3.4 Oslo-kanalen
De første kontaktene som skulle danne grunnlaget for Oslo-kanalen hadde blitt etablert et års tid før flyktninggruppens møte i Oslo. Allerede på det tidspunktet, våren 1992, hadde fredsprosessen stått lenge i stampe og både palestinske og israelske ledere opplevde en økende frustrasjon over mangelen på framgang. Sentrale personer både innen PLO og den nye regjeringen som overtok makten i Israel sommeren 1992 følte behov for en alternativ kanal som kunne danne grunnlag for reelle forhandlinger utenfor medienes søkelys.
Terje Rød-Larsen var sentral i arbeidet med å utvikle kontakt med personer som skulle danne kjernen i den hemmelige bakkanalen. Dette arbeidet foregikk gjennom hele 1992. Samtidig ble feltarbeidet til Fafos levekårs-undersøkelse gjennomført. Parallelt intensiverte Norge sin innsats for å sikre seg en høy profil ved hjelp av den samme levekårsundersøkelsen.
Hilde Henriksen Waage har vist at den posisjonen Norge oppnådde som fødselshjelper for Oslo-avtalen var et resultat av en lang rekke faktorer. Blant de viktigste var Norges langvarige vennskap med Israel, Yassir Arafats ønske om å bruke Norge som et mellomledd for å komme i direkte dialog med Israel og USA, samt norske politikeres og diplomaters nettverksbygging i regionen gjennom mange år.[71]
En av dem som hadde spilt en viktig rolle i forhold til å bygge opp Norges kontakter på arabisk side var Midtøsten-eksperten og UD-diplomaten Hans Wilhelm Longva. Etter at Longva var blitt ekspedisjonssjef i UDs lovavdeling i september 1991, fortsatte han å følge fredsprosessen på nært hold og holde seg orientert gjennom sine kilder på palestinsk side.[72] I november 1992 ble Longva sendt til Tunis av utenriksminister Thorvald Stoltenberg for å møte Yassir Arafat og ha samtaler om fredsprosessen og det kommende flyktningmøtet i Oslo. De to møttes 27. november 1992 i PLOs hovedkvarter. De hadde en lang samtale der de utvekslet synspunkter på fredsprosessen og mangelen på framgang i denne. I løpet av samtalen reiste Arafat spørsmålet om hvorvidt Norge kunne tenke seg å påta seg en tredjepartsrolle i fredsforhandlingene for å få den stagnerte prosessen videre, “dersom situasjonen skulle tilsi det”. Uten å svare direkte på spørsmålet, orienterte Longva Arafat om Fafos levekårs-undersøkelse og knyttet denne til det kommende møtet i flyktninggruppen i Oslo. Longva understreket at det viktigste målet for Norge de nærmeste månedene var å gjennomføre et vellykket møte i flyktninggruppen. Hvorvidt møtet ville bli en suksess eller ikke, var langt på vei avhengig av hvordan Fafos levekårsundersøkelse ble mottatt. Longva ga i den forbindelse uttrykk for håp om “en konstruktiv palestinsk deltakelse” i Oslo. Han understreket overfor Arafat at nordmennene ønsket å holde nær kontakt med alle parter i prosessen og annonserte i den forbindelse et nært forestående besøk av Terje Rød-Larsen i Tunis.[73]
Kort tid senere reiste Terje Rød-Larsen til Tunis for å møte Yassir Arafat for første gang. Ifølge Henriksen Waage var møtet arrangert av Ahmed Qurei (Abu Ala), en av Arafats nærmeste medarbeidere, som Rød-Larsen forøvrig hadde etablert kontakt med noen måneder tidligere. Hans Wilhelm Longva hadde gjennom sitt besøk i Tunis to uker tidligere vært døråpner til Arafat. I Tunis fikk Rød-Larsen møte både Arafat og andre sentrale personer i PLOs toppledelse. Abu Ala ba konkret om hjelp fra Fafo og Norge til å organisere hemmelige møter i Oslo. Rød-Larsen lovet å ta spørsmålet opp med utenriksminister Stoltenberg når han kom tilbake til Oslo.[74] En slik kanal hadde på dette tidspunktet allerede politisk godkjenning.
Etter møtene i Tunis tok Rød-Larsen og de andre norske aktørene kontakt med Israels vise-utenriksminister Yossi Beilin for å overtale ham til å godkjenne en hemmelig kanal i Oslo. Beilin hadde allerede gjennom noen måneder vært med i diskusjonen om en slik plan i tidligere møter med nordmennene. I januar 1993 kom endelig Beilins samtykke og veien lå åpen for at de hemmelige forhandlingsmøtene kunne starte.
Det var helt fra begynnelsen av klart at Norge skulle ha en rolle som tilrettelegger, ikke mekler, i forhandlingene. Levekårsundersøkelsen på Vestbredden og Gaza ble både brukt som et utgangspunkt for Rød-Larsens nettverksbygging forut for forhandlingene og som et dekke for selve forhandlingene.
Den britiske journalisten Jane Corbin, som fulgte sluttfasen av Oslo-forhandlingene, har på bakgrunn av sine erfaringer og intervjuer med aktørene i prosessen skrevet historien om “Den norske kanalen”, i boka med samme navn. Hun forteller at det første forhandlingsmøtet ble arrangert den 20. januar 1993 på Orklas gods Borregaard Hovedgård i Sarpsborg. De israelske og palestinske representantene ble fraktet til Borregaard i all hemmelighet av Terje Rød-Larsen. Dagsorden for den første formiddagen var satt opp av de norske aktørene etter mønster av et akademisk seminar. Jan Egeland og Mona Juul kom til Borregaard sammen med Marianne Heiberg, som hadde blitt bedt om å redegjøre for Fafo-rapporten for en gruppe israelske og palestinske akademikere. I møterommet trakk Marianne Heiberg opp linjene for progresjonen i levekårsundersøkelsen for forsamlingen. Israelerne og palestinerne lyttet høflig, mens de prøvde å skjule sin manglende interesse. Corbin forteller at en av dem senere sa: “Vi ga blanke i hele rapporten”. Heiberg var midt i redegjørelsen da Rød-Larsen brøt inn med takk til foredragsholderen og spurte om det var noen spørsmål. To nokså lite entusiastiske spørsmål fulgte, og så brøt seminaret opp. De vanskelige forhandlingene kunne endelig begynne.[75]
De neste ni månedene ble det arrangert en lang rekke hemmelige møter i Oslo og andre steder på Østlandet. Svært få personer i Fafo og UD visste hva som foregikk. Jan Egeland beskrev senere det unike samarbeidet mellom aktørene fra UD og Fafo på følgende måte:
Fafo fungerte som en stille, effektiv og kunnskapsrik aktør som organiserte dusinvis av møter, bestilte hundrevis av hotellrom og billetter og tok tusenvis av telefoner. Den norske regjering sørget for politisk støtte og ressursene og prestisjen som var nødvendig for å starte og gjennomføre dette unike vågestykket. Uten Fafo og direktør Terje Rød-Larsen kunne Norge aldri ha gitt den hjelpen som var nødvendig for partene i løpet av disse dagene, som var preget av mistillit framfor gjensidig anerkjennelse mellom Israel og PLO.[76]
De hemmelige forhandlingene i UD og Fafos regi førte til at israelske og palestinske ledere undertegnet en prinsippavtale, “Declaration of Principles”. Avtalen ble undertegnet av lederne for de to forhandlingsdelegasjonene på israelsk og palestinsk side, henholdsvis Uri Savir og Abu Ala, ved en hemmelig seremoni i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien i Oslo den 20. august 1993. Den 13. september 1993 ble avtalen signert av utenriksministrene for de to regjeringene, Shimon Peres og Abu Mazen, på plenen foran Det hvite hus i Washington, med Yitshak Rabin, Yassir Arafat, Bill Clinton og Russlands utenriksminister Andrei Kozyrev som vitner på podiet. Noen få dager forut for den offisielle seremonien i Washington hadde partene undertegnet brev om gjensidig anerkjennelse.
Oslo-avtalen la grunnlaget for et midlertidig og begrenset palestinsk selvstyre i de områdene av Palestina som Israel okkuperte i 1967: Vestbredden og Gaza-stripen. Avtalen representerte ikke noen løsning på Palestina-konflikten, bare et første skritt i en løsningsstrategi mot et foreløpig uklart mål. Den berørte ikke de grunnleggende konfliktspørsmålene, men la opp et løp for hvordan de skulle angripes. Det gjaldt spørsmålet om Jerusalems status, om de israelske bosetningenes framtid og om skjebnen til de palestinske flyktningene (som utgjør om lag halvparten av det palestinske folket). Under disse spørsmålene lå, og ligger fortsatt selve hovedspørsmålet: Skal den palestinske enheten kunne utvikles til en suveren statsdannelse eller ikke?[77]
Oslo-prosessen bygget på prinsippet om å la forhistorien og spørsmål om gammel urett ligge, mens forhandlingene skulle konsentrere seg om spørsmål der det var visse muligheter for enighet. Målet var at det skulle utvikle seg en fredsprosess i forlengelsen av Oslo-avtalen som gradvis skulle føre fram til sluttstatusforhandlinger. Partene skulle arbeide utfra et perspektiv om å bygge tillit fram mot en endelig løsning.[78] Arbeidet med nettopp tillitsskapende tiltak skulle bli en av grunnpilarene i den norske innsatsen i Midtøsten på siste halvdel av 1990-tallet.
Oslo-avtalen bidro til å sementere de tette båndene som allerede var etablert mellom Fafo og UD gjennom samarbeidet om levekårsundersøkelsen, den multilaterale flyktninggruppen og de hemmelige forhandlingene i Oslo. Avtalen dannet utgangspunktet for en opptrapping av den norske innsatsen til støtte for fredsprosessen i Midtøsten og en ekspansjon av Fafos forsknings-virksomhet til nye land.[79]
[71] For en omfattende gjennomgang av bakgrunnen for Norges rolle i de hemmelige forhandlingene, se Hilde Henriksen Waages rapport: "Norwegians? Who needs Norwegians?". Rapporten ble skrevet på oppdrag fra UD i 2000.[]
72 Henriksen Waage (2000: 75).[]
73 UD 25.11.19 S, internt UD-notat fra Hans Wilhelm Longva, 10. desember 1992 og Henriksen Waage (2000: 82).[]
74 Henriksen Waage (2000: 82).[]
75 Corbin (1994: 56).[]
76 Egeland (1994: 350), sitert i Henriksen Waage, min oversettelse fra engelsk.[]
77 Butenschøn (1994: 13).[]
78 Berg (2002: 14).
[79] Denne prosessen vil jeg komme tilbake til i kapittel 4.