3.5 Interimsavtalen (“Oslo II-avtalen”)
Norge ønsket ikke at Oslo-avtalen fra norsk side skulle bli et enkeltstående diplomatisk tiltak. Man bestemte seg for å opprettholde den høye profilen i fredsprosessen og ta et hovedansvar for oppfølgingen av Oslo-avtalen, spesielt når det gjaldt å få etablert en fungerende palestinsk selvstyre-administrasjon. Norge påtok seg det krevende formannskapet i gruppen av giverland til de palestinske områdene (Ad Hoc Liaison Committee, AHLC), der USA, Verdensbanken og EU er andre sentrale aktører. AHLC ble etablert for å sikre det økonomiske grunnlaget for oppbyggingen av den palestinske enheten, og dermed dynamikken i, og den lokale støtten til, den videre fredsprosessen. I begynnelsen ledet Terje Rød-Larsen dette arbeidet fra norsk side. Han gikk over fra Fafo til en stilling som spesialrådgiver i UD i oktober 1993, med ansvar for å koordinere arbeidet med det norske lederskapet i giverlandsgruppen.[80]
Som et direkte resultat av Oslo-avtalen trakk israelske styrker seg i 1994 ut av Jeriko og deler av Gaza, og palestinske politistyrker kom inn der israelske militære hadde trukket seg ut. To år etter Oslo-avtalen ble israelske og palestinske ledere enige om en ny avtale: Interimsavtalen om Vestbredden og Gaza (“Oslo II”) som ble undertegnet den 28. september 1995. Denne avtalen videreførte prinsippene fra Oslo-prosessen, som innebar å løse “praktiske” problemer først og at sluttstatusforhandlinger om grunnleggende spørsmål knyttet til suverenitet, grenser, Jerusalems status og de palestinske flyktningene skulle fullføres innen utgangen av interimsperioden, det vil si mai 1999.
Det sentrale punktet i den nye avtalen var bestemmelsen om at de okkuperte områdene skulle deles inn i tre soner: A, B og C-områder. A-områdene omfattet de palestinske byene (bortsett fra Øst-Jerusalem) og dekket ca. 4 prosent av de okkuperte områdene. Her fikk den palestinske selvstyre-administrasjonen (PA)[81] ansvar for intern sikkerhet og sivile saker. B-områdene omfattet de fleste palestinske landsbyene og dekket ca. 27 prosent av de okkuperte områdene. Her fikk PA ansvar for siviladministrasjonen, mens ansvaret for sikkerheten ble delt mellom Israel og PA. C-områdene skulle fortsatt være under israelsk okkupasjon uten palestinsk innflytelse. Forøvrig opprettholdt Israel monopolet på ekstern sikkerhet, inkludert kontroll av alle grenseoverganger.[82]
Oslo II fastsatte en tidsplan for videre israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og forhandlinger om en endelig avtale. Den siste etappen, selve sluttstatusforhandlingene, skulle starte ikke senere enn mai 1996 og avsluttes innen tre år. Her skulle statusen til de okkuperte områdene fastsettes og de mest sensitive spørsmålene avklares.[83]
Interimsavtalen skulle gi opphav til en ny og etter hvert viktig del av norsk Midtøsten-politikk i perioden 1995-2000. I artikkel VIII i et vedlegg til avtalen forpliktet partene seg til å gjennomføre tillitsskapende tiltak med hjelp fra Norge. Målet var å bidra til økt forståelse, kontakt og samarbeid mellom “vanlige” palestinere og israelere og øke den folkelige deltakelsen i fredsprosessen.[84] Partene ønsket norsk deltakelse i programmet som en forlengelse av den rollen Norge hadde hatt under de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen. Dette ble ansett som en “gest” til Norge.[85]
Med referanse til Oslo II-avtalen ble det såkalte People-to-People programmet (P2P) etablert i 1995. Norge engasjerte seg som fødselshjelper for dette programmet, som skulle bestå av ulike former for tillitsskapende tiltak. Bakgrunnen var utvilsomt et ønske om å støtte opp om fredsbyggende aktiviteter i området. I tillegg ga det Norge en mulighet til å fortsatt markere seg som viktig aktør i fredsprosessen. Dette skulle bli nok et område av norsk Midtøsten-politikk som ble utøvet i et tett samarbeid mellom UD og Fafo.
[80] Butenschøn (1997a: 385).[]
81 The Palestinian Interim Self-Government, også kalt Palestinian Authority (PA), er den palestinske selvstyreadministrasjonen som ble etablert som et resultat av den første Oslo-avtalen i 1993. Palestinerne omtaler administrasjonen som Palestinian National Authority (PNA).[]
82 Butenschøn (2000: 12).[]
83 Berg (2002: 17).[]
84 Avtalen fastslår at Israel og den palestinske selvstyremyndigheten hadde blitt enige om følgende: "To cooperate in enhancing dialogue and relations between their peoples in accordance with the concepts developed in cooperation with the Kingdom of Norway".[]
85 Berg (2002: 43). Basert på Bergs intervju med Svein Sevje, tidligere leder for det norske representasjonskontoret i Gaza, 23. september 2000.