3.2 Madrid-forhandlingene
Ved inngangen til 1990-tallet oppsto det grunnleggende endringer i den internasjonale og regionale situasjonen som la forholdene til rette for en ny giv i fredsprosessen i Midtøsten. Fredsprosessen ble innledet med Madrid-konferansen høsten 1991 og fortsatte senere med hemmelige forhandlinger i Norge i 1993.
Den internasjonale arena var på denne tiden preget av avslutningen av den femogførti år lange kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen i 1989. Rivaliseringen mellom de to supermaktene var en viktig årsak til at ingen forhandlingsforsøk i Midtøsten tidligere hadde ført fram. To år senere brøt Sovjetunionen sammen. Store interne problemer i Russland førte til at russerne ikke hadde ressurser til å fortsette den internasjonale rivaliseringen med USA. Den nye internasjonale situasjonen som oppsto i kjølvannet av den kalde krigen la forholdene til rette for at stormaktene nå kunne koordinere sine forsøk på løse regionale konflikter istedenfor å bruke dem som arenaer for maktkamp og rivalisering.[44]
I Midtøsten var den politiske situasjonen dominert av Iraks invasjon i Kuwait den 2. august 1990 og den påfølgende Gulf-krigen. De fleste arabiske stater valgte å støtte den internasjonale USA-ledede koalisjonen mot Irak, og befant seg dermed plutselig i en taktisk allianse både med USA og med sin mangeårige erkefiende Israel. Samarbeidet mellom USA og de allierte arabiske statene under Gulf-krigen endret det regionale politiske landskapet og skapte nye betingelser for reelle forhandlingsforsøk.[45]
Interne faktorer på israelsk og palestinsk side var også med på å legge grunnlaget for fredsprosessen. Den kalde krigens slutt og USAs nye alliansemuligheter i Midtøsten bidro til å redusere Israels strategiske betydning for USA. President George Bush var misfornøyd med statsminister Yitzhak Shamirs politikk i de okkuperte områdene og den steile motstanden mot forhandlinger om områdenes framtidige status. Bush mente at tiden nå var inne for israelsk tilbaketrekning og direkte forhandlinger med PLO. Amerikanerne la sterkt press på Israel og gikk til det skritt å holde tilbake lånegarantier for å få israelerne med til forhandlingsbordet.
PLO hadde ikke støttet den USA-ledede koalisjonen mot Irak under Gulf-krigen. Som en følge av organisasjonens indirekte støtte til Saddam Hussein ble mer enn 300.000 palestinere utvist fra Kuwait, og Saudi Arabia og Kuwait stanset sine innbetalinger til PLO. Den økonomiske krisen og den politiske isolasjonen som PLO befant seg i etter Gulf-krigen gjorde det nødvendig for organisasjonen å stille seg åpen for ethvert diplomatisk initiativ der palestinerne kunne komme med.
Alle disse hendelsene var med på å legge forholdene til rette for nye reelle fredsforsøk i Midtøsten. Amerikanerne tok, med støtte fra russerne, initiativet til en internasjonal fredskonferanse om Midtøsten som åpnet i Madrid 30. oktober 1991. For første gang i en internasjonal sammenheng var også palestinerne invitert med til forhandlingsbordet, riktignok bare som deltakere i den jordanske delegasjonen.[46]
Hensikten med Madrid-forhandlingene var å komme fram til en avtale om midlertidig selvstyre for palestinerne. Ingen land hadde tro på at det allerede i første runde var mulig å komme fram til en permanent avtale om de okkuperte områdenes status. Det ble ansett som mer fruktbart å diskutere sammensetningen av og fullmaktene til en midlertidig palestinsk selvstyremyndighet i områdene de neste fem årene. Først deretter ville det være mulig å ta opp det vanskelige spørsmålet om deling av det gamle mandatområdet Palestina i en israelsk og en palestinsk stat.[47]
To kompliserte forhandlingsrunder ble innledet samtidig. Hoved-forhandlingene foregikk i utenriksdepartementet i Washington og besto av bilaterale samtaler mellom Israel og henholdsvis en syrisk, en libanesisk og en felles jordansk-palestinsk delegasjon. Den andre forhandlingsrunden var multilateral og foregikk forskjellige steder i verden. Omlag tretti land, deriblant Norge, var med i de multilaterale forhandlingene som rådgivere og støttespillere for partene. Meningen var at de tosidige forhandlingene skulle omhandle grunnleggende spørsmål i konflikten mellom Israel og de arabiske nabolandene, mens de multilaterale forhandlingene skulle omhandle problemer som berørte alle land i regionen.
Mens israelerne ble med på Madrid-konferansen etter press fra amerikanerne, hadde palestinerne i utgangspunktet et mer optimistisk syn på hva de kunne få ut av å delta i forhandlingene. Ganske snart begynte imidlertid vanskelighetene å tårne seg opp.
Et av problemene som undergravet reelle forhandlinger var at Israel på dette tidspunktet ikke anerkjente PLO. Det var en forutsetning for Israels deltakelse at PLO ikke var representert på konferansen. Den palestinske delegasjonen besto derfor av lokale ledere fra de okkuperte områdene (unntatt Øst-Jerusalem) som formelt ikke hadde noen tilknytning til PLO. I virkeligheten ble alle spørsmål underveis i prosessen diskutert med Yassir Arafat og resten av PLO-ledelsen, og israelerne visste selv at de forhandlet med Arafat “pr. faks”.[48] Palestinerne var imidlertid ikke villige til å gå inn i forhandlinger om de grunnleggende spørsmålene i konflikten med Israel så lenge de var med under den jordanske paraplyen. De ville forhandle direkte med Israel. Alt dette la fra første stund hindringer i veien for at det kunne bli noen substansiell framgang i Madrid-forhandlingene. Den intense medieoppmerksomheten som samtlige forhandlingsmøter ble utsatt for, samt stadige lekkasjer fra møtene, bidro til at samtalene etter hvert ble redusert til en meningsløs ordkrig.[49]
Videre hadde både PLO og Israel interesse av å hindre et gjennombrudd i Washington. Etter at Yitzhak Shamir hadde tapt valget i 1992 fortalte han i et intervju med den israelske avisen Ma’ariv at hensikten med forhandlingene var ”... å fortsette forhandlingene om autonomi i ti år, og i mellomtiden ville vi ha nådd [målet om å bosette] en halv million sjeler i Judea og Samaria [Vestbredden]. Uten en slik basis, vil ingenting kunne hindre opprettelsen av en palestinsk stat.”[50]
PLO hadde på sin side interesse av å hindre et gjennombrudd så lenge organisasjonen offisielt ikke var representert ved forhandlingsbordet. For Yassir Arafat og PLO var det utenkelig å godkjenne en avtale som var forhandlet fram uten PLO som Israels motpart. Arafat sørget derfor for å stoppe ethvert tilløp til en overenskomst med Israel under forhandlingene.[51]
Frustrasjonen ble stadig sterkere både på israelsk og palestinsk side. Da det israelske arbeiderpartiet vant parlamentsvalget i mai 1992 og overtok regjeringsmakten noen uker senere, var en viktig betingelse for å komme ut av den fastlåste situasjonen oppnådd. Sentrale personer innenfor den nye politiske ledelsen i Israel hadde i lang tid sett behovet for en alternativ forhandlingsmodell der de to partene kunne forhandle direkte med hverandre. Dette dannet bakgrunnen for opprettelsen av den hemmelige bakkanalen i Oslo i januar 1993.
[44] Henriksen Waage (2000: 19).[]
45 Ibid.[]
46 Ibid.[]
47 Corbin (1994: 26).[]
48 Savir (1998: 5), sitert i Henriksen Waage (2000: 23).[]
49 Henriksen Waage (2000: 24).[]
50 Ma’ariv, 26. juni 1992 og New York Times, 27. juni 1992.[]
51 Peres (1994: 48-49).