mellom rettferdighets- og talentargumentet (55 prosent). Det interessante i dette diagrammet er at motsetningene mellom synspunkter og mellom posisjoner tydeligere går diagonalt: Øverst i venstre rute er posisjonene med ”høy akademisk kapital”, ”teknisk-naturvitenskapelig utdanning” og ”Norges forskningsråd” mer tilbøyelige til å svare at det er kvinners omsorgsforpliktelser overfor familiene som hindrer dem i å gjøre karriere, mens denne forklaringen ikke får støtte i posisjonene ”middels akademisk kapital i vitenskapelig stilling” og ”undervisning”. Disse posisjonene framholder, sammen med rektoratet, derimot rettferdighetsargumentet mer enn andre posisjoner gjør. Forklaringen som går ut på at kvinner ikke søker bidrar ikke til konstruksjonen av denne dimensjonen fordi denne forklaringen har tilnærmet unison støtte i materialet. Dette synspunktet er derfor plassert nær nullpunktet for den første dimensjonen mellom rettferdighetsargumentet og talentargumentet.

Den andre dimensjonen skiller mellom ulike forklaringer på hvorfor kvinner ikke når lederstillinger på den ene siden og tilslutning til tiltaket fortrinnsrett ved opptak til utdanninger. Motsetningen mellom posisjonene her går mellom ”humanistiske og estetiske fag” som særmerkes ved at den mer enn andre posisjoner svarer at både forbigåelser og nettverksrekruttering er viktige grunner til kjønnsskjevheten i lederstillinger. Posisjonen ”administrative-økonomiske fag” mener ikke at noen av forklaringene på kjønnsskjevhet i spørreskjemaet er viktige, men ser likestilling som et spørsmål om bedre utnyttelse av ressurser.

[36] Men som bemerket foran (fotnote 4), er denne gruppen sammensatt av både hovedstyremedlemmer og Norges forskningsråds administrative ledelse.[]