Sammenfatning
Analysene av dette materialet gir holdepunkter for påstanden om at den vitenskapelige eliten som inngår i denne studien er differensiert med hensyn til akademisk kapital, og at denne differensieringen til dels går på tvers av de posisjonene som delutvalgene utgjør.
Analysene viser også at oppslutningen om de ulike politiske begrunnelsene for likestilling, om fortrinnsrett ved opptak til utdanninger for det underrepresenterte kjønn og forklaringer på kjønnsskjevhet varierer mellom ulike posisjoner som jeg har gruppert materialet inn i. Ser vi på oppslutningen om de tre politiske begrunnelsene for likestilling kan vi antyde noe om hvilken begrunnelse som sannsynligvis vil ha best gjennomslagskraft i det vitenskapelige feltet: Talentargumentet har klart størst oppslutning, og dette argumentet har også størst oppslutning i posisjonene med den høyeste vitenskapelige legitimitet: blant dekaner og andre med høy vitenskapelig kapital. Det er også dette argumentet som har størst oppslutning blant kvinner, som altså lettere vil godta tiltak og særbehandling hvis det legitimeres med at kvinner representerer en uutnyttet ressurs. Argumentet om kvinners særart er helt klart det som har minst sjanse til å mobilisere entusiasme i dette feltet. Det har generelt liten oppslutning og tilhengerne av dette argumentet tilhører særlig posisjoner med middels akademisk kapital eller ikke-vitenskapelige posisjoner. Dette argumentet har heller ingen oppslutning blant kvinner. I en mellomstilling står rettferdighetsargumentet. Dette har svakere oppslutning enn talentargumentet, men også dette har best oppslutning fra posisjoner med middels akademisk kapital, og har dessuten lite oppslutning fra kvinner.
Forklaringene på kjønnsskjevheten i vitenskapelige lederposisjoner peker henimot ulike typer av tiltak for å bedre likestillingen: Nettverksforklaringen peker mot at ansettelser i lederstillinger bør skje mer åpent enn det som er tilfellet i dag. Direkte diskriminering kan antas å ha sammenheng med dypere mentale strukturer om hvilket kjønn som passer i ulike posisjoner, og her kan posisjonsinnehavere med høy vitenskapelig legitimitet bidra til endring gjennom holdninger og daglig praksis i sine institusjoner. Omsorgsforklaringen peker mot at institusjonene kan legge forholdene bedre til rette for kvinner ved blant annet å frita dem for plikter som hindrer dem i å øke sin akademiske kapital. Videre kan tilbudsforklaringen, at kvinner ikke søker, forsøkes endret ved å gi fortrinnsrett for søkere av det underrepresenterte kjønn ved opptak til utdanninger, både på grunnivå og til doktorgradsutdanning.
Jeg har kun tatt med det tiltaket som helt åpenbart har med det vitenskapelige feltet å gjøre i mine analyser. Da har vi sett at de posisjonene som særlig legger vekt på at kvinner ikke søker lederstillinger, det vil si forskningssektoren samt posisjonene med utdanning i økonomiske, administrative, samfunnsvitenskapelige, juridiske, teknologiske og naturvitenskapelige fag samt helsefag, er mindre villige til å ta i bruk dette virkemiddelet enn andre posisjoner. På den annen side har vi sett at posisjoner med høy vitenskapelig legitimitet, dekaner og rektorer med høy akademisk kapital relativt oftere enn andre posisjoner mener at både direkte og mer indirekte diskriminering forklarer kjønnsskjevhetene. Dette er posisjoner som i sitt daglige virke kan bidra til å endre holdninger til likestilling i sine institusjoner.
Jeg antok i utgangspunktet at enkelte posisjoner både hadde større muligheter for å initiere tiltak og i større grad var eksponert for politiske signaler om å sette i gang tiltak. Det dreide seg særlig om rektorer og direktører i universitets- og høyskolesektoren samt administrative posisjoner tilknyttet Norges forskningsråd. Elitestudien stilte også spørsmål om intervjupersonene hadde tatt slike initiativ i sin virksomhet. I det vitenskapelige feltet er det 44 prosent som svarer at de har tatt slike initiativ, men her er det stor variasjon mellom posisjonene. Posisjonene med høy akademisk kapital har relativt sjelden tatt slike initiativ, med unntak av rektorene, hvor 60 prosent har initiert likestillingstiltak. Posisjoner med middels akademisk kapital i vitenskapelige stillinger er moderate iverksettere av tiltak, selv om disse posisjonene relativt oftere forklarer kjønnsskjevhet med åpen diskriminering og støtter rettferdighetsargumentet. Instituttlederne og administrative posisjoner i universitetssektoren utmerker seg ved å ha tatt slike initiativ (65 prosent og 53 prosent), mens de øvrige posisjonene i forskningssektoren er de minst aktive til å initiere tiltak (17 prosent).