3.1 Innledning
Oslo-avtalen blir av mange oppfattet som en av de største seire Norge noensinne har hatt på den internasjonale politiske arena. Til tross for åpenbare begrensninger, representerte avtalen et historisk gjennombrudd i den lange og blodige konflikten mellom israelere og palestinere. Norge hadde spilt en avgjørende rolle som tilrettelegger for prosessen som førte fram til undertegnelsen av avtalen i Washington den 13. september 1993. Bak den norske innsatsen sto en liten gruppe personer fra UD og Fafo. De hadde organisert hemmelige samtaler og forhandlinger gjennom flere måneder, i og rundt Oslo. Gjennom denne forhandlingsprosessen hadde israelske og palestinske ledere blitt enige om en prinsipperklæring som la grunnlaget for opprettelse av en palestinsk selvstyreadministrasjon og en tidsplan for videre forhandlinger fram mot en endelig fredsavtale. Oslo-avtalen ga mange mennesker i og utenfor Midtøsten et nytt fredshåp.[41]
Oslo-avtalen dannet et foreløpig klimaks i det norske engasjementet i fredsprosessen i Midtøsten. Forut for de hemmelige Oslo-forhandlingene hadde Norge, ved hjelp av Fafos levekårsundersøkelse på Vestbredden og Gaza, bygget opp en rolle som en engasjert aktør i arbeidsgruppen om flyktninger under den multilaterale delen av fredsprosessen som startet i 1992. Det var her Fafos levekårsundersøkelse først ble lansert for et internasjonalt publikum og de sentrale aktørene i fredsprosessen. Studien skapte mye positiv oppmerksomhet både om Norge og Fafo og dannet grunnlag for nye oppdrag for Fafo i flere land i Midtøsten utover på 1990-tallet.[42]
I den følgende delen vil jeg skisse noen vesentlige trekk ved det norske engasjementet i fredsprosessen på 1990-tallet. Disse er knyttet til den multilaterale arbeidsgruppen om flyktninger, Oslo-prosessen, og det såkalte People-to-People programmet som ble opprettet i forbindelse med imple-menteringen av Interimsavtalen om Vestbredden og Gaza fra 1995 (Oslo II).
Disse prosessene er ikke på langt nær tilstrekkelige til å gi et utfyllende bilde av norsk Midtøsten-politikk i denne perioden. Det norske lederskapet i giverlandsgruppen til de palestinske områdene (AHLC), den fredsbevarende styrken i Hebron (TIPH), bistanden til oppbygging av en palestinsk politistyrke og ikke minst det omfattende norske engasjementet i den multilaterale arbeidsgruppen om vann, er sentrale elementer i norsk Midtøsten-politikk som ikke vil bli omtalt her. Men siktemålet med denne studien er da heller ikke å gi noen utfyllende beskrivelse av norsk Midtøsten-politikk på 1990-tallet.[43]
Hensikten her er å undersøke de sidene ved norsk Midtøsten-politikk som er særlig egnet til å belyse hvordan samarbeidet mellom UD og Fafo har foregått på dette området av norsk utenrikspolitikk.
[41] Henriksen Waage (2000: 7).
[42] En del av disse vil bli omtalt i rapportens del 4.
[43] Jeg viser i den forbindelse til Henriksen Waage (2000): Norwegians? Who needs Norwegians? Explaining the Oslo back channel: Norway’s political past in the Middle East. UD, evalueringsrapport nr. 9 2000.