2.2 Bistand eller politikk? Heibergs og Fafos rolle
En av de viktigste konklusjonene i Marianne Heibergs to evalueringsrapporter var at det var behov for sterkere politisk kontroll og styring med midlene. Dette var en del av årsaken til at all bistand til de palestinske områdene i 1992 ble samlet under politisk ledelse i UD. Dette foregikk i en periode der norske myndigheter koblet bistanden sterkere til andre deler av utenrikspolitikken.
De fleste av Fafos undersøkelser i Midtøsten på 1990-tallet ble gjennomført med utgangspunkt i politiske målsettinger; de skulle støtte opp om fredsprosessen og synliggjøre Norge som en aktør i denne. Av og til ble disse begrunnelsene erstattet eller supplert med bistandspolitiske hensyn; prosjektene skulle skaffe til veie et nøyaktig og korrekt datagrunnlag for en mer effektiv kanalisering av bistandsmidler.[36]
Behandlingen av Fafos søknad om et forprosjekt på Vestbredden og Gaza foregikk samtidig med at Marianne Heiberg og hennes team var i gang med å gjennomføre evalueringen av den UD-finansierte delen av bistanden til de palestinske områdene, våren 1990. I juni, bare få uker etter at Fafos søknad var innvilget, overleverte Marianne Heiberg sin evalueringsrapport nummer to til UD.
Som leder både for evalueringen av norsk bistand til de palestinske områdene og for Fafos UD-støttede levekårsundersøkelse, spilte Marianne Heiberg en sentral rolle i to parallelle prosesser som skulle bety mye i forhold til tenkningen rundt den norske bistanden til de okkuperte områdene på begynnelsen av 1990-tallet. De to prosessene skulle vise seg å legge viktige premisser for den videre norske politikken overfor Midtøsten utover på 1990-tallet.
Det er en klar sammenheng mellom de to prosessene. I evaluerings-rapportene konkluderte Heiberg med at det var behov for en omlegging av den norske bistanden i retning av klarere politisk styring og kontroll. Det var behov for mer informasjon om hvilke bistandsbehov som faktisk eksisterte i det palestinske samfunnet, mente hun. Denne informasjonen burde legges til grunn for en vurdering av hva slags støtte Norge skulle satse på og til hvilke grupper i det palestinske samfunnet.[37] I denne sammenhengen passet Fafos levekårsundersøkelse godt inn. I et notat til politisk ledelse vedrørende oppfølgingen av Heiberg-rapporten høsten 1990, pekte embetsverket på behovet for å få til en bedre faglig underbygd bistand til området. Det ble anbefalt å legge Fafos levekårsundersøkelse til grunn i vurderingen av den videre bistanden.[38] Konklusjonene i evalueringsrapporten ser dermed ut til å ha dannet viktige premisser for UDs støtte til Fafo-prosjektet.
Det hører med til historien at Marianne Heiberg var en del av kjernen i et akademisk og politisk nettverk som etablerte seg som drivkraften i norsk Midtøsten-politikk på begynnelsen av 1990-tallet og som sto bak den hemmelige forhandlingskanalen i Oslo i 1993. Hun er tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenbergs svigerinne og var gift med Stoltenbergs etterfølger i UD, Johan Jørgen Holst.[39] Hun er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt der Holst var direktør når han ikke var statsråd. Med Midtøsten-erfaring hovedsakelig fra Libanon ble Marianne Heiberg engasjert som prosjektleder for Fafos levekårsstudie i de palestinske områdene.
Studien skulle vise seg å få en viktig plass i den videre politikken overfor Midtøsten, langt viktigere enn noen av ildsjelene i UD eller Fafo hadde kunnet forutse på det tidspunktet prosjektet ble utformet. Den viktigste funksjonen fikk den ikke som premissleverandør for norsk bistand, slik UD argumenterte med i sitt tilsagnsbrev. Undersøkelsen fikk først og fremst betydning på det politiske plan. Den ble et springbrett for et omfattende norsk engasjement innenfor den multilaterale fredsprosessen om Midtøsten (se kapittel 3.3). Deretter ble den brukt som “skalkeskjul” for de hemmelige forhandlingene mellom Israel og PLO i Norge som førte til Oslo-avtalen i 1993. Studien tjente som “forklaring” på hvorfor palestinske og israelske akademikere og politikere hadde møter i Oslo.
Det er uvisst når levekårsstudiens politiske potensiale for alvor gikk opp for de norske aktørene. Arkivmaterialet viser at studien for første gang ble brukt som et utgangspunkt for norsk egenmarkering innen den multilaterale fredsprosessen i Midtøsten på et møte i arbeidsgruppen om flyktninger i mai 1992. Det er et spørsmål om både UD og Fafo allerede da var bevisst de politiske mulighetene som lå i undersøkelsen.[40]
3. FAFO BYGGER OPP SIN ROLLE SOM FREDSBYGGER OG AKTøR I NORSK MIDTøSTEN-POLITIKK
[36] UD 308.883, fra Fafo til UD, 27. november 1995; UD 383.44, fra Fafo til UD, 24. desember 1996; UD 383.44, fra Fafo til UD, 20. januar 1997; UD 383.44.42, fra Fafo til UD, 15. september 1997.[]
37 Intervju med Marianne Heiberg, 17. oktober 2002.[]
38 UD 27.9.38, internt notat til statssekretær Knut Vollebæk, 23. oktober 1990.[]
39 Thorvald Stoltenberg var utenriksminister fra mars 1987 til oktober 1989 og fra november 1990 til april 1993. Johan Jørgen Holst var utenriksminister fra april 1993 til januar 1994.[]
40 UD 25.11.19 S, fra UD til Fafo, 5. mai 1992 og internt UD-notat 18. mai 1992.